Kunsthall Oslo varmer opp for Munch: Røde faner vaier høyt i kapitalsterke Barcode-omgivelser

DET GODE: Kai Fjells maleri "Det gode seirer" fra 1943 er i privat eie, og ett av de mange høydepunktene på Kunsthall Oslo i Bjørvika i disse dager.. (Foto: Thomas Widerberg/Blaafarveværket)

DET GODE: Kai Fjells maleri «Det gode seirer» fra 1943 er i privat eie, og ett av de mange høydepunktene på Kunsthall Oslo i Bjørvika i disse dager.. (Foto: Thomas Widerberg/Blaafarveværket)

«Kunsthallen har gjort seg kjent for et radikalt politisk program», skriver Dagbladets kunstanmelder..

Etter en omflakkende tilværelse i Barcode, kan Kunsthall Oslo se fram mot 2019 og åpningen av det nye Munchmuseet i nabolaget i to visningsrom og med to utstillingsprogrammer i de kapitalsterke omgivelsene. Maleren Kai Fjell og tekstilkunstneren Elisabeth Haarr er første par ut, skriver Dagbladets kunstanmelder Arve Rød denne uka.

Kunsthallen har i løpet av de seks åra den har eksistert, klemt inne mellom blokkene i Barcode-rekka, gjort seg kjent for et politisk radikalt program, med en spesiell oppmerksomhet mot eksperimentell samtidskunst og et kritisk blikk på byutviklingen øst i Oslo, skriver anmelderen.

Les også: Kunsthall Oslo: Billedkunstneren Marte Eknæs
Les også: Kunsthall Oslo: Kunst, politikk – og lesbetaktikk
Les også: Kunsthall Oslo: Politiaksjon blir kunstnerinitiativ

Kai Fjells dekorative og fortellende malerier fra 1940-åra oppleves derfor i første omgang som en anakronisme, om enn en riktig lekker en, i den midlertidige, moderne salen kunsthallen disponerer for denne og lignende utstillinger de neste fire åra, skriver Rød.

RØDE, SØNDERSKUTTE FANER: To av de røde hengende silkestoffene, eller fanene, er skutt i fillebiter med hagle, for så å overkjøres med tanks. Silkefanene ble laget samtidig med Elisabeth Haarrs store teppe «Syriaforheng» i 2013, som tok utgangspunkt i tepper som kvinner i det sønderbomba Aleppo henger opp i beskyttelse mot snikskyttere.. RØDE, SØNDERSKUTTE FANER: To av de røde hengende silkestoffene, eller fanene, er skutt i fillebiter med hagle, for så å overkjøres med tanks. Silkefanene ble laget samtidig med Elisabeth Haarrs store teppe «Syriaforheng» i 2013, som tok utgangspunkt i tepper som kvinner i det sønderbomba Aleppo henger opp i beskyttelse mot snikskyttere..

Holder jernet varmt

Fjell er førstemann ut i en rekke utstillinger Kunsthall Oslo skal gjøre i samarbeid med Munchmuseet, som del av et større prosjekt kalt Munchmuseet i bevegelse. Det er Munchmuseets todelte strategi for å holde jernet varmt nå når museet snart skal inn i den komplekse prosessen å flytte fra Tøyen til nybygget ved sjøkanten, et steinkast unna Barcode og Kunsthallen.

FLYTTET: Kunsthall Oslo er flyttet fra perrong 19 til en av de nye boligblokkene lenger øst, i en av Barcodens tverrgater.. (Foto: Bjørn Bratten)

FLYTTET: Kunsthall Oslo er flyttet fra perrong 19 til en av de nye boligblokkene lenger øst, i en av Barcodens tverrgater.. (Foto: Bjørn Bratten)

Slik har det seg at Kunsthallen nå, etter å ha ført en omflakkende tilværelse blant bygningsarbeidere og løse gipsplater i tre ulike lokaler i Barcode, disponerer to visningsrom i to av byggene i en stadig mer livat og strøken bydel. Ikke ser de ut til å ha blitt nevneverdig tynget av de kapitaltunge omgivelsene heller – i disse dager svaier den røde fane høyt i de turbulente vindene som feier mellom høyblokkene, og viser vei inn til Kunsthallens permanente galleri, forteller Arve Rød.

Røff som piggtråd

Fanen er et verk av Elisabeth Haarr, og del av utstillingen med den kampvillige tittelen Strid. Det er den første store presentasjon av Haarr (født 1945) i Oslo på 40 år, og viser et utvalg nyere tekstilarbeider. På tross av at materialet her er både stofflig og metaforisk mykt idet det henviser til kvinnesfæren, er behandlingen av det røff som piggtråd, og vel så det – to av de hengende silkestoffene, eller fanene, inne i galleriet er skutt i fillebiter med hagle, for så å overkjøres med tanks.

KUNSTFERDIG: Sykkelparkering i en av Barcodens tverrgater, ingen direkte tilknytning til Kunsthall Oslo.. (Bjørn Bratten)

KUNSTFERDIG: Sykkelparkering i en av Barcodens tverrgater, ingen direkte tilknytning til Kunsthall Oslo.. (Bjørn Bratten)

Det er for øvrig det andre kunstverket man har kunnet se i Oslo på kort tid som har blitt beskutt av nevnte ildvåpen, av kunstneren selv, etter at Vibeke Tandberg siktet seg inn på restopplaget av egen roman Beijing Duck for et års tid siden. For Haarrs del finnes det i alle fall en klar politisk motivasjon for den militante mishandlingen – silkefanene ble laget samtidig med hennes store teppe Syriaforheng i 2013, som tok utgangspunkt i tepper som kvinner i det sønderbomba Aleppo henger opp i beskyttelse mot snikskyttere.

Munchs etterfølger

Kai Fjells forfinede malerier og tegninger i nabobygget har vel ikke samme grad av fortvilet realitet for oss i dag, på tross av at flere av verkene som er hentet inn til utstillingen er laget under – og henspiller på – verdenskrigen slik den utspilte seg i Norge. Fjell (1907-1989) er i det hele tatt en forunderlig sammensatt og gåtefull maler: en mørk kolorist og romantisk surrealist; sky og hjemmekjær som person, men med en skråsikker kunstnerisk visjon som tåler sammenligning med det meste.

Han var engasjert i samfunnsspørsmål og politikk, samtidig som uttrykket er nærmest introvert ornamentalt og motivmessig tradisjonelt – omsorgsladde mor og barn-scener er gjennomgående, noe de mer radikale blant oss nok fort vil kunne stemple som reaksjonært, mener Arve Rød. I samtida ble Fjell sagt å være selveste Munchs etterfølger allerede som trettiåring, etter gjennombruddsutstillingen på Kunstnernes Hus i 1937.

 

Dette innlegget er allerede blitt lest.319.ganger

Legg inn en kommentar