Åge, Kim og Mikael: Tre kongers rocke-aften

KONGER: Åge Aleksandersen, vår egen ukronte rockekonge gjennom mange år, på operataket rett før midnatt fredag kveld, her med Sambandet under avsyngingen av Mytji lys og mytji varme, i konsertens lille 22/7-bolk.. (Alle fotos: Bjørn Bratten, Østkantliv)

KONGER: Åge Aleksandersen, vår egen ukronte rockekonge gjennom mange år, på operataket rett før midnatt fredag kveld, her med Sambandet under avsyngingen av Mytji lys og mytji varme, i konsertens lille 22/7-bolk.. (Alle fotos: Bjørn Bratten, Østkantliv)

Ikke akkurat Gammelpopens Venner..

Sist det var nordisk mesterskap i rock i Oslo var i 1959, på Jordal. Vi vet det, for vi var der. Per Elvis Granberg var norsk favoritt, men en annen nordmann, Roald Stensby, vant, etter at en svenske, Little Gerhard, hadde vunnet året før. Fredag skjedde det igjen, 53 år seinere, uten konkurranse denne gang..

Av BJØRN BRATTEN, Østkantliv

En fem timers maratonkonsert med Nordens tre fremste rockestjerner gjennom tidene på marmortaket på operaen i Bjørvika. Tre grånende gubber med en samlet musiker-karriere i de nordiske landene på 120 år trollbandt en stappfull marmor-arena med noen tusen grånende entusiaster.
Det eneste skår i gleden var at det ikke ble noen samling til en storslått nordisk avslutning, en tre-enig nordisk forening — det ble aldri slik at de spilte sammen. Så blir det altså ikke noen umiddelbar nordisk rocke-union..

STADION-TRØKK: Dansken Kim Larsen dundret inn med stadion-trøkk og dansk bajer-rock, og en tung og aggressiv versjon av det som nå er i ferd med å bli en 22.juli-klassiker, Nordahl Griegs Til ungdommen..

De godt voksne nordiske rocke-drenger, svenske Mikael Wiehe (66), danske Kim Larsen (67) og vår egen Åge Aleksandersen (63) spilte hver sin time med et hardbanket nordisk rock’n roll-repertoar slik vi kjenner det fra de siste tretti-førti årenes nordiske rockehistorie.
Så kveldens seanse på operataket var et solid stykke nordisk kulturhistorie — og det høykulturelle åstedet for begivenheten altså absolutt passende.
Og de tre rockekonger tok vare på anledningen til å markere at de fortsatt har både politisk og moralsk kraft og musikalsk tyngde til å bite fra seg..
Vi fikk oppleve tre forskjellige konserter av tre forskjellige artister, men mye var felles:

Hoola Bandoola

Det tunge rock’n roll-kompet satte inn allerede med Wiehe, den mest politisk markerte av de tre, med sin lange venstreradikale historie som et slags musikalsk talerør, særlig gjennom hele 70-tallet i Sverige, både i legendariske Hoola Bandoola Band og siden solo og sammen med nå avdøde Bjørn Afzelius.

VISEROCK: Mikael Wiehe overbeviste med sitt politiske engasjement og sitt solide viserock-repertoar, men hitmaskinen og bajer-rockeren Kim Larsen kom etter Wiehe og ga ikke ved dørene.. 

Da Kim Larsen overtok var det som forgjengeren ble redusert til et litt tafatt og blodløst forband,  sånn sett fra en rock’n roll-vinkel. Dansken dundret inn med en klassisk stadionrock-trøkk i en krysning av ACDC med Larsens skyggelue og kortbukser, og en voksen Led Zeppelin-variant.
Larsen har ikke Wiehes brennende politiske budskap, men hans danske bajer-rock gir ikke ved dørene, den røsker i både hjerterøtter og blodpumper, og den er jo heller ikke uten politiske undertoner.

 

SLUTTEN: Da Åge Aleksandersens timelange runde med gamle og nye megahits gikk mot slutten sto jubelen til himmels på operataket .. 

Så da trønderockeren Aleksandersen skulle avslutte etter to hele timeslange konserter var det som vi tok oss i å tenke at målt mot disse storkara ville den skranglete trøndelagsrocken bli noe sped. Men Åge sto ikke mye tilbake for sine forgjengere på flytescenen i Bjørvika.

Rockeøs

Han har noen låter som kanskje kan være litt i overkant sentimentale og klisne, men det er han jo ikke alene om, og når det gjelder rocke-øs så er ikke den moderne Sambandet-versjonen mye bleikere enn gårsdagens forgjengere på operatakets scene.
Og kveldens repertoar var — ja, kompakt og overbevisende. Og det manglet ikke på hårreisende innslag, i positiv forstand: Mikael Wiehes sugende avslutning med Guthrie-klassikeren This land is your land, this land is my land, nå også i årevis avsunget som en svensk klassiker av Wiehe.

Knallhard Til ungdommen

Kim Larsens aggressive, knallharde rocke-versjon av det som nå for alvor ser ut til å bli en veritabel 22/7-klassiker, Nordahl Griegs Til ungdommen. Og Åge Aleksandersen og Sambandets unisone avsynging av en annen nordisk klassiker, Mytji lys og mytji varme, unisont også med 6-7000 mennesker på marmortaket i Bjørvika.
Så det var mye grått hår som reiste seg på hodene i Bjørvika i den overraskende lune og månelyse august-natta..
_bb/

Dette innlegget er allerede blitt lest.16950.ganger

Legg inn en kommentar