War Requiem: «Det er bare å legge seg flat,» skrev Dagsavisen og ga en femmer..

WAR REQUIEM:

WAR REQUIEM: Blodig og sterk War Requiem på operaen. Sopransolist Natalia Tanasii bidrar suverent til en sterk forestilling, skrev Aftenposten. Spilles 23. og 25. september og 3. oktober.. (Foto: Erik Berg)

«Rystende, vakkert og sannferdig,» mente Dagbladet – «Blodig og sterkt på operaen», skrev Aftenposten..

(Publisert søndag 11.september 2016 kl. 18.09, sist oppdatert mandag 12.september kl. 13.28)

Brittens War Requiem blir blodig og sterkt i Calixto Bieitos regi på Operaen, skrev Aftenpostens Astrid Kvalbein etter premieren på Benjamin Brittens mesterverk i Bjørvika lørdag. Kan musikken ta opp i seg de store verdensproblemene? Kan den trøste når alt har rast sammen, bidra til å bygge noe bedre?, spurte hun..

Mindre er ikke spørsmålene som dirrer i Benjamin Brittens War Requiem, som ble skrevet i 1962 til gjeninnvielsen av St Michael-katedralen i Coventry. Den var bombet sønder og sammen under andre verdenskrig. Ingen enkle svar blir gitt i Calixto Bieitos iscenesettelse på Den Norske Opera & Ballett, mente Kvalbein.

– Her er mye sinne, mørke og desillusjon.
– Samtidig klinger musikken til en komponist som etter ti operaer kunne pensle ut dramatikk, og ikke nektet seg verken brutale, nakne eller sentimentale virkemidler, skrev anmelderen.

Motvirker det søtladne

– Bieitos iscenesettelse, i en katedral under oppbygning, motvirker iherdig det søtladne – og nesten alt håp. Her er skadde, truende, griske og dypt fortvilte mennesker i hovedrollene. Når sopranen – med størknet blod nedover innsiden av bena – denger sin (?) døende baby til blods, blir scenen så fæl at den nesten virker mot sin hensikt. Slikt hører til slagsidene ved Bieitos tøffe, musikalske regi.

– Jeg forstår heller ikke helt hva den tappert (krampaktig) smilende, tause jenta gjør der hele veien. Grepet med et ungt ”sannhetsvitne” fungerte godt i Carmen (som settes opp igjen i i Bjørvika i vår), men når hun (Katrine Ayan Sjøboden) setter blomster ned i skoene til de døde unge guttene, virker rollen endelig motivert, skrev Astrid Kvalbein.

Intensitet og smidighet

– Barnekoret og –statistene imponerer ellers gjennom hele forestillingen, sammen med et todelt orkester som bærer like godt fra scenen som fra orkestergraven, under ledelse Lothar Koenigs.

– Midt i alt klatrer, raser og synger så de tre navnløse hovedpersonene, unge Natalia Tanasii (sopran), Evan LeRoy Johson (tenor) og Johannes Kammler (baryton), med sjelden intensitet og smidighet. Alle er kort og godt usedvanlig sterke, både skuespillere og sangere, helt frem til den siste bønnen om evig hvile for de døende.

– War Requiem ender i en katedral, en ruin og en byggeplass der bakteppet, «glassmaleriene» er revet ned, benkene ligger hulter til bulter og menneskene sørger bunnløst. Kan noe godt bygges her, etter krigens meningsløse brutalitet? Operaen svarer ikke. Men det er godt at den – og flere av produksjonene som går inn i Ultimafestivalen i disse dager – lar sterke kunstneriske stemmer spørre, skrev Aftenpostens Astrid Kvalbein.

«Koret fyller utsøkt alle roller», skriver Dagbladet

Brittens War Requiem er ikke en messe for alle krigens falne. Den er et «Requiem» for selve krigen, skrev Dagbladets Ståle Wikshåland og ga en firer, med undertittelen Rystende, vakker og sannferdig..

For dette er et Requiem som ikke handler om heltedåder og individuelle tragedier, vi får knapt en handlingstråd å hold oss fast i. Hva vi får er scener fra krigen i all sin gru, nærgående eller som store tablåer, der koret på utsøkt måte fyller alle roller, skrev Dagbladets anmelder.

– Og oppsetningen spiller pasifismens trumfkort. I det selvsamme øyeblikk som kapasiteten til våre forsvars omhyggelig oppbygde first strike-kapasitet utløses, er slaget ugjenkallelig tapt. Dét er katastrofen og det er pasifismens innsikt og klokskap. Bølgene av seire og nederlag, angrep og forsvar som følger forandrer ikke en millimeter på det, mente Ståle Wikshåland, Dagbladets veteran-anmelder.

– Det er rystende å være vitne til krigens lett absurde og gruvekkende scener. Og det er imponerende hvordan dirigenten, Lothar Koenigs, evner å hold styr på det store klangapparatet av sangere og orkester. Og midt i det store klangapparatet er det kanskje mest inntrykksterke hvordan sangerne klare å synge mens de holder pusten, stilt overfor krigens gru. 

– Britten komponerte War Requiem som et oratorium som fikk sin première i 1962, Calixto Bieito og Nasjonaloperaen har valgt å sette den opp som en opera. Men ikke som noen typisk opera. Den er post-dramatisk, skildrer mer en tilstand enn den forteller noen handling. De sentrale rollene er fordelt på tre: sopranen Natalia Tanasii, tenoren Evan LeRoy Johnson og barytonen Johannes Kammler. Alle har de dét til felles at de er blottende unge – og at de besitter en fenomenal stemmeprakt, skrev Dagbladets anmelder.

WAR REQIEM:

WAR REQIEM: Regissør Calixto Bieito manøvrerer i landskapet mellom oratorium og opera, kunst og virkelighet – det er bare å legge seg flat, skriver Dagsavisens Hild Borchgrevink og gir en femmer.. (Foto: Erik Berg)

«Det er bare å legge seg flat for hvordan regissør Calixto Bieito manøvrerer i landskapet mellom oratorium og opera, kunst og virkelighet,» skrev Dagsavisen..

Det er bare å legge seg flat for hvordan regissør Calixto Bieito manøvrerer i landskapet mellom oratorium og opera, kunst og virkelighet, skrev Dagsavisens Hild Borchgrevink under tittelen Mellom grusomhet og frihet, og ga karakteren fem. 

– Å sette opp Benjamin Brittens War Requiem i operaform har mange fallgruver. Et requiem over en krig må unngå det sentimentale. Og å skru volumknappen opp til operanivå i Brittens musikk, som vanligvis er nokså innadvendt og kontemplativ, kunne ha smadret musikken fullstendig. Men det er bare å legge seg flat for hvordan regissør Calixto Bieito manøvrerer i landskapet mellom oratorium og opera, kunst og virkelighet, skrev anmelderen.

– Alle de tre solistene er tydelig valgt med denne musikken i tankene – begge de mannlige sangerne kan synge svakt uten å miste bæreevnen akustisk og musikalsk, og begge har et lyrisk spenn i stemmen som er helt nødvendig i Brittens musikk. Sopranen har, som hun skal ha, en mer dramatisk og mørkere ekspressivitet som kontrasterer de andre og er nødvendig for dimensjonene i dette rommet. Orkesteret tar seg godt av Brittens musikk. Balansen i forhold til koret er en utfordring i enkelte tettere korsatser, men i timingen følger sangere, sceneorkester og orkestergrav hverandre sømløst, mente Hild Borchgrevink, og fortsatte:

– Koret har imidlertid den viktigste rollen i War Requiem. Operaens hovedkor og barnekor løser det musikalske uttrykksfullt, også når regissøren bruker dem i rommet. I Offertorium-satsen der Operakoret synger en stor fuge som er vokalt krevende å få sammen når man står stille, er hele korgruppen i troverdig, dramatisk bevegelse.

– Det er også fint når scenografien (Susanne Gschwender) faktisk får påvirke klangen – å synge gjemt i kirkebenker skal låte annerledes enn rett ut i salen. Barnekorets stemmer bærer krystallklart fra bakscenen. Regien plasserer dem ofte her, i kirkerommets kor, og det er en vakker gest som gjør at stemmene deres får representere alle barn, uten nødvendigvis å bli koblet til konkrete roller vi ser på scenen.

– De av barna som kommer fram enkeltvis, er tause. Hele tiden lager regien dialoger mellom taushet og sang, frykt og håp, fortid og nåtid – det siste i siste scene som Bieito åpner på ubehagelig vis. Noen scener før slutt kommer en bevegelse i scenografien, et klassisk Bieito-trekk som selvfølgelig er planlagt, men som skaper noen sekunders usikkerhet og løfter fram risikoen, det sårbare og uavsluttede som War Requiem handler om, samtidig som det er en fullstendig logisk hendelse i en utbombet katedral.

– Calixto Bieito sier i programmet at å arbeide med et oratorium uten plot var frigjørende for ham som scenekunstner. Den friheten kommer også sterkt over scenekanten, mente Dagsavisens Hild Borchgrevink.

Forestillingen spilles også 13., 16., 18., 23. og 25. september og 3. oktober.

BRITTENS WAR REQUIEM: Et stort kor, et barnekor, kammerorkester, symfoniorkester, orgel og tre fremragende solister, fremfører Benjamin Brittens kraftfulle musikalske utropet for fred, med premiere i operaen i Bjørvika neste lørdag, 10.september.. (Foto: Erik Berg)

BRITTENS WAR REQUIEM: Et stort kor, et barnekor, kammerorkester, symfoniorkester, orgel og tre fremragende solister, fremfører Benjamin Brittens kraftfulle musikalske utropet for fred, med premiere i operaen i Bjørvika lørdag 10.september.. (Foto: Erik Berg)

«En tydelig ytring mot terror og krigsødeleggelser..» 

(Publisert som egen forhåndssak sak fredag 2.september 2016 kl. 13.02, flyttet og lagt til under den ovenstående reportasjen om anmeldelsene fra premieren tirsdag 4.oktober 2016 kl. 10.28, altså dagen etter siste forestilling 3.oktober 2016)

Benjamin Brittens mesterverk War Requiem blir en tydelig ytring mot terror og krigsødeleggelser i Calixto Bieitos regi, med premiere i Bjørvika-operaen lørdag. Et stort kor, barnekor, kammerorkester, symfoniorkester, orgel og tre fremragende solister, som operaen skriver i forhåndsomtalen, fremfører dette kraftfulle musikalske utropet for fred – like nødvendig i dag som ved verkets første oppførelse i ruinene av andre verdenskrig, som operaen skriver i omtalen. 

– War Requiem ble skrevet til gjenåpningen av katedralen i Coventry i 1962. I likhet med 4000 bolighus var den blitt bombet i stykker i 1940. Ved den første fremføringen var det planlagt at den tyske barytonen Dietrich Fischer-Dieskau, den russiske sopranen Galina Vishnevskaya og den engelske tenoren Peter Pears skulle synge – som et uttrykk for forsoning mellom tidligere fiender.
Men den russiske kulturministeren nektet Vishnevskaya å reise, og nord-irske Heather Harper hoppet inn på kort varsel, heter det i operaens omtale. 

– I operaens iscenesatte versjon får Hovedscenen form som en katedral under rekonstruksjon. Her møter vi tre talentfulle sangere, skriver operaen: den moldovske sopranen Natalia Tanasii, den tyske barytonen Johannes Kammler og den amerikanske tenoren Evan LeRoy Johnson. Sammen med Operakoret og Barnekoret og Operaorkestret ledes de av Lothar Koenigs, musikksjef ved Welsh National Opera.

BRITTENS WAR REQUIEM:

BRITTENS WAR REQUIEM: Korets siste «amen» ble etterfulgt av en øredøvende stillhet i den restaurerte Coventry-katedralen.. (Foto: Erik Berg)

Et amen i øredøvende stillhet

– De tradisjonelle leddene i den katolske dødsmessen synges av sopransolist og kor, med stort orkester og orgel. Anti-krigsdikt av Wilfred Owen (1893–1918) fungerer som kontrast og kommentar. Disse synges av tenor- og barytonsolist, som personifiserer soldatene som var utsatt for krigens håpløshet. I likhet med Britten var Owen en uttalt pasifist. Likevel endte han sitt liv i kamp, 25 år gammel, bare én uke før våpenhvilen som førte til første verdenskrigs slutt.

På forsiden av partituret har Britten sitert Owen:   

My subject is War, and the pity of War.
The Poetry is in the pity …
All a poet can do today is warn.

WAR REQUIEM: Slik så Coventry-katedralen ut etter bombingen i 1940.. (Foto: Getty Images)

WAR REQUIEM: Slik så Coventry-katedralen ut etter bombingen i 1940.. (Foto: Getty Images)

Britten selv ønsket ikke at publikum skulle applaudere etter fremførelsen. Korets siste «amen», i skinnende F-dur, etter «Requiescant in pace» (hvil i fred), ble etterfulgt av en øredøvende taushet i den restaurerte Coventry-katedralen. Brittens rekviem ble umiddelbart hyllet av kritikere og publikum som et mesterverk, og i løpet av få år ble det fremført av anerkjente orkestre og solister over hele verden.  

Sesongen 2016/17 presenterer operaen tre verk som er klare protester mot krig, tortur og politisk forfølgelse, men fra ulike tider og i ulike musikalske stiler: Beethovens Fidelio, Puccinis Tosca og Brittens War Requiem. Samproduksjon med Theater Basel, presenteres i samarbeid med Ultimafestivalen.

Dette innlegget er allerede blitt lest.31815.ganger

Legg inn en kommentar