Orfeus og Evrydike på operaen: Ikke akkurat et fyrverkeri, skrev Aftenposten..

ORFEUS OG EVRYDIKE: Koreografien flakser, mens musikken synger, skrev Dagbladets anmelder om denne forestillingen i 2013, og syntes det ble for mye armer og bein i Jo Strømgrens oppsetning. Lørdag kom reprisen, med nye stjerner i hovedrollene, David Hansen og Vigdis Unsgård (bildet). Spilles 30. august og i september og oktober.. (Foto: Erik Berg)

ORFEUS OG EVRYDIKE: Koreografien flakser, mens musikken synger, skrev Dagbladets anmelder om Glucks Orfeus og Evrydike i 2013, og syntes det ble for mye armer og bein i Jo Strømgrens oppsetning. Lørdag kom reprisen, med nye stjerner i hovedrollene, David Hansen og Vigdis Unsgård (bildet). Det forblir edruelig, på grensen til kjølig, skriver Aftenpostens anmelder. Spilles 5. og 9. oktober, siste ganger.. (Foto: Erik Berg)

Kontratenor David Hansen gjør en god innsats, men greier ikke få operaen Orfeus og Evrydike til å engasjere skikkelig, skrev Aftenpostens opera-anmelder Maren Ørstavik etter sesongåpningen og nypremieren på Willibald Glucks opera.

– Glucks nøkterne kildemateriale er utfordrende i utgangspunktet, men bæres av Orfeus, denne gangen sunget av kontratenor David Hansen. Hansen er et av Operaens virkelige gullkort, men fremstod som litt stiv i uttrykket gjennom store deler av premieren. De to kvinnelige solistene, Vigdis Unsgård og Vera Talerko, begge solistpraktikanter denne sesongen, hadde større uttrykksspenn. Særlig latviske Talerko fascinerte som Amor, med antydninger til en virkelig stor stemme, skrev Ørstavik.

Ikke akkurat fyrverkeri

– Tidligmusikkspesialist Rinaldo Alessandrini får orkesteret til å låte klart og friskt, men avstanden til andre operakomponister fra samme tid blir påfallende. Dette er ikke sprudlende musikk, men forblir edruelig, på grensen til kjølig. Det er møtet med balletten som er det mest spennende. Koreograf og regissør Jo Strømgren lar Nasjonalballetten både illustrere og kommentere handlingen.

– Danserne sørger for at forestillingen hele tiden balanserer på grensen til parodi, med påklistrede smil og «tada!»-bevegelser. Det setter en frisk smak særlig på det avsluttende og ukritiske hurra-koret som synger om hvordan kjærligheten seirer. Operaen ble sist satt opp i 2013, som Strømgrens operaregi-debut, og selv om det er en gjennomført og interessant, egenprodusert forestilling er det ikke akkurat et fyrverkeri av en sesongåpning.

Symbolikk

– Samtidig holder den en viss symbolikk: Samarbeidet mellom Nasjonalballetten og Nasjonaloperaen var noe av det første Per Boye Hansen og Ingrid Lorentzen bestemte seg for da de tiltrådte som henholdsvis opera- og ballettsjef. Hansen går av til sommeren, og dette var dermed deres siste sesongåpning sammen. At det gjøres med en ballett/opera-fusjon er en fin, siste fellesstart, skrev Aftenpostens anmelder.

«Koreografien flakser, mens musikken synger», skrev Dagbladet i 2013..

Koreograf Jo Strømgren debuterte som operaregissør i 2013, med Christoph Willibald Glucks vakre versjon av myten om han som gjør alt for kjærligheten. Høsten 2016 er det vellykkede samarbeidet mellom Nasjonaloperaen og Nasjonalballetten tilbake, skriver operaen i forhåndsomtalen, – det er også dirigent og barokkspesialist Rinaldo Alessandrini.

I rollen som Orfeus får vi møte kontratenoren David Hansen. Med sin krystallklare, lyse mannsstemme bringer han Evrydike, som tolkes av Vigdis Unsgård, ut av dødsriket.
– Enkelt sagt er Orfeus en fyr som er veldig glad i dama si, sier Jo Strømgren i forhåndsteksten . – Det handler om å ta et valg, om å gå for noe. Orfeus er kompromissløs og våger å gi alt.

Les også: Fra stjernekamp på TV til Evrydike på operaen: Lysende intens..

Både livet, døden og kjærligheten blir noe konkret i Strømgrens produksjon. Vi får bli med Orfeus på en mental og en fysisk reise samtidig, blant annet i en Boeing 737 – i full størrelse, heter det i forhåndsomtalen.

Yndlingsfortelling

Myten om Orfeus er blitt brukt av utallige komponister gjennom hele musikkhistorien, fra Monteverdi til Terje Rypdal. Det er ikke rart den er operasjangerens yndlingsfortelling; myten om Orfeus, som drar til underverden for å redde sin elskede Evrydike, handler om musikken og kjærlighetens overskridende kraft. Om å synge så vakkert at det umulige kan bli mulig, heter det i omtalen.  

Christoph Willibald Glucks Orfeus og Evrydike hadde sin første premiere i Wien i 1762. Den var en del av hans iherdige forsøk på å reformere operasjangeren, som han syntes var blitt mest show, mindre drama. Gluck ville tilbake til kjernen: historiefortelling gjennom musikk.

Et av virkemidlene hans var å la denne historien om sangens kraft fylles av dans. Da ikles kroppene musikk, og musikken blir bevegende fortelling. På den måten demonstreres likheten mellom opera og ballett – som kunstformer der vi hører med øynene og ser med ørene.

Dette innlegget er allerede blitt lest.23746.ganger

Legg inn en kommentar