VG kastet en femmer til Tryllefløyten: «Antonsen overbeviser både som skuespiller og sanger..»

HÅRETE:

HÅRETE: En hårete skapning, med lite intellekt, men med stor appetitt. Slik er fuglefangeren Papageno i Mozarts Tryllefløyten, med komikeren Atle Antonsen i den viktige fuglefanger-rollen.  Antonsen overbeviser både som skuespiller og sanger, mente VG. Her sammen med Denise Beck som Pamina. Få billetter 31. desember, utsolgt i januar. Direkte overføres på NRK2 fredag første nyttårsdag 2016 kl. 21.05.. (Foto: Erik Berg)

 

«En bragd og et stort, jovialt smil verdig,» mente Aftenposten

(Publisert lørdag 21.november 2015 kl. 11.48, sist oppdatert søndag 29.november kl. 19.30)

«Operaens nye Tryllefløyten-forestilling har blitt en morsom og radikalt ny oppsetning, der Atle Antonsen overbeviser både som skuespiller og sanger», skrev VG-anmelder Tori Skrede og kastet en femmer på terningen etter Tryllefløyten-premieren lørdag. «Det kunne gått begge veier», skrev anmelderen. «Det er dristig å sette en komiker uten operabakgrunn inn i en sentral rolle i en av musikkhistoriens mest kjente operaer. Og ikke nok med det: Regissør Alexander Mørk-Eidem har bearbeidet Mozarts musikk i Tryllefløyten med elektronikk i utvalgte partier, laget en ny slutt der kjærligheten seirer og til og med vederstyggelige Monostratos får seg dame. Han har plassert rollefigurene i en science-fiction-setting fra etterkrigstida, det er improvisert fram og lagt til tekst i et språk og en stil der bannskapen sitter atskillig løsere enn det vi er vant til å høre i Operaen, og der Papageno i Atle Antonsens skikkelse opererer på et metaplan der han kommenterer utviklingen i operaen direkte mot publikum. Han roper på Mozart innimellom og. Det kunne blitt en skikkelig pinlig sak, men det er en suksess. Og Atle Antonsen overbeviser som sanger. Man hører selvfølgelig at han ikke har den samme skoleringen som de andre og langt ifra har den samme store klangen, og litt surt var det også i starten. Likevel har han en god og fyldig stemme som bærer godt både når han synger solo og i duetter med både Mari Eriksmoen som Pamina og Silvia Moi som Papagena. På premieren lørdag møtte vi dessuten et knallsterkt, helskandinavisk sangerlag nesten uten svake punkter», skrev VGs anmelder.

«Å gi rollen som Papageno til kjendiskomiker Atle Antonsen, er bare et av flere intelligente grep for å gi Mozarts klassiker ny snert og aktualitet», skrev Aftenpostens Astrid Kvalbein: «For å ta det først som sist: Ja, forestillingen er morsom! Og ja, Atle Antonsen synger bra – godt nok for en rolle som helt fra Mozarts tid var tiltenkt en teaterperson like mye som en operasanger (på urpremieren i 1791 gjorde librettist Emanuel Schikaneder rollen). Samtidig er det stadig musikken til Mozart, spektakulær scenografi (ved Christian Friedländer) og strålende sungne arier og kor som bærer operaen, på fullt eventyrlig alvor», skrev Kvalbein.

«De første minuttene er i overkant skravlete. Men etter nokså kort tid flyter, og bryter, regissør Alexander Mørk-Eidem overbevisende mellom Antonsen’sk komikk og teatertempo, og operaens klang og tidsfølelse som dveler i fargerike scenebilder og store følelser», skrev Aftenpostens anmelder videre:

«Mørk-Eidem er ikke skuggeredd. Han har klipt og limt i Mozarts partitur og veksler freidig mellom den norske versjonen av originalteksten – som også i «seriøse» oppsetninger kan virke nokså fjollete – og sine egne omskrivinger og tilføyelser. Resultatet er befriende og lekent, og de elektroniske lydbildene til Atle Halstensen tilfører en dæsj musikalsk science fiction som stort sett glir godt inn og ut av Mozarts musikk, nennsomt holdt i tømme av dirigent Thomas Søndergård i orkestergraven.

Man kunne frykte at dette ble en oppsetning som forsømte de fineste musikalske nyansene. Og til tider overdøvde komikken en del av det som er høytidsstemt tenkt i Tryllefløyten. Når Morten Espeland – også han skuespiller og rasende god – fører an i lovprisningen av taushet og kvinnefrykt som maskuline dyder, blir mannskoret i alle sine fantastiske, teite kostymer til en rytmisk brølende heiagjeng som latterliggjør de samme verdiene.. 

Når kjærligheten så seirer til slutt, skjer det i en blanding av sosialdemokratisk snusfornuft (Nattens Dronning og Sarastro må lære å snakke sammen av hensyn til barna), klovnete humor («alle gir hverandre en klem, såååååånn…») og høytidsstemt feiring (løftet mot himmelen av korsang og musikken til Mozart). Å få en slik miks til å overbevise fram til mål, er en bragd og et stort, jovialt smil verdig», mente Aftenpostens Astrid Kvalbein.

«Måtte ikke et øyeblikk innbille meg at jeg skulle være operasanger..»

– Det viktigste har vært at jeg ikke et øyeblikk måtte innbille meg at jeg skulle være operasanger. Da ville jeg jo gått fullstendig på trynet, sa komikeren Atle Antonsen foran premieren på Mozarts Tryllefløyten på operaen.

Der debuterre Antonsen som operasanger i rollen som fuglefangeren Papageno: en hårete skapning, med lite intellekt, men med stor appetitt: «En fuglefanger er jeg ja, alltid lystig, heisa hoppsasa!», som det het i forhåndsomtalen.

– Papageno-rollen byr kanskje ikke på så store utfordringer for en operasanger, den er enklere og mer rytmisk enn de andre rollene i operaen. Men for meg som er en novise hva gjelder opera så har dette definitivt mer vært mer enn utfordrende nok, fortalte Antonsen i et program-intervju.
– Vanligvis er Papageno en mer endimensjonal karakter enn mange av de andre i operaen, og han forblir stort sett den samme gjennom hele stykket. I denne versjonen vokser han med forestillingen, og utvikler seg faktisk. Når han først skjønner alvoret, seler han tross alt på og blir mer flerdimensjonal, det er jo han som tar grep her.

Nærhet og kontakt

– Papageno fungerer her som et bindeledd mellom sal og scene, og henvender seg innimellom direkte til publikum. Det er sjelden sangere bryter med «den siste veggen», slik skuespillere eller særlig komikere gjør, opera fungerer ofte mer som et titteskap. Men her legger regissør Alexander Mørk-Eidem nesten inn et slags metanivå, der han kommenterer sin egen forestilling gjennom Papageno-skikkelsen. Jeg synes det er fint å få en litt større nærhet til og kontakt med publikum, salen er tross alt fryktelig stor, og dermed ganske utfordrende å spille komedie i.

– Er det noen forskjell på hvordan man tenker regi på teateret og i operaer? 

– Mye av regijobben er den samme, men opera er en egen form, som må respekteres på sine egne premisser. På sitt beste kler den å være pompøs og svær. I operaoppsetninger har man gjerne muligheter som man ikke har i andre oppsetninger – det er jo fint med gigantomani til tider også. Vanligvis representerer opera få, men store følelser, det er hat, kjærlighet og destillert liv og død. Man pusler liksom ikke med de små nyansene på midten. Og jeg har vel inntrykk av at selve historiene er betraktelig enklere enn i mange teaterstykker, sa Atle Antonsen.

– Kan du nå legge til tittelen operasanger på visittkortet ditt?

– Det som har vært annerledes ved å øve inn dette stoffet, er at målet har vært ganske udefinerbart, jeg har liksom ikke visst hvor målstreken er. Vanligvis ser jeg jo for meg en verdensmester i enden når jeg holder på med et prosjekt.  Her har målet vært at det skulle bli ålreit, jeg skulle nå et nivå som var «godt nok» og uten å ødelegge for de andre. Det har jo til tider krevd sitt av selvtilliten når jeg har sunget sammen med veldig flinke sangere som står der med fasiten, og jeg har måttet jobbe for å tilpasse rollen og sangen mitt eget nivå. Det viktigste har vært at jeg ikke et øyeblikk måtte innbille meg at jeg skulle være operasanger. Da ville jeg jo gått fullstendig på trynet, sa Atle Antonsen foran premieren.

 

 

Dette innlegget er allerede blitt lest.12278.ganger

Legg inn en kommentar