VG-sekser til vinterens store opera-attraksjon: «Askepott-forestillingen ble en fest..»

ASKEPOTT-FEST:

ASKEPOTT-FEST: Operaens nye Askepott-forestilling i Stefan Herheims regi er helt strålende, skriver VG og gir en sekser på terningen. En ren operakomedie, løftet til nye høyder, skriver Aftenposten. Spilles 24, 27 og 30. januar og 2, 6, 11, 13, 17, 20 og 22.februar.. (Foto: Erik Berg)

«La Cenerentola er ren operakomedie, elegant løftet til nye høyder», skrev Aftenposten..

(Publisert 12.januar 2017, sist oppdatert søndag 22.januar kl. 15.24)

– La Cenerentola er ren operakomedie, elegant løftet til nye høyder. Det er intrikat og forseggjort, et fyrverkeri av fest, moro, satire, lek og farger, og det er vanskelig å ikke gå fnisende ut av salen etterpå. Det skrev Aftenpostens anmelder, Maren Ørstavik, etter premieren før helga – under tittelen «Askepott er fantastisk, fjollete fjas..».

– I regissør Stefan Herheims tolkning av Rossinis La Cenerentola oppstår Askepott i det som ser ut til å være drømmeverdenen til en folkelig vaskedame fra vår egen tid.
– Idet hun drar en rengjøringsvogn over scenen under overtyren, faller en bok i hodet på henne, og langsomt utspiller det kjente eventyret seg. Her er onde stesøstre, en like ond far og en vakker prins – alt med vaskedamen vår i rollen som den evig gode Askepott. Det er et smart grep som gir rom for Herheims rareste idéer – og dem er det endel av, skrev anmelderen.

Forvridd drømmelogikk

– Stefarens ville antrekk, bestående av ekstreme mengder glitter og stas, toppes av en parykk som er laget av vaskedamens mopp. Rossini selv opptrer i en betydelig rolle som taus driver av fortellingen, og gjennom forvridd drømmelogikk dukker han opp i multiplisert form når hele koret opptrer som ham i samme antrekk. Og opptil flere ganger seiler det glitrende, superstjernelignende guder i skyer over scenehimmelen – ikke alltid like motivert i verken musikk eller fortelling.

– Grepet setter også selve rollen til Askepott i et artig perspektiv. I stedet for å være en forutsigbar, dydig-til-døden heltinne, portretteres hun som en frustrert og selvrettferdig arbeider. Hun påpeker stadig sin egen fortreffelighet, latterliggjør de andre og synes åpenbart at det snart må være hennes tur til å ha litt flaks, skrev Ørstavik.

Tettvevd mangfoldighet

– Musikalsk er det morsomst i ensemble-partiene, der solistene synger sammen i tettvevd mangfoldighet, mente Aftenpostens anmelder. Her kommer også samspillet mellom scene og musikk til sin rett: Rossinis musikalske humor og oppfinnsomhet lever og ånder i kreativ og visuelt sprettent scenisk uttrykk som noen ganger understreker, andre ganger utvider det opprinnelige uttrykket.

– Sangerne imponerer også, mente Aftenposten, – ikke bare med teknisk stemmekraft, men med komisk timing og tilstedeværelse – evner som ikke alltid er operasangere forunt. Amerikanske Taylor Stayton spiller rollen som prinsen (forkledd som kammertjener) og har en fabelaktig evne til å la Rossinis lette – men uhyre krevende – toner trille helt uhemmet ut av munnen med en karakterisk smal og klar klang.
– Russiske Anna Goryachova innehar tittelrollen med en skjelmsk og fyldig mezzosopran-stemme, og fungerer som et deilig korrektiv til stesøstrenes (Eli Kristin Hanssveen og Desiree Baraula) hysteriske fjolleri. Og Renato Girolami, også hentet inn for anledningen, briljerer med en fysisk komikk som konkurrerer med stemmen hans i rollene som Rossini og som far i huset, Don Magnifico, skrev Maren Ørstavik i Aftenposten.

 

ASKEPOTT:

ASKEPOTT: Russiske Anna Goryachova i tittelrollen og amerikanske Taylor Stayton som prinsen påkaller anmeldernes rauseste superlativer.. (Foto: Erik Berg)

Operaens nye Askepott-forestilling i Stefan Herheims regi er helt strålende, skrev VGs anmelder Tori Skrede og kastet en sekser på terningen..
– Undertegnede har tatt hatten av for Herheims oppsetninger før, og gjør det igjen. Premieren på La Cenerentola (Askepott) lørdag kveld ble en fest, skrev anmelderen.

– Scenisk fikk vi se en offensiv Askepott-figur med trøkk i, og ikke minst har hun, mezzosopranen Anna Goryachova, en fantastisk stor, varm og bærende stemme i den lille kroppen sin. Hun er dermed en opplevelse i seg selv, men selvfølgelig er det langt fra hun alene som drar denne forestillingen opp til det den er. Helheten er Stefan Herheims verk, skrev Skrede.

..– noe av det som hever denne oppsetningen mange hakk over mange andre nye oppsetninger av klassiske operaer, er nettopp den symbiosen som oppstår mellom musikken og det sceniske. Jovisst er det mye humor, det er til tider utstyrtelig morsomt, men likevel klarer vi å bevare følelsen av det eventyrlige og dermed det genuine og inderlige.

– Herheim havner aldri i den ironiserende grøfta som mange andre samtidige regissører ofte gjør, og det er blant annet dét som gjør forestillingen strålende, mente VGs anmelder.

«Den egentlige magien ligger i den menneskelige stemmens skjønnhet..»

Historien om tjenestejenta Askepott, som på magisk vis ble prinsesse, fins i mange varianter. Når den norske, internasjonale opera-regissøren Stefan Herheim lager sin versjon av Gioachino Rossinis Askepott, våkner den gamle komponisten til liv og viser oss hvordan den egentlige magien i historien ligger i den menneskelige stemmens skjønnhet.

– Jeg har aldri stolt på denne gode jenta, sier Stefan Herheim, som i et intervju røper at han aldri har gjort Rossini, men har elsket musikken hans siden han var barn. Her presenterer han oss for en villere og mer utspekulert Askepott enn det vi er vant til.
– Det er klart for en morsom, eventyrlig og fargerik forestilling – like livlig og kraftfull som Rossinis udødelige musikk, heter det i forhåndsomtalen til denne vinterens store operapremiere i Bjørvika.

Ikke Disney-utgaven

Dette er ingen barneforestilling, men større barn vil forstå handlingen og ha glede av operaen hvis de kan lese undertitlene, iler man til med å forklare i forhåndsomtalen. Operaversjonen av Askepott er annerledes enn Disneys film, men ikke mindre morsom, eventyrlig og fargerik.
Den fulle tittelen er La Cenerentola, ossia La bontà in trionfo (Askepott, eller godhetens triumf). I Rossinis opera er det ingen glassko som blir liggende igjen på festen, eller en gresskarvogn som henter Askepott, men like fullt en lek med makt og lyst.

Triumferer

Den som triumferer til slutt, er Rossini selv. Han går inn i rollen som Askepotts stefar, Don Magnifico. Ved å regissere spillet, og gjenopplive sin egen musikk, er det den døde komponisten som oppstår av asken, heter det.

Gioachino Rossini var mannen bak og kongen av den italienske bel canto-tradisjonen på begynnelsen av 1800-tallet. Målet var å løfte frem den ultimate skjønnheten i den menneskelige stemmen. Middelet var halsbrekkende arier og imponerende koloraturer. Rossinis bel canto-operaer når sitt høydepunkt i La Cenerentola, som han komponerte på bare 24 dager, for akkurat 200 år siden.

Toppen av karrieren

1817 var året etter den store suksessen Barberen i Sevilla, og den 25 år gamle komponisten var på toppen av sin karriere. Musikken hans fikk publikum til å gå av skaftet. Kvinnene dånte og måtte bæres ut av operahuset. Den steg og steg i styrke, skapte en suggererende effekt og ga Rossini kallenavnet «Monsieur Crescendo».

Som et stort lokomotiv som setter i gang sitt store maskineri, eller som lyden av den industrielle revolusjonen som nærmet seg de europeiske byene, innledes La Cenerentola av musikk full av energi, heter det i omtalen.

Spektakulært

Siden suksessen med Julius Cæsar på Youngstorget i 2005 har Stefan Herheims operaproduksjoner vakt oppsikt ved Den Norske Opera & Ballett. Hans versjoner av La bohème, Lulu, Tannhäuser og Salome vekket, engasjerte og underholdt publikum i et spill mellom referanser og refleksjon på den ene siden, og en lek med musikkens bevegelser på den andre, heter det.

«Tidenes mest spektakulære operaoppsetning på norsk jord», skrev NRK om Tannhäuser, og det prestisjetunge magasinet Opernwelt har utnevnt ham til «årets operaregissør» hele tre ganger, i 2006, 2008 og 2010. Herheim har fått en betydelig posisjon i den internasjonale operaverdenen, med produksjoner ved festivalene i Bayreuth og Salzburg, ved Staatsoper Berlin, Komische Oper Berlin, La Monnaie i Brüssel, Nederlandse Opera, og operahusene i Stuttgart, Graz og Lyon.

Rollene synges og spilles av Anna Goryacheva og Margarita Gritskova, som alternerer i tittelrollen, Aleksander Nohr synger Dandini, Eli Kristin Hanssveen som Clorinda og Désirée Baraula synger rollen som Tisbe. Forestillingen synges på italiensk.

Dette innlegget er allerede blitt lest.5953.ganger

Legg inn en kommentar