James Turrell, skaperen av Ekeberg Skyscape: Ting er ikke alltid sånn som man ser det..

SKYSCAPE: Dagsavisen har gjort et intervju med James Turrell, skaperen av det kanskje mest interessante innslaget i Christian Ringnes omstridte Ekebergparken som åpnet sist torsdag.. (Foto: Wanda Nathalie Nordstrøm)

SKYSCAPE: Dagsavisen har gjort et intervju med James Turrell, skaperen av det kanskje mest interessante innslaget i Christian Ringnes omstridte Ekebergparken som åpnet sist torsdag.. (Foto: Wanda Nathalie Nordstrøm)

Vannreservoaret ble kunstinstallasjon..

– Småbarn blir gjerne fascinert av lys og farger. De fleste vokser opp, men det gjorde ikke jeg, sier James Turrell til Dagsavisens Bente Rognan Gravklev. Turrell har laget et eget lyskunstverk i Ekebergparken, Ekeberg Skyspace, som åpnet denne uka.
– Dere må ta av dere skoene her, men ta det med ro, det er varme i golvet, sier James Turrell.

Den amerikanske kunstneren har utforsket lys og farger siden 1960-tallet og er en del av samlingene til Tate Modern i London og Guggenheim-museet i New York. Han har laget et stedsspesifikt kunstverk i Ekebergparken, i det gamle vannreservoaret i skogen.

Verket er todelt: I et såkalt ganzfeld-rom, der det er seks meter opp til taket, spilles det av en time og et kvarters lysinstallasjon. I det andre rommet, Skyspace, kan man se opp på et sirkelformet hull i taket. Her ser man himmelen. Men den er ikke alltid blå.

LANDSBYKIRKE: James Turrells lysinstallasjon i det gamle vannreservoaret begynner å se ut som en gammel, liten ærverdig landsbykirke. Bildet tatt i sommer.. (Foto: Bjørn Bratten)

LANDSBYKIRKE: James Turrells lysinstallasjon i det gamle vannreservoaret ser ut som en gammel, liten, ærverdig landsbykirke. Bildet tatt i sommer.. (Foto: Bjørn Bratten)

Eggformet

For å få intervjue Turrell ordentlig om verket, stilte kunstneren ett krav: Man må ha sett hele verket. Dagsavisens journalist tilbrakte derfor i forkant av intervjuet til sammen tre timer i vannreservoaret for å se hvordan lyset forandrer det eggformede ganzfeld-rommet og hvordan lyset utenfra, i samspill med lyset innenfra i skyspace-rommet, gjør at himmelen kan se ut som om den er grønn, lilla, rosa, mørkeblå, eller svart.
Jo mindre lys det blir utendørs, jo sterkere blir fargene inne. Fordi skyspace-delen av verket er avhengig av skiftende lysforhold ute, kan verket kun vises ved soloppgang eller solnedgang.

Turrell begynte å lage såkalte skyspace-rom i 1970. Han liker å få folk til å se opp på himmelen, forteller han.

Lys kan forme rom

– Hva er det med lys og farger som fascinerer deg?

– Små barn har en ekstrem ømfintlighet for lys, begynner Turrell mens han går fra skyspace-rommet til ganzfeld-rommet.
– Nå kan du merke hvor mye varmere det er her inne forresten, avbryter han seg selv, før han peker mot den ene veggen.
– Ser du nå hvordan lyset forandrer dybdesynet? Av og til ser det ut som en vegg, av og til ser du ikke veggen. Om noen minutter vi du ikke se at det er noe her i det hele tatt. Lys kan forme rom, sier Turrell.

– Hva er det med lys og farger som fascinerer deg, prøver Dagsavisens journalist seg på nytt.

Brannmenn

– Noen småbarn vil bli brannmenn. Småbarn blir gjerne fascinert av farger og lys. De fleste vokser opp, men det gjorde ikke jeg. Jeg har alltid vært interessert i lys. Også lyset som er i drømmene våre. Derfor ville jeg lage lys som vi ser i drømmer. Se mot veggen nå: Har du stått på ski og blitt snøblind noen gang? Eller sett ut av vinduet på flyet og blitt borte i skyene? Sånn er det der nå, sier Turrell. Han tar en tenkepause.

– Ofte hvis folk beskriver nær-døden-opplevelser, bruker de lysvokabular. Lys framhever, men kan også dekke til. Grunnen til at vi ikke ser stjernehimmelen er dagslyset, sier han.

Lysprogrammet i Ganzfeld tar over en time. Programmet i skyspace-rommet tar omtrent halvannen.
– Det er ikke ofte man ser på et maleri i over en time, ler Turrell, før han peker mot «Exit»-skiltet mot utgangen.
– Ser du hvilken farge det har?
– Grønt. Men i stad var det da rødt?
– Gå bort til det, sier Turrell. Skiltet er egentlig hvitt.
– Ting er ikke alltid sånn som man ser det. Det er vel kanskje det vi kunstnere alltid prøver å få folk til å se, sier han.

Sjekkested

Fordi Turrell har laget et verk som er stedsspesifikt, har han tilbrakt en del tid på Ekeberg siden 2010, da det ble bestemt at verket hans skulle bli en del av parken til Christian Ringnes. Han har også besøkt området før dette.

– Jeg var her i 1992 i forbindelse med en utstilling jeg hadde i Oslo. Da var restauranten noe ganske annet. Det var vel et slags sjekkested, humrer han. Oslo har forandret seg mye de siste årene, påpeker han, og sier han liker parken.
– Hva er det å ikke like? Men det er klart at dette er en park. Det er noe annet enn uberørt natur. Ser du fluen der borte nå, spør han. Det har satt seg en flue på veggen, som ødelegger lysets spill med rommet.

Det feminine

– Christian Ringnes sa på pressekonferansen der du var til stede at parken fortsatt har et feminint tema, selv om det ikke bare er kvinneskulpturer. Ser du verket ditt som feminint?
– Jeg har ingen problemer med at verket blir assosiert med noe feminint, men i seg selv har ikke dette noen spesiell tilknytning til det feminine. Dette verket er her fordi jeg ble invitert hit, sier Turrell.
– Jeg har studert lys og farger i 48 år. Dette er resultatet, sier James Turrell til Dagsavisen.

Dette innlegget er allerede blitt lest.13180.ganger

Legg inn en kommentar