Voguing, bondage og tortur på Oslo Internasjonale Teaterfestival..

MONIQUE:

MONIQUE: En hyllest til teaterdans fra forrige århundre, en iscenesettelse av myke torturteknikker som utvikler seg til en koreografi, heter det i teatrets forhåndsomtale.. (Foto: Alexander Meeus)

Myk tortur blir koreografi..

Forestillingen Monique, som åpnet Oslo Internasjonale Teaterfestival på Black Box Teater på Grünerløkka lørdag,  starter som et sett rolige ritualer og utvikler seg til å bli en hyllest til teaterdans fra forrige århundre.

Til forestillingen lot koreograf Alix Eynaudi seg inspirere av bondage, fremgår det av teatrets forhåndsomtale. Sammen med danseren Mark Lorimer iscenesetter hun myke torturteknikker som utvikler seg til en koreografi.
De vakre kostymene fungerer som et levende bakteppe og Monique blir en dans full av berøring og manipulasjon, samtidig som den er full av omsorg, heter det.

Vogueing

Alix Eynaudi er utdannet danser fra Operaen i Paris og P.A.R.T.S i Brussel. I 1996 ble hun en del av det verdenskjente kompaniet Rosas som også gjester Black Box Teater denne våren med forestillingen Fase.

MIMOSA:

MIMOSA: Den sensuelle dansestilen voguing ble hovedsakelig utøvd av afroamerikanske og latinamerikanske homofile, lesbiske og transvestitter. Mainstream ble det mye senere, blant annet gjennom Madonnas «Vogue», heter det i forhåndsomtalen.. (Foto: Paula Court)

Neste helg kommer den berømte teaterregissøren Trajal Harrell med ikke mindre enn tre forestillinger, der såkalt «voguing», som oppsto i Harlem på begynnelsen av sekstitallet, står sentralt.
Voguing ble hovedsaklig utøvd av afroamerikanske og latin-amerikanske homofile, lesbiske og transvestitter, heter det i forhåndsomtalen til festivalen.

Madonnas Vogue

Den sensuelle dansestilen – en pastisj på den elegante moteverdenen – ble mainstream mye senere, for eksempel gjennom Madonnas Vogue og dokumentaren Paris is Burning.
Judson C
hurch var stedet der pionerene innen postmoderne dans, som Trisha Brown, Lucinda Childs og Steve Paxton, arbeidet, i årene 1962-1964.
«(M)imosa», som blir vist lørdag og søndag neste helg, er den mellomstore episoden i serien og er et verk av koreografene Cecilia Bengolea, François Chaignaud, Marlene Monteiro Freitas og Harrell selv.

Den New York-baserte koreografen Trajal Harrell er blitt et av samtidsdansens største navn med serien Twenty Looks or Paris is Burning at The Judson Church som ser for seg et møte mellom tidlig postmoderne dans og stilarten «voguing».
Harrell stiller spørsmål om hva som ville ha skjedd hvis noen fra voguingscenen i Harlem hadde møtt de tidlige postmodernistene i Greenwich Village og danset sammen med dem i Judson Church tidlig på sekstitallet.

Harrells arbeider er blitt vist på festivaler i Paris, Wien, Berlin og Rio de Janeiro for å nevne noen, og i tillegg på en rekke gallerier som MoMA, The New Museum, The Bronx Museum of the Arts og Art Basel – Miami Beach.

Dette innlegget er allerede blitt lest.8159.ganger

Legg inn en kommentar