Tiårets gavebok fra østkantens Oslo: «Gutten fra Sjokolade-fabrikken..»

GUTTEN FRA SJOKOLADEFABRIKKEN:

GUTTEN FRA SJOKOLADEFABRIKKEN: 95 år gamle Alf Folmer har skrevet boka om sitt mangfoldige liv, som startet i en knøttliten leilighet i fjerde etasje i sjokoladefabrikken i Københavngata 11 på Rodeløkka i 1921. Her trykker vi fjerde kapittel i sin helhet: Sjokoladepionerene..

Østkantliv anbefaler: «Kanskje dette tiårets mest spennende, frodige, mangfoldige og velskrevne sakprosa- (og julegave-)bok fra østkantens Oslo..»

(Publisert søndag 6.november 2016 kl.21.25)

«Bygården Københavngata 11 på Rodeløkka var bygget på drømmen om sjokolade. Leilighetene i tredje og fjerde etasje lå over fabrikken. På 1920-tallet bodde 85 personer i gården. Jeg kjente alle. Jeg var en av dem. Rodeløkka ligger nord for Grünerløkka og øst for Akerselva. Den gang var det en egen verden, som en liten grend i utkanten av den store byen.
Bergenegården ble oppført i 1898, da det var byggeboom og jappetid i hovedstaden.
I min oppvekst var det mange skjebner der, både arbeidere og arbeidsløse. Jeg kan fremdeles høre skriket til den fem år gamle jenta som hang i løse luften utenfor vinduet i fjerde etasje. Hele gården holdt pusten. Faren hadde dengt kona, nå holdt han datteren etter beina. Jeg vil fortelle om sjokoladegården, hvordan min familie havnet i dette hjørnet av verden, og om mitt liv.«

Bjørn Storflåtan portrett2BJØRN BRATTEN skriver om bøker på Østkantliv

Slik skriver 95 år gamle og fortsatt sprell levende Alf Folmer, født i 1921, i det som kanskje er dette tiårets mest spennende, frodige, velskrevne og mangfoldige sakprosa- (og julegave-)bok fra østkantens Oslo, Gutten fra Sjokoladefabrikken. Folmer vokste opp i sjokoladefabrikken i Københavngata på Rodeløkka, flyttet til Sverige, ble utdannet arkitekt og reiste over nesten hele verden. I november kommer boka til en bokhandel nær deg.

FOTOGRAF OG ARKITEKT:

FOTOGRAF OG ARKITEKT: Alf Folmer, her med sitt Hasselblad-kamera, har skrevet en fabelaktig bok om seg selv – og livet på østkanten i Oslo fra slutten av 1800-tallet.. (Foto: Jørn-Kr. Jørgensen)

Folmer tegner fortsatt hus, fotograferer, er interessert i byplanlegging, i lys og luft, lukt og rom – og er en gudbenådet forteller, forteller Folmers forlegger, Håvard Mossige i SpreDet Forlag. I dag bor Folmer i Saltsjöbaden utenfor Stockholm i et eget tegnet hus.
Når han innimellom er på besøk i hjembyen kjører han hit i egen bil og bor i et hotellrom som ligger akkurat der den leiligheten lå i Københavngata, hvor han vokste opp..

– Jeg nøler ikke med å kalle denne boken for en perle blant perler; en slags oppvekst-bok om et liv vi sjelden eller aldri får innblikk i fordi det er så få igjen som kan fortelle den egentlige historien. Alf Folmer kan det, sier Mossige. Vi i Østkantliv har fått lese de innledende kapitlene i boka, og kan gå god for forleggerens godord om den nye boka. 

Med forlagets godkjennelse trykker vi her kapitel 4, Sjokoladepionerene, i sin helhet, i Folmers språkdrakt, men i Østkantlivs typografi (bokas er langt mer elegant og forseggjort):

Sjokoladefunn i Østmarka

«Vår tids sjokoladeindustri ble grunnlagt i Oslomarka, på Sarabråten ved Nøklevann. I 1888 var grossist Fred Christensen på rugdejakt på området eid av hans gode venn Thomas Heftye. Etter en vellykket jaktdag banket Christensen på døra til en av husmannsboligene.
– Kom inn!
– Christensen åpnet døra og stusset. Du verden, hva var det for lukt? Grossisten kom straks på det, det luktet deilig sjokolade – her langt ute i skauen. En ung mann kjevlet sjokoladedeig med en rund stokk på en steinplate. På ovnen putret en gryte. Fersk sjokolademasse lå på bordet ved en haug med blikkformer. Den unge mannen presenterte seg som Olaf Larsen.
– Vil herren smake? Olaf ga grossereren en velformet sjokoladebit.
– Det var meget godt, fabelaktig godt, må jeg si. Men hvorfor står du her midt i skogen og lager sjokolade? Hvor har du lært deg kunsten?
– Jeg fikk låne et magasin av en svenske i følget til kong Oscar I, han besøkte Sarabråten inkognito for noen år siden.

– Jeg har den her, sa Olaf, og hentet Illustrerad läsning för hemmet. Han pekte på artikkelen Hur man gör egen choklad.
– Jeg dro ned til byen og kjøpte ingrediensene. Det ble mye prøving og feiling. Når sjokoladen ble bra delte jeg ut smaksprøver på Stortorvet. Nå står jeg der hver lørdag. Da vil mannfolka som har fått lønning ta med noe godt til kone og barn. Til seg sjøl har mannen kjøpt brennevin som trøst etter en lang ukes slit. Blir han plagsomt full kan barna og kona uansett si at far er snill, siden han hadde med en bit sjokolade.
– Og hvorledes går forretningen? Stolt svarte Olaf at det gikk meget bra. Grosserer Fred Christensen lot seg imponere av den kvikke bondegutten. Han takket for besøket og gikk til sin hest og vogn. Bakpå lå fuglene som skulle bli middag hjemme i vestkantvillaen. Han kunne ikke la være å tenke på sjokoladen. En lørdag gikk han til Stortorvet og fant Olaf Larsen mellom blomsterselgerne med en liten kø foran seg. Han takket for sist og løftet hatten:

– Hva om vi gikk i kompaniskap og startet en sjokoladefabrikk? Jeg har kronene, du har kunnskapen. Olaf sto målløs, men fikk til slutt stokket tankene og takket ja.

FREIA-RØNNE: I denne rønna

FREIA-RØNNE: Grosserer Christensen ville ut med så lite penger som mulig. I denne rønna i Verksgaten 25 startet han Freia sjokoladefabrikk, der Olaf, broren og tre jenter skulle bo og arbeide.. (Foto: Ukjent)

Freia i fattigstrøket

Christensen ville ut med minst mulig kapital. På Rodeløkka fant han et to etasjes trehus i Verksgaten. Olaf, broren og tre jenter skulle bo og arbeide i huset, en gammel rønne i en bakgård. Den gang var også Rodeløkka rene bondelandet, kuer beitet på løkkene mellom trehusene. Dælenengen Tegleværk var den eneste industrien. Et skummelt sted, om natten kom løse eksistenser og fyllefanter for å sove inntil de varme teglverksovnene.

KVIKK-LUNSJ:

KVIKK-LUNSJ: Kapret posisjonen som den norske tursjokoladen..

I 1889 startet Rodeløkkas første sjokoladefabrikk. Christensen ville kalle den opp etter sin svenske kone Frida, men hun nektet. Navnet ble Freia. I første etasje var maskinavdelingen, et mørkt rom på 6 × 8 meter. Under det lave taket lagde en skranglete rensemaskin et voldsomt leven. Ved siden av sto en kakaobrenner, en Melangeur (blandemaskin) og en Brouilleuse (valsemaskin). På bordet ved vinduet ble sjokoladen formet for hånd og lagt på treplater. Platene med sjokoladen ble så båret ned en smal trapp for avkjøling i kjelleren. Deretter opp til annen etasje, der de tre jentene sorterte og pakket varene. Etter to år hadde fabrikken elleve ansatte, mest ungdommer. Men omsetningen gikk dårlig.

Sjokolademarkedet var ikke stort, og det var vanskeligere å produsere og selge enn drops og andre sukkerprodukter. Grosserer Christensen var lei av å tape penger, han ville ut av virksomheten. Bondegutten Olaf kunne ikke si noe, det var grossereren som eide fabrikken. I mai 1892 ble den solgt til handelsagent Johan Throne Holst for ni tusen kroner.

Den 24 år gamle trønderen Throne Holst lot den ett år eldre Olaf fortsatte som verksmester. Det viste seg at bondegutten var våken for det som skjedde i tiden. Under spekulasjonsbølgen satset han og tjente gode penger i boligmarkedet. For Throne Holst gikk fabrikken ikke som beregnet, han trengte ny kapital. Olaf satte inn seks tusen kroner, og eide nå en åttendedel av Freia. Han begynte å engasjere seg i driften og kunne være vel så kløktig som direktøren. Begge var egenrådige, og samarbeidet mellom dem begynte å knirke.

BERGENE-FABRIKKEN:

BERGENE-FABRIKKEN: Her, i sjokoladefabrikken i Københavngata 11, vokste Alf Folmer opp..

En sjokoladevisjon

Olaf funderte på å starte for seg selv. Han satset og vant også på spekulasjonsbølgen i 1895, da flere løkker på øst- og vestkanten ble bygget ut. Dælenengen fikk leiegårder og industrier. Det ble rette gater og bygårder med melkebutikk på hjørnet. Gatene fikk navn etter skandinaviske byer: Københavngata, Gøteborggata, Karlstadgata og Stockholmsgata. Olaf Larsen kjøpte Københavngata 11 og tomtene rundt av familien som eide det lokale teglverket. Han var blitt kjent med Thorvald Meyer, som også hadde tjent på tomtesalg og nå eide det meste av Grünerløkka. Olaf nevnte planene om egen sjokoladefabrikk, og Meyer foreslo en god venn av ham:
Arkitekt Nissen har tegnet Grünerløkka skole, som er blitt byens peneste. Kom til skolens innvielse, så skal jeg introdusere deg.

I oktober 1895 møtte Olaf Larsen til den høytidelige innvielsen. Gymnastikksalen var dekorert med flagg og prominente gjester. Rådmannen talte:
– Denne smukke skole er skapt i nåde fra Gud, for opplysning og sedelighetens fremme. Sognepresten gav skolen sin velsignelse, og stemte i med salmen ”Vor Gud han er saa fast en borg”. Larsen fortalte om sine planer til den elegant bebartede Nissen. Joda, hans kontor kunne tegne fabrikken og leiegården. Han hadde tegnet flere leiegårder for Meyer, de var frimurerbrødre og gode venner. Nissen var også Kristianias bygningsinspektør, så for ham var det bare å godkjenne sine egne tegninger. Som arkitekt svermet Nissen for stilblanding: Sandefjord kurbad i vikingromantisk dragestil, Medisinsk Selskaps hus og Grünerløkka skole i nyrenessanse, Frimurerlosjen i nybarokk, steinkirker i nygotikk, trekirker i sveitserstil, villaer preget av middelalderens forbilder. Etter hvert ble det Jugendstil og Art Deco.

Den fremgangsrike arkitekt Henrik Nissen hoppet frem og tilbake i stilhistorien og satte sitt preg på byen. Thorvald Meyer hadde bestemt at Grünerløkkas murgårder skulle ha rikt dekorerte fasader. For å gjøre området til Kristianias peneste bydel, krevde han å få godkjenne alle fasadetegninger før bygging.

GRÅBEINGÅRDER:

GRÅBEINGÅRDER: Det begynte med en gård i Urtegata og fortsatte sju kvartaler bort mot Tøyenparken. Fasaden var av murstein, uten puss. Nedlatende arkitekter kalte gårdene rønnestil. Ole Olsen var gjennom ti år byggmester for over syv hundre Oslo-leiligheter.. (Foto: Wilse)

Gråbeingårder

Ole Olsen var en av de som forstod at den vanlige arbeider ikke ble mett av stukkatur, løvehoder og engler. Som fattiggutt hadde han kommet til byen for å skape seg en fremtid. Utdannelse hadde han lite av, men han var en kløpper til å regne. Etter en tid som tømrer og murer hadde han spart opp penger, og i 1885 kjøpte han en rekke tomter ved Tøyenhaven. På et møte i Arbeidersamfundet hadde han hørt Christian H. Knudsen tale om ”Hvad der kan gjøres for at ophjelpe Arbeiderstanden”, om utbytting og usle boforhold. Olsen tok kontakt med den tyskfødte arkitekten Rudolf Haeselich, som mente tidens pastisjarkitektur var menneskefiendtlig og tjente kapitalismen. Han og Olsen ville bygge enkelt og effektivt.

Det begynte med en gård i Urtegata og fortsatte sju kvartaler bort mot Tøyenparken. Fasadene var av murstein, uten puss. Som den første i landet fikk Olsen prefabrikert ståltrapper til leiegårder, noe som ga bedre byggøkonomi. Han var også den første til å bannlyse alkohol på arbeidsplassen, noe som trolig førte til bedre disiplin. Ole Olsen var gjennom ti år byggmester for over syv hundre Oslo-leiligheter på ett eller to rom og kjøkken. Billig leie passet den fattige arbeiderfamilien, selv om de upussede teglfasadene ikke var i tidens smak. Nedlatende arkitektkolleger kalte gårdene rønnestil. Olsen ville hjelpe de som sultet. Spurte noen om hjelp til mat sa han:
– Her har du et par kroner å kjøpe gråbein for – Gråbeinsild var den billigste føden man kunne overleve på. Slik fikk leiegårdene tilnavnet. Boligstandarden var god etter datidens mål, men gråbeingårdene fikk dårlig rykte. Forurensning formørket teglsteinen. I romanen Ulvehiet skriver Oskar Bråten: ”Fasaden er ikke hvitkalket som på de andre gårdene, de nakne mursteinene har mistet sin røde farge, de har suget til seg for meget væte og røyk og tåke, sot og støv har trengt seg inn i dem, de er blitt svarte.

Ole Olsen tjente godt på de billige boligene. Han flyttet til Bygdøy og fikk tjenerskap. I 1897 reiste han tilbake til Ullensaker og bodde der til sin død i 1908. Gråbein-epoken tok slutt. De fleste leiegårder i østkantens arbeiderstrøk fikk dekorative fasader. Et arkitektblad skrev: En god og rik dekor på huset er til for menneskenes følelsesliv. En sterkt dekorert fasade gir menneskene opplevelser, den stimulerer beboernes sanser og fantasi, som er viktig for dem som daglig lever i huset”. Påkostede dekorasjoner inngikk alltid i husleia. Hvor meget betød fasaden for en jobbsøkende arbeider som kom hjem til en ettroms leilighet full av sultne unger?

Arkitekt Nissen hadde mange offentlige oppdrag, forretningsgårder og gudshus. Han var etterspurt på vestkanten. Kontoret vokste. Sjokoladegården var aldri viktig for ham, han lot den unge arkitekt Henning Astrup ta hånd om den. Fasaden var enkel, der var det bare å bruke tegninger fra tidligere prosjekter. Utfordringen med Københavngata 11 var å presse inn så mange små leiligheter som mulig. Fabrikken lå i første og annen etasje. På tegningene for tredje og fjerde etasje står det Plan af arbeiderboliger. Det lyktes å presse inn 14 leiligheter i de to etasjene. Ett rom og kjøkken, hver på 24 og en halv kvadratmeter. I 1898 flyttet det inn 112 personer, derav 65 barn. Denne gården var med på å forme livet til meg og min familie.

FABRIKKEN:

FABRIKKEN: Bak de tre vinduene til høyre i fjerde etasje i sjokoladefabrikken i Københavngata ble Alf Folmer født og vokste opp.. (Foto: Alf Folmer)

Oppgang og fall

Olaf Larsen Chocoladefabrik i Københavngata 11 startet da gården sto ferdig. Da var han fortsatt ansatt på Freia i Verksgaten. Med løfte om bedre lønn lokket Olaf arbeidere over til sin nye fabrikk. Dette oppdaget Throne Holst og ga ham avskjed. Som fabrikkeier i Kristiania følte Olaf Larsen seg som en storkar. Han hadde nese for promotering, og etter tre måneder inviterte han familiebladet Ude og Hjemme til en reportasje. Under en stor tegning der det virket som den nye fabrikken fylte hele kvartalet, skrev de:

Kristiania har æren af at have Norges største chocoladefabrik. For ikke at sige Skandinaviens. For tiden har den 70 arbeidere, men om kort tid, i de nærmeste dage, skal der ansettes omkring 70 til. Besøger man fabriken, ser man strax, at en vesæntlig ting ved den er orden og proberhed. Kommer man derud — den ligger på Rodeløkken — vil eieren med fornøielse vise en rundt og forklare de sindrigt konstruerte maskiners virksomhed.

Men for fabrikkeier Olaf Larsen tok fornøyelsen fort slutt. På denne tiden var det en rivende utvikling i bransjen, med knallhard konkurranse. Juni 1899 kom Kristianiakrakket, og alt som var på vei opp begynte å rase. Larsens måtte finne seg mindre lokaler, og under navnet Asola (A/S Olaf Larsens Chokoladefabrik) fortsatte produksjonen blant annet i Akersbakken. I årene som fulgte sto fabrikklokalene i Københavngata ubrukt, mens folk fortsatt bodde i leilighetene.

Bergenes søte hevn

Som ung hadde Anders Edvard Bergene reist fra Vestfold til hovedstaden og fått arbeid hos den kjente kjøpmann Dethloff. Da han sluttet i 1882 bad han om attest. Den ble ikke som han hadde ventet: ”Grunden til at A. Bergene forlader min Tjeneste, er at han ikke er i Besiddelse af tilstrækkelige Kundskaber. Hans moralske Character er god. – J H Dethloff.”

Bondesønnen Anders ble hellig forbannet:
– Jeg skal vise deg Dethloff, din drittloff – sa han til seg selv. – Å ikke være i besittelse av kunnskaper?! Fan også.

Motgangen ga ham viljestyrke, han skaffet seg handelsborgerbrev og startet kolonialforretning. Der solgte han egenproduserte søtsaker, og etablerte A. Bergene Drops & Pebermyntefabrik. Han ville vise verden at han dugde. Kanskje sjokolade var fremtiden? I 1905 var Norge på vei ut av unionen med Sverige. På hver sin side av grensen ventet tropper spent på signal for å gå til krig. Mange Kristiania-svensker reiste hjem, det samme gjorde nordmenn bosatt i Sverige. Min mors familie i Värmland lå klar for å slå i hjel min fars familie på norskesiden. Det var det rene vanvidd, men freden holdt.

Dette året dristet dropsfabrikant Anders Bergene seg til å overta lokalene i Københavngata for å gjenåpne virksomheten. I 1906 kunne han innvie sin egen sjokolade- og dropsfabrikk med 40 arbeidere. Men også for Bergene gikk sjokoladen dårlig. Dampmaskiner og annet utstyr brøt ofte sammen og måtte repareres. Dropsene var enklere å produsere, de holdt fabrikken i live. Sammen med en disponent som snakket litt tysk dro han til Berlin for å verve fagfolk. Hos den berømte sjokoladefabrikken Sarotti overtalte de Peuker til å bli fabrikkmester, og Haase, som var spesialist på fylt konfekt.

Bergene åpnet sjokoladeutsalg i Karl Johans gate 18, men det var Freia som i disse årene ble Skandinavias største sjokoladeprodusent. Throne Holst hadde lært mye om markedsføring. Han var selv med på å utforme annonsetekstene, og hadde kontakter på høyt hold i samfunnet. Gjennom årene fikk han fram klassikere som Selskapssjokolade (1895), Mandelstang (1897), Riegel (1901), konfektesken Kong Haakon (1905), Melkesjokolade (1906) og Lohengrin (1911). Koblingen mellom sjokolade, natur og kongehus etablerte Freia som den norske sjokoladen. Da Roald Amundsen i 1911 nådde Sydpolen, var det med et kilo Freia Selskapssjokolade i sekken. I annonser kunne han bekrefte at Freias produkter ”bidrar til å bevare sinnets munterhet”. Bergene brukte nødig penger på reklame, han var av den oppfatning at gode produkter promoterte seg selv ved at folk snakket seg i mellom.

På denne tiden het hovedstaden fortsatt Kristiania. Besøkte du Bergenes sjokoladegård ville du blitt møtt av en brennende lukt av sjokolade, så en stank fra doene. Du ville sett skremte rotter og følt kulden og gjørmen på bakgårdens rå jordgulv. Klær hang til tørk mellom fasadene, i en gård så trang at solen aldri nådde ned. En haug snørrete unger lekte foran doene. Søppelkassene var fulle av stinkende avfall.

Bergene bodde på beste vestkant, i Nordraaks gate 8. I 1899 fikk han arkitekt Berle til å tegne Villa Bergene i nasjonal dragestil, stilfilosofien som inspirerte navnet Freia. Der var det staselige salonger, tallrik tjenerstab, og en solfylt hage med duftende blomster og frukttrær. Freias direktør Throne Holst bygget på denne tiden sin Villa Ekhaugen på Bygdøy. Mange villaeiere i vest eide industrier i øst. (Pussig nok finner man nord på Bygdøy parkområdet Rohdeløkken, et slags forskjønnet speilbilde av løkka jeg vokste opp på. Den er oppkalt etter generalkonsul Ernst Rohde.) Ett hadde vest og øst felles: Fasaden var det viktigste. Den skulle være representativ. Ut mot gaten ble det krimskrams, stilblanding og skryt. Stukk og støperiarbeider, korintiske kapitel, løvehoder og fantasifigurer. De italienske gipsmakerne hadde gode tider.

BERGENE: Tromling av sjokoladebønner på Bergene.. (Foto: Ukjent)

BERGENE: Tromling av sjokoladebønner på Bergene.. (Foto: Ukjent)

Spritfylt sjokolade

På Bergene var det dropsmester Pedersen som styrte produksjonen. I 1890-årene hadde han lært faget hos Brødrene Ottesen i Grønlandsleiret, den gang landets største sjokoladeprodusent. Der var fabrikkgulvet av stampet jord, og rengjøringen besto i å feie gulvet med piasavakost hver kveld, så støvet føyk. Men Bergenes fabrikk var modernisert, i bransjen begynte man å forstå at hygiene var viktig. Bergenes fabrikk gikk nå for fullt, konfekten var fylt med konjakk og andre godsaker. Sjokoladen og reklamen fikk tidsriktig design. Bergene lanserte Gullbrød (1915), Mokkabønner (1917) og Kremtopper (1920).

For sjokoladearbeiderne, de fleste av dem kvinner, var lønnen fortsatt lav. Tolv timers arbeidsdag, lørdag til kl. 14, med ulønnet overtid. Ferie, spisesal og garderobe var ukjente begreper. Hvite forklær måtte man holde seg med selv, ta med hjem lørdag for å få dem rene til mandag. Men antall arbeidere og selgere vokste, det samme gjaldt kontorpersonalet. Kontoristenes status var høyt hevet over arbeidernes. Ute på byen en kveld traff en kontorist en av fabrikk-jentene, og inviterte henne på konditori. Dette kom ledelsen for øre, og de kalte den unge mannen inn på teppet. De forbød ham å menge seg med fabrikkpersonalet. Gjentok det seg, måtte hans foreldre varsles om saken, eller han ville få avskjed.»

Dette innlegget er allerede blitt lest.92980.ganger

Legg inn en kommentar