Emmy-gull til Mammon 2 i New York – Mammon banker det meste, skrev Østkantliv

MAMMON2:

MAMMON2: Dagbladet-slakt og Aftenposten-sekser – Østkantliv med en hyggelig hjerte-femmer. . NRKs nye krim i Mammon-serien splitter anmelderne. Her de sentrale aktørene med Trond Espen Seim først, som den karismatiske statsministeren Michael Woll, som viste seg å være den verst landsforræderen siden Quisling. Fra venstre Bjarte Hjelmeland, Iben Akerlie, Anders Danielsen Lie og Anna Bache-Wiig.. (Foto: Glenn Meling/NRK)

«Det beste var skuespilleriet – og det er faktisk oppsiktsvekkende i norsk TV-drama. Så Mammon2 får beholde alle de fem røde hjertene våre..,» skrev Østkantlivs TV-anmelder. 

(Publisert lørdag 2.januar 2016 kl. 13.01, sist oppdatert tirsdag 21.november 2017 kl. 10.55)

«..det var ikke noe høyrefascistisk kupp, bare PST som likviderte «den største landsforræderen siden Quisling», nemlig selveste statsminsteren, den karismatiske Michael Woll. Burde vi ha forstått det?», skrev Østkantlivs TV-anmelder etter Mammon-serie-avslutningen..

NRK1: Mammon, sesong 2 (No.)
Episodeforfatter: Hege Ulstein

Hovedforfatter og produsent: Gjermund og Vegard Stenberg-Eriksen
Med Nils Ole Oftebro, Laila Goody, Jon Øigarden, Ingar Helge Gimle, Pål Christian Eggen, Trond Espen Seim, Laura Christensen, Bjarte Hjelmeland, Anna Bache-Wiig, Iben Akerlie, Jan Gunnar Røise, Anders Danielsen Lie, Trine Wiggen

 

Bjørn Storflåtan portrett2Karakter: ♥ ♥ ♥ ♥ ♥
BJØRN BRATTEN skriver om TV på Østkantliv

«Den enøyde Odin og et høyrefascistisk kupp: Mammon banker det meste», skrev vi som tittel på Mammon2-historien etter episode fire. Men det var ikke noe høyrefascistisk kupp, bare PST som likviderte den største landsforræderen siden Quisling, nemlig selveste statsminsteren, den karismatiske Michael Woll. Burde vi ha forstått det? Tja..

Det første som er å si om denne kaotiske, voldsomme og innfallsrike thrilleren, Mammon sesong 2, er at den er produsert med det for øye å lure seeren mest mulig, og kaste om på handlingen så ofte som mulig, og å opplyse seeren så lite som mulig. Sjelden så vi en thriller som så til de grader holdt utviklingen i historien så systematisk unna seeren. Det er nesten som vi føler oss litt lurt. Men serieskaperne kan jo si det er et dramaturgisk knep de bruker..

Den tause hovedpersonen

Det mest slående eksemplet på dette er hovedpersonen selv, Petter Verås. En tausere person skal du lete lenge etter. Og det er jo i og for seg greit, for han er jo denne tause, ikke-kommuniserende personen. Men det gjør det altså mulig å produsere en historie på åtte episoder hvor vi aldri aner selv den minste lille flik av hva hovedpersonen tenker – eller vet – om det som skjer rundt ham.

Vi inviteres til å identifisere oss med en person som er helt uten kommunikasjon, og som altså også faller for, eller i hvert fall settes i sammenheng med, og samhandler, med en person, nemlig Ellen, kona til journalisten Hammern, den første som dør, som også er helt uten kommunikasjon!

Det er jo helt strålende, og praktisk for serieskaperne, for det gir dem frie tøyler.

Ingen bidrar

Ingen av de viktigste medvirkende bidrar med noe når det gjelder. Alt er hemmelig, fordekt, uopplyst, begivenhetene bare skjer, plutselig, ofte uten sammenheng med noe foregående.
Så hele hemmeligheten med produksjonen av denne thrilleren er at serieskaperne må holde seg med så mange luftige karakterer at man fritt kan snu og vri på historien uten at det blir plagsomt. Det fordrer selvfølgelig en rasende fart, med voldsomme kast i historien.
Det man risikerer er at seerne faller av, fordi de mister interessen for personene.

Det skjedde nok i ganske stor grad i denne historien.

Ellen viste seg å være en av kjeltringene, selvfølgelig, det burde vi ha forstått, siden Verås ble forelsket i henne, – Hammern, den største kjeltringen i historiens begynnelse, viste seg å være helten, det hadde vi nok en viss anelse om, siden vi merket oss den scenen der han monterte spionkameraet i søppelkassen..

Den Store Skurken

Og Den Store Skurken var altså statsministeren, som jo var til de grader hellig og vidunderlig, litt i overkant i starten, så vi burde ha mistenkt ham også. Men så døde han og det var jo praktisk. Men at den ufordragelige finansministeren skulle være noen del av et høyrefascistisk plott, med forbindelse til folk som likte vikingskip, det burde vi jo ha forstått var et rent røykteppe, blant svært mange andre røyktepper i denne historien.

Det eneste det aldri var noen tvil om i denne historien var at Petter Verås var helten. Den tause helten.

Så var Mammon2 en god historie?
Som norsk TV-produksjon var den utvilsomt en seier. Men var det en god historie? Tja, den var jo såpass god at den til slutt kom i havn med en viss troverdighet, og det trodde vi faktisk ikke skulle skje. Så vi tenker at for å fortsatt være i det norske TV-dramaets, kanskje ikke barndom, men i hvert fall grønne ungdom, var Mammon2 et solid løft. Det beste var skuespilleriet – og det er faktisk oppsiktsvekkende i norsk TV-drama. Mammon2 får beholde alle de fem røde hjertene våre..

 

Dette skrev vi om Mammon tidligere:

Første episode av Mammon sesong 2 banker det meste av det som er av norsk og nordisk TV-drama, inklusive Øyevitne og Broen, i hvert fall gjelder det den siste runden i den sistnevnte dansk/svenske varianten, skrev vi etter første episode. Etter episode fire av Mammon2 vurderte vi å trekke fram de fem gullhjertene våre..

Den voldskakafonien som avsluttet tredje episode, og der vår helt, VG-journalist Petter Verås (Jon Øigarden) mirakuløst overlevde liggende side om side med statsministeren, som blir henrettet etter et velrettet skudd i øyet, blir nitid og halsbrekkende fulgt opp gjennom hele den fjerde episoden, som bekrefter og videreutvikler frampeket i tredje-episodens cliffhanger:

Kupp

Finansminister Ulrichsen (Ingar Helge Gimle) og folkene rundt ham er sentrale i et høyreekstremt voldsapparat som åpenbart har satt seg fore å utslette all motstand, både i regjeringen og de omliggende politiske herligheter?

Mistanken mot finansministeren blir ikke styrket på annen måte i den fjerde episoden enn at hans dårlig skjulte glede over begivenheten, og hans kupp mot statsministerstolen etter forgjengerens brå død, i hvert fall ikke svekker mistankene.
Samtidig får utviklingen mot høyrefascistiske spor nye, grusomme utslag og ender i en ny, dramatisk cliffhanger i kjelleren til en viss person, som vi ikke vet noe om, ved navn Robert Senje, der fascisthatet mot drapsofrene er smurt grotesk utover kjellerveggene.

Den enøyde Odin

Joda, klisjeene står i kø, vi har sett det meste før, men når hjertet står i halsen og du er i ferd med å dette av stolen, er det ikke så farlig med noen klisjeer her og der.
Og mens alt dette skjer har selv PST fattet interesse for drapsmotivene, nemlig ved å sammenligne drapsmetodene: Både nyhetsredaktør Mathiesen (Nils Ole Oftebro) og statsminister Michael Woll (Trond Espen Seim) er skutt i øyet.

Den oppvakte reporter Petter Verås er kjapp til å se forbindelsen mellom den avdøde statsminister Wolls utdanningsprosjekt, med tittelen Yggdrasil, og drapsmetodene, som sørger for at ofrene mister sitt ene øye, og dermed blir som Odin, som hang seg i ni dager i kunnskapens tre, altså treet Yggdrasil, og ofret sitt ene øye for kunnskapen..

Regjeringssplittelse

Så er det man spør seg: Hva det er som har inspirert serieskaperne, Stenberg Eriksen-brødrene, – og i denne meget velskrevne fjerde episoden, forfattet av Dagsavisen-kommentator Hege Ulstein, til en slik historie?
Vi snakker i allfall om en politisk splittelse i denne Høyre-regjeringen som ligger et stykke over det som måtte foreligge i virkelighetens og hverdagens norske blå-blå regjeringsvariant. La oss være enige om det..

Så er det opp til oss som ikke har de sett de påfølgende episodene å dikte videre fram til søndagens episode fem om hva som kan være substansen i historien.
Blir finansministerens høyreekstreme tilknytninger endelig bekreftet, og hvilken rolle spiller det muslimske innslaget fra første episode, som nå er kommet litt i bakgrunnen, i sammenhengen?

Dette skrev vi etter første episode:

Sesong én i denne serien var svært dårlig, nær sagt på alle plan. Skaperne av den nye sesongen, hovedforfatter Gjermund Stenberg-Eriksen og hans bror og produsent, Vegard Stenberg-Eriksen, og episoderegissør av første episode, Cecilie Mosli, har strammet til på alle plan, det være seg skuespilleri, klipp, manus, regi.

Strøkent skuespillergalleri

Et strøkent skuespillergalleri, spisset av veteranene Nils Ole Oftebro, Laila Goody og Ingar Helge Gimle, som henholdsvis politisk redaktør, sjefredaktør og finansminister, pluss Trond Espen Seim, som statsminister, hever beretningen himmelhøyt over forgjengeren.

Goody, som ikke er forvent med denne type roller fra teaterscenen, er rett og slett fabelaktig som handlekraftig VG-sjefredaktør. Pål Christian Eggen, ikke en veteran, strålte i drømmerollen i første episode som oppkjeftig VG-journalist, litt for høy på seg selv.

Utover i serien har spesielt Ingar Helge Gimle i rollen som demonisk finansminister og mulig kuppmaker og høyreekstremist blitt stadig skarpere og mer profilert i sin forjævlighet, og vil nok øke sin allerede godt opparbeidete status som mye etterspurt i filmer og på scener ytterligere noen hakk. Han er ganske enkelt svært god, verdt fem gullhjerter bare han.

ENSEMBLET: Her er mesteparten av ensemblet i Mammon samlet i forbindelse med pressevisningen i fjor på Filmens Hus:

ENSEMBLET: Her er mesteparten av ensemblet i Mammon samlet i forbindelse med pressevisningen i fjor på Filmens Hus: Fra venstre Jan Gunnar Røise, Ingar Helge Gimle, Nils Ole Oftebro, Pål Christian Eggen, Laura Christensen, Jon Øigarden, Trond Espen Seim, Anna Bache-Wiig, Iben Akerlie, Bjarte Hjelmeland, Anders Danielsen Lie. Laila Goody er ikke med på bildet.. (Foto: NRK/Dagbladet)

Dette mener andre: Nyttårskalkun, skrev Dagbladet. Mesterlig, mente Aftenposten..

«NRKs Mammon II gaper, raper og skriker og skråler så høyt at vi kan se helt inn til ryggmargen, nei helt opp i en tom hjerne, men liker du det, ja da er denne serien midt i blinken for deg. Og, er du av typen som foretrekker action i alle ledd, kriker og kroker og fritid, på arbeid som på fest, ja da er serien midt i blinken for deg.«

Dagbladets TV-anmelder Tom Stalsberg la ikke fingrene imellom da han anmeldte den nye Mammon-sesongen før premieren på NRK1 søndag. Han kastet en toer på sin terning og kalte serien en parodisk nyttårskalkun. Men han fikk ikke støtte fra kollegene i de andre riksavisene:

Aftenposten: Mesterlig

Aftenpostens Torstein Hvattum kalte den nye serien «et mesterlig drama om vår elendighet» og ga en sekser på sin karakterskala, mens VGs Øystein David Johansen mente det nye årets Mammon-variant var mørkere og slemmere, og kastet en femmer.

– Ubehaget velter innover oss med en skremmende aktualitet. TV-serien er et dramatisert mesterstykke i rå, politisk maktkamp og blodig terror, mente Aftenpostens anmelder, som innrømmet at første sesong hadde sine irriterende svakheter: Kunstige dialoger, tidvis lite troverdige miljøskildringer og sjenerende dårlig lyd. Nå er rusket fjernet, mente anmelderen..

Svakhetene borte

– Den indre maktkampen i regjeringsapparatet er effektivt iscenesatt med alle TV-dramaets knep og virkemidler. Norsk TV-drama er ofte, og med rette, blitt beskyldt for stive replikkvekslinger, liten intensitet og uengasjerende plott. Denne gang er svakhetene så godt som borte, skrev Hvattum.

Trond Espen Seim, og ikke minst Ingar Helge Gimle, leverer rolletolkninger det gnistrer av. Det kjennes godt å oppleve at norsk TV-krim på sitt beste har kvittet seg med langvarige barnesykdommer. Det er ingen grunn til å grue seg til neste replikkveksling, mente Aftenpostens anmelder.

Glimrende driv

VGs anmelder mente det ikke var noe å si på spenningen i den nye sesongen. Spesielt første episode har et glimrende driv. Tempoet roes litt i de neste episodene, før det hele eksploderer mot slutten av den tredje. Forrige sesong startet like lovende, men klarte ikke å holde helt inn med en litt for hektisk avslutning – det ble mye å holde styr på.

– Etter fem episoder virker skogen av tråder forholdsvis håndterbar. Derfor er det å håpe at man ikke har falt for fristelsen til å løfte det hele enda et konspiratorisk hakk – her er mer enn nok av interessante folk og historier å følge, mente VG.

Her er Østkantlivs karakter-system:

 ♥ ♥ ♥ ♥: Elendig

♥ ♥ ♥ ♥ ♥: Lite godt

♥ ♥ ♥ ♥ ♥: Halvgodt

♥ ♥ ♥ ♥ : Bra

♥ ♥ ♥ ♥ ♥: Veldig bra

♥ ♥ ♥ ♥ ♥: Elsker

 

Dette innlegget er allerede blitt lest.43949.ganger

Tags:

Legg inn en kommentar