Siste gang: Aftenposten-sekser til Knausgårds «Min Kamp»..

FIREHODET: Ingjerd Egeberg, Øystein Røger, Agnes Kittelsen og Christian Rübeck i Knausgårds Min Kamp, med Oslo-premiere i dag, tirsdag 11.oktober på Centralteatret, spilles kl. 19.00 hver dag unntatt søndag og mandag fram til 29.oktober og i desember, siste gang 22/12.. (Foto: Erik Berg)

FIREHODET: Ingjerd Egeberg, Øystein Røger, Agnes Kittelsen og Christian Rübeck i Knausgårds Min Kamp, med Oslo-premiere tirsdag 11.oktober på Centralteatret, spilles siste gang 22.desember.. (Foto: Erik Berg)

Aftenposten: «Gir Knausgårds suggererende prosa et selvstendig sceneliv..» VG: «Faktisk noe for lang..» Dagsavisen: «Så mye dårligere enn jeg hadde kunnet forestille meg..» 

(Publisert fredag 2.september 2016 kl. 10.46, sist oppdatert tirsdag 11.oktober kl. 12.21)

Går det an å vrenge sjela ut av seksbindsverket Min Kamp på to timer? Ja, og man kan gjøre det helt makeløst, skrev Aftenpostens teateranmelder Mala Wang-Naveen og ga en sekser til Riksteatret/Oslo Nye Teater/Agder Teaters oppsetning av Knausgård-forestillingen Min Kamp, i Ole Anders Tandbergs regi, med premiere i Kilden i Kristiansand i september. I kveld, tirsdag 11.oktober, er det premiere på Centralteatret. 

– Det snakkes mye i teaterstykket Min kamp. Like mye som det rases, brøles, smigres og fortviles av en firehodet Knausgård slik vi har blitt kjent med ham gjennom bøkene. For på scenen står det fire Knausgårder, Ingjerd Egeberg, Agnes Kittelsen, Christian Rübeck og Øystein Røger. Og sammen leverer de et kraftfullt, ja eksplosivt, teaterstykke som evner å gi Knausgårds suggererende prosa et selvstendig sceneliv, mente anmelderen.

– Det er ingen lett jobb. Da det ble kjent at Nationaltheatret vraket Harald Eias forsøk på en dramatisering av Min Kamp, forklarte teatersjef Hanne Tømta at det rett og slett var vanskelig å enes om hvordan de seks bindene skulle kokes ned til et par timers scenedramatikk som på fornuftig vis formidler alle forfatterens kamper.

– Det er likevel interessant at det er nettopp en norsk humorist som ønsket å ta tak i stykket her hjemme. For den norske regissøren Ole Anders Tandberg valgte å lete etter nettopp humoren i Knausgårds bøker da han til stor jubel dramatiserte Min Kamp-bøkene for Stockholms Stadsteater i fjor, skrev anmelderen, som presiserte:

– Det er jo ikke først og fremst det humoristiske anslaget ved Knausgårds litteratur som har gjort bøkene til en suksess. Stykket fanger likevel mange av de brutale og pinlige øyeblikkene. «Å skrive er å trekke det som finnes ut fra skyggene av det vi vet», skal Knausgård ha sagt på vesaask vis. Tandberg får meg til å føle at å dramatisere er å trekke ut fra bøkene det vi ikke så. I dette tilfellet humoren, mente Aftenpostens anmelder.

Faktisk noe for lang, mente VG, og kastet en firer

– Knausgårds kamp med seg selv i seks bind er blitt til en forestilling på to og en halv time. Velspilt, god – men faktisk noe for lang, skrev VGs Borghild Maaland og kastet en firer på sin terning. – Sagt på en tabloid måte, er dette et Knausgård-konsept for alle som ikke har pløyd seg gjennom forfatterens seks bind med dypdykk i egen kunstnersjel. Poenget er at denne komprimerte fortellingen fungerer ganske bra helt på egen hånd på en scene, skriver anmelderen.

Ole Anders Tandberg har gjort en bragd i å snekre sammen en av norsk litteraturhistories mest omtalte romanserier til en forestilling i håndterlig og begripelig format. Essensen i Knausgårds selvbiografiske prosjekt er beholdt; her handler det om barnet som ikke blir sett, angsten, skammen og skyldfølelsen som ligger som en hard klo i forfatterens liv. Den rå utleverende tonen enten det handler om seksuelle fantasier, alkohol, forhold til familien, er der, likeså den kompromissløse søken etter noe mer, hver gang en snert av lykke får innpass.

– I forhold til romanene er utleveringen av det øvrige persongalleri snevret sterkt inn. Handlingen i stykket er i vesentlig grad sentrert rundt Knausgård selv. Ved å la fire skuespillere skifte om å være Knausgårds stemme, samt et par andres, skapes variasjon. Iblant er de fortellende observatører, iblant er scenene høyst reelle. Flyten er god, og humoren sitter løst. Miksen av poetisk fascinerende tankekraft og rå personlig utlevering fungerer best i forestillingens første del. Andre del blir i litt stor grad en repetisjon av forfatterens fundamentale poengtering av egen utilstrekkelighet, og hvor stor drittsekk han blir i fylla, mente VGs anmelder.

Dagsavisen: «Så mye dårligere enn jeg hadde kunnet forestille meg..»

Min kamp slik den framstår i sceneversjonen, både fortellingen og språket, er så mye dårligere enn jeg hadde kunnet forestille meg, skrev Dagsavisens anmelder Inger Marie Kjølstadmyr og ga karakter fire under tittelen Highlights fra Min Kamp.

– Både trivielle hendelser (som at Karl Ove ikke er populær blant jentene på videregående) og de mer «skandaløse» scenene (der han tyr til vold eller ikke liker å være far), berører ikke noen ting i meg. Det er så mange slike liv der ute – hva er annerledes med dette? Eller så blir jeg oppgitt. Over Karl Oves selvmedlidenhet som veksler med en grandios selvtillit. Og over den stadige skammen over alt mulig – jeg håper snart en ny følelse blir trendy blant middelklassen, skrev anmelderen, og fortsatte:

– Heldigvis er «Min kamp» en modnings- og utviklingsroman, og de eldre, forsonende og reflekterte sidene ved forfatteren gir mer gjenklang i meg. Mot slutten av forestillingen blir han mer filosof enn romanforfatter, og jeg elsker de komplekse resonnementene om individ og fellesskap og om moralens og kristendommens forutsetninger. Men før det får jeg bare får lyst til å si «Slapp av, Karl Ove, det ordner seg. Det er bare livet. Det går an å fikse kjipe ting.»

– Skuespillerne gjør i alle fall jobben sin. Det firhodede Karl Ove-trollet gestaltes med en usedvanlig god dynamikk, rytmikk og driv av Øystein Røger, Agnes Kittelsen, Ingjerd Egeberg og Christian Rubeck. Å overlate én manns refleksjoner til fire personer, skaper en billedliggjøring av jegets mange lag, av en indre dialog mellom de ulike sidene av en og samme person. Å gjøre en enkeltstemme polyfon på denne måten åpner for noe i teksten som en romantekst alene ikke kan. Skuespillerne henter også frem mye nødvendig humor i dette stoffet. Men de hjelper meg ikke til noen større forståelse for at Karl Oves kamp er viktigere enn andres kamper.

Ole Anders Tandbergs iscenesettelse av «Min kamp» har vært en suksess i Sverige. Og å klemme inn en seksbindsroman på to og en halv time er jo en bragd i seg selv. Men det er de mest salgbare og hypede scenene som er valgt ut, så forestillingen bør nok betraktes som en serie highlights fra «Min kamp». Og egentlig er jeg glad for at det ikke er mer enn det, skrev Dagsavisens anmelder.

 

Dette innlegget er allerede blitt lest.40329.ganger

Legg inn en kommentar