Den bisarre historien om hva som skjedde med Albert Einsteins hjerne..

INKOGNITO: Hva er det med Albert Einsteins hjerne?, spør britiske Nick Payne som har premiere på Det Norske Teatret med forestillingen Inkognito tirsdag..

INKOGNITO: Hva er det med Albert Einsteins hjerne, spør britiske Nick Payne som har premiere på Det Norske Teatret med forestillingen «Inkognito» tirsdag, i Peer Perez Øians regi. Ola G. Furuseth og Ellen Birgitte Winther i to av de fire rollene på Det Norske Teatrets Scene3. Spilles 10, 17. februar, 7, 17 og 29. mars.. (Foto: Dag Jenssen)

«En særdeles inspirert fremførelse i Peer Perez Øians rene og staffasjeløse regi», skrev Mona Levin..

En spennende intellektuell øvelse og et utstillingsvindu for skuespillerkunst. Det skrev Aftenpostens Mona Levin om britiske Nick Paynes Inkognito og gir karakteren fem til forestillingen som har premiere på Det Norske Teatrets Scene 3.

Hva kan hjernen fortelle om menneskenes personlighet? Kunne Einsteins hjerne oppvise «bedre» nevroner og synapser enn andres? Eller er en hjerne bare en hjerne? Det er noen av spørsmålene som ligger bak i Paynes fascinerende, oppslukende, og noe overlessete skuespill, skrev Levin.

– Det får en særdeles inspirert fremførelse i Peer Perez Øians rene og staffasjeløse regi, og Gunstein Bakkes drivende oversettelse, skrev anmelderen. 
– Bakgrunnen er den faktiske og bisarre historien om hva som skjedde med Albert Einsteins hjerne da han døde i 1955. Den ble stjålet av patologen Thomas Harvey som obduserte ham, og Harvey oppbevarte hjernen i formalin i 40 år. Besittelsen av Einsteins hjerne ble hans livsinnhold og hans livsløgn.

Presist og strømlinjet

– De fire skuespillerne beveger seg koreografisk presist og strømlinjet mellom sine mange roller og epoker – som nerveleger, pasienter, kvinner i et problematisk lesbisk forhold, en advokat, en journalist, en testamentforvalter, Einsteins etterkommere, skrev anmelderen.
– Nå og da blir det for mange personer og bi-historier å forholde seg til. Det gjelder særlig de kvinnelige. De har mindre å spille på og virker mindre differensierte fra Paynes hånd, men Ellen Birgitte Winthers nevrokirurg og Kaia Varjords unge hustru er i utvikling hele veien, som i en krimgåte, mente Levin. Og det snekrer seg til en forbindelse mellom to av rollene etter utallige konstellasjoner underveis.

Sjonglerer dyktig

Ola G. Furuseth sjonglerer dyktig mellom leger og pasienter, og ikke minst som Richard, mannen som dreper konen på deres 30-års bryllupsdag. Som hjernetyven Harvey avdekker han et stort spekter av tanker og følelser, og spiller gammel med fine midler.

– Dypt gripende er Morten Svartveits Henry, epilepsipasienten som alt går i stå for når konen dør. Med et mylder av fine, små detaljer, gjennomgår han femti års aldring fra det øyeblikket hjernen hans kobler ut og nekter å koble på igjen. Han lyver ikke, men når hjerte og sjel blir knust, sletter hjernen hans alt inntil det siste øyeblikket før ulykkeshendelsen.
– Resten av livet lever han innelåst i dette siste minnet, og spiller ut samme scene i det uendelige, alt mens nevrolog etter nevrolog uten hell forsker på ham. Om man skal legge noe annet enn dramatisk virkemiddel i at han tilslutt får hull på minnenes melodi, er usikkert, skrev Mona Levin.

– En nøkkelreplikk er Einsteins egen: «Fantasi er viktigere enn kunnskap.» Og han var ikke noe hjertevarmt menneske, lærer vi, ifølge Aftenpostens anmelder.

Dette innlegget er allerede blitt lest.6499.ganger

Legg inn en kommentar