Jon Fosses «Det er Ales» – anonym Aftenposten-slakt, femmere fra Dagsavisen og Dagbladet..

ANONYM AFTENPOSTEN-SLAKT: Maria Sand (bildet), som har dramatisert Jon Fosse-forestillingen "Det er Ales", spiller mot sin mor, Elisabeth Sand, og Oddgeir Thune, som spiller Asle, på Det Norske Teatrets scene 3. En anonym Aftenposten-anmelder gir karakteren tre, mens Dagbladet og Dagsavisen gir femmere på sine karakterskalaer. Spilles 31. januar, 1, 3, 4, 9, 11, 14, 15, 18, 21. februar og 2. og 3.mars.. (Foto: Dag Jenssen)

ANONYM AFTENPOSTEN-SLAKT: Maria Sand, som har dramatisert Jon Fosse-forestillingen «Det er Ales», spiller mot sin mor, Elisabeth Sand, og Oddgeir Thune, som spiller Asle, på Det Norske Teatrets scene 3. En anonym Aftenposten-anmelder gir karakteren tre, mens Dagbladet og Dagsavisen gir femmere på sine karakterskalaer. Spilles 5. og 20. april.. (Foto: Dag Jenssen)

Aftenposten: «Masete og banale dialoger..»
Dagsavisen: «Gir Fosses tekst et nytt rom og en ny energi..»

(Publisert søndag 29.januar kl. 18.37, sist oppdatert tirsdag 31.januar kl. 03.27)

– Denne oppsetningen gir Jon Fosses tekst et nytt rom og en ny energi. Det er som om Fosses univers er oversatt til et annet språk, men fortsatt er det samme. Det er en rar og fin opplevelse, og jeg er definitivt berørt av denne forestillingen, skriver Dagsavisens Inger Marie Kjølstadmyr og gir en femmer til Det er Ales på Det Norske Teatrets Scene 3, etter premieren lørdag.

– Jon Fosses 75 sider korte roman Det er Ales (2004) fanger i et sveip fem generasjoner, liv, død, kjærlighet og savn. Signe (her spilt av Elisabeth Sand og Maria Sand) mistet Asle (Oddgeir Thune) på havet for tjuetre år siden. Gjennom minner, syn og følelser gjenopplever Signe livet med Asle, men disse opplevelsene åpner også dører til en enda fjernere fortid, til besteforeldre og til oldeforeldre. Og til tippoldemor Ales.

– Romanens kanskje mest geniale grep er hvordan synsvinkelen nesten umerkelig glir fra den ene karakteren til den andre. Den jevne strømmen av tekst holdes i samme stil uavhengig av synsvinkel, og det oppleves dermed som om en og samme bevissthet flytter fra den ene personen til den andre i generasjoner. I sceneutgaven av Det er Ales er denne effekten forsvunnet. Men til gjengjeld får vi mye annet tilbake, mener Dagsavisens anmelder.

Alt står på spill, jorden bever..

– Umiddelbart kan det virke som vi er langt unna Fosses vestlandske novemberlandskap på scene 3. I fargede neonbokstaver lyser «heime», «himmelen», «fjellet» og «fjorden», en tredemølle er med, likeledes et dukkehus, en barnedress, en lommelykt og neonfarget teip. Bortsett fra at det er minimalistisk, er det visuelle uttrykket så langt fra Jon Fosses tekst som man kan komme. Men allikevel føles teksten så hjemme her. Når Asle dør, blinker og blinker alle de ulike ordene i neon – og sjelden har jeg sett en mer effektiv måte å vise at alt står på spill, at jorden bever og himmelen faller, at allting deretter slukner og språket forsvinner.

– Det er gjort mange grep, både scenografisk og spillemessig, som kunne distansert oss fra innholdet i teksten, men sant å si bringer denne oppsetningen det heller nærmere, mener Kjølstadmyr.

Høydepunktene

– Den velger med hell å fokusere på de dramatiske høydepunktene i boken. Asle og Signe som diskuterer, Signes tanker om deres forhold, ulykker og nesten-ulykker i generasjoner før dem. Det skaper temperatur og energi, og både Asle og Signe fremstår som levende personer man kan føle med og forholde seg til.

– Skuespillerne lager selv scenografi og lydkulisser underveis, og de tar blant annet opp tekst de sier for å spille den om igjen. Dette er spennende, særlig i en såpass tekststerk forestilling som dette. Men det er ikke alltid like klart hva den innspilte teksten skal representere, hva som skal understrekes. Allikevel er det siste bildet av den eldre Signe (Elisabeth Sand) alene med bare høyttalerstemmene til Asle og den yngre Signe en mektig avslutning. Så sterke er minnene, og så nært er det som er lengst borte av alt, skriver Dagsavisens anmelder.

Aftenposten: «Langt fra havet, døden og kjærligheten..»

– Neonlysene blinker, tredemøllen spinner og skuespillerne kler av seg. Jon Fosse er langt fra døden, havet og kjærligheten i sceneversjonen av Det er Ales.

Det skriver en anonym teateranmelder i en for anledningen usignert anmeldelse i Aftenposten og gir oppsetningen karakter tre, under tittelen Når Jon Fosse faller av tredemøllen.
– Det hele begynner med at Oddgeir Thune går inn på scenen. Naken skrur han på fire neonplakater: Heime, Fjorden, Himmelen og Fjellet. Når «Himmelen» blinker neonrødt, dog etter litt premiereplunder, setter den nakne skuespilleren seg i salen. Nå er det tid for å pludre med publikum. Lage tullefuglelyder for å «få litt atmosfære» og blåse vind i mikrofonen. «Det ser litt kaldt ut», sier Elisabeth Sand til sin fortsatt nakne kollega. «Flaks det er klær her», repliserer Oddgeir Thune, og drar på seg en Adidas-joggebukse.

– Du har sikkert sett slike metagrep før, gjort med bravur av regissører som Jonas Corell Petersen, skriver den anonyme anmelderen. – Her er det hele merkelig umotivert. Denne ironiske sekvensen varer da også bare i cirka fem minutter, før forestillingen går over i andre påfunn, og metanivået forlates, skriver anmelderen:

– Fosses roman er en studie av usagt kjærlighet. På scenen blir det masete og banale dialoger. Regissør Gianluca Iumiento (som forøvrig er gift med Maria Sand) holder publikum på avstand gjennom hele forestillingen, skriver anmelderen.
– Hvis vi vil identifisere oss med karakterene, eller mane frem en liten eim av hav, må vi løse billett et annet sted. Det er et grep som funker på Brecht, men jeg tror denne teksten trenger inderlighet, mener Aftenposten:

Kommer aldri fram

– Distansen ligger jo allerede i Fosses poesi. Når Asle drukner i slutten av stykket, løper to generasjoner Signe på en rosa tredemølle. De skriker ut replikkene nærmest i kor, mens Oddgeir Thune (den mannlige hovedrolleinnehaver, red.anm.) sprayer vann i ansiktet deres.
– Tredemølla er egentlig et bilde på hele forestillingen. Den ruller av gårde i et rasende tempo, men kommer aldri egentlig frem, mener Aftenpostens anmelder.

Dagbladet: «Kunstgrepene framstår som riktige..»

Dagbladets anmelder, Lillian Bikset kaster sin terning til fem øyne:

– En dag i november 1979 forsvant Asle på fjorden. Fremdeles har ikke kona hans, Signe, klart å forsone seg med det. Hun husker og gjenopplever, mens hun tenker på tidligere generasjoners drukningsulykker samme sted.
– Dette er historien, i Det er Ales, skriver Dagbladets anmelder. – Det er den gamle Signes historie, men hun framstår nærmest, i forestilling som i boka, som en bifigur. Det er den unge Signe, og Asle, slik han var da han forsvant, som er de aktivt handlende.

Aktiv og aktiv..

– Skjønt, aktiv og aktiv, handlende og handlende. Det skjer ikke mye mellom dem heller, men det som skjer, definerer resten av hennes liv, skriver Lillian Bikset, og forklarer videre:

– Spørsmålet boka aldri åpent stiller, men som likevel ligger under all Signes tenking, er om Asle druknet med vilje. Teaterforestillingen spør ikke åpent, den heller, men den antyder et svar. Oddgeir Thune lar Asle framstå nedstemt, motløs. Kanskje føler han seg fanget av konas avhengighet av ham. Det er bare de to, og en liten båt, ikke mye å gjøre, ikke mye å snakke om.

Mor og datter

Elisabeth Sand og Maria Sand – mor og datter i det virkelige liv, med en fysisk likhet så markant at de vel kunne vært en eldre og en yngre versjon av den samme menneskekroppen – spiller Signe nå og Signe da, med uttrykk som er overlappende nok til at likheten mellom dem forsterkes.

– Der er mange fremmedgjøringsgrep i Det er Ales, virkemidler som legger en distanse mellom det som beskrives og måten det beskrives på. Fortellerstemmen er delt mellom de tre skuespillerne, neonskilt tennes og slukkes, flere ganger er replikkene utformet med «seier Signe» og «seier Asle» som del av det som blir sagt. Stadig nye opptak blir innspilt og avspilt. En tredemølle blir brukt som «storevegen». Enkeltreplikker gjentas mange, mange ganger.

– Disse kunstgrepene bremser fortellingen, og det framstår som riktig, dette er en fortelling som krever bremser. Også hos Fosse har Signe satt bremser på den. Hun har stagnert i sitt savn og sitt minne, en evig ventende Solveig ingen vil komme tilbake til, skriver Dagbladets anmelder.

 

Dette innlegget er allerede blitt lest.343.ganger

1 comment for “Jon Fosses «Det er Ales» – anonym Aftenposten-slakt, femmere fra Dagsavisen og Dagbladet..

  1. red
    8 februar 2017 at 11:00

    Det går bare an å kommentere denne saken fra redigeringsmodus. Vi beklager. Red.

Comments are closed.