Tre femmere og en firer til «Edda»: «Storslagent, grandiost..»

EDDA: Den internasjonale stjerneregissøren Robert Wilson er tilbake på Det Norske Teatret med en nyoppsetning/utdrag av Jon Fosses versjon av Edda, med premiere lørdag. På bildet Tor med hammeren i Frode Winthers skikkelse.. (Foto: Lesley Leslie-Spinks)

EDDA: Den internasjonale stjerneregissøren Robert Wilson er tilbake på Det Norske Teatret med en nyoppsetning/utdrag av Jon Fosses versjon av Edda, med premiere lørdag. På bildet Tor med hammeren i Frode Winthers skikkelse. Spilles 19, 21-24, 30. og 31. mars, 1, 2, 4-7, 18-20, 27-30. april, siste gang i Oslo 3.mai.. (Foto: Lesley Leslie-Spinks)

Aftenposten: «Gjennomkoreografert totalkunstverk med mer form enn innhold..»
Dagsavisen: «Søker sannhet og mening i nåtiden..»
VG: «En happening av lyd, lys, farger og forvirring..»
Dagbladet: «Storslagent grandiost..»

(Publisert tirsdag 28.februar 2017 kl. 12.11, sist oppdatert søndag 5.mars kl. 21.20)

Robert Wilsons Edda er et kjølig, fascinerende og gjennomkoreografert totalkunstverk med mer form enn innhold. Om den norrøne gudediktningen er utgangspunktet her, synes den japanske innflytelsen å være større, skriver Aftenpostens Mona Levin og gir en femmer etter premieren på Det Norske Teatret lørdag.

Skjønt hun hadde gjerne gitt karakterene annerledes: – Hadde jeg kunnet, ville jeg gitt skuespillerne 6 på terningen, formen 5 og innholdet 4. Men det kan jeg jo ikke, så jeg lander på 5, skriver hun til slutt i sin anmeldelse, som hun starter med å utdype sin påstand om en japansk innflytelse:

– Her er elementer av så vel kabuki- og noh-teater som samurai-tradisjon og dagens manga-serier – i mimikk, kostymer, masker og bevegelsesmønstre. Wagner (for øvrig sterkt inspirert av det norrøne) vaker under og over med sitt Gesamtkunstwerk, noe den amerikanske teaterlegenden Robert Wilson utvikler og tar videre med vår tids teaterteknikk.

Ytterpunkter

– Men der Wagners musikk er helhetlig, synes Wilsons musikkvalg å gå til ytterpunkter: Arvo Pärts åndelige minimalisme stritter mot duoen CocoRosies poprock, og det er vel meningen, men med elleve engelske sanginnslag (ifølge programmet for å skille sangtekstene fra Fosses tablåtekster) ender resultatet ganske nært musikalen, uten at det er særlig oppklarende. Men vi forstår hva vi har i vente av postmodernisme når Odin henger opp ned i livstreet Yggdrasil i Elvis-kostyme med elgitar.

– Helheten er en visuell fest, skriver Levin, som beskriver hvert scenebilde som et fantastisk maleri i kjølige, klare farger..
– Mot slutten går alt til helvete for full maskin – krigsmaskiner og antydende roboter forteller hvordan Wilson ser på vår egen tid og vårt eget endelikt. Underveis møter vi konturene av de mest kjente norrøne gudene, og hver entré er som et Wagnersk ledemotiv – kanskje særlig tydelig i Lokes løftede stav.

Tannhjul i større enhet

– Her er Odin, visdomsguden som alltid søker mer visdom (Henrik Rafaelsen), machomannen Tor (han med hammeren), en slags Schwarzenegger med pipestemme (Frode Winther), Loke, slu og farlig (Eivind Nilsen Salthe), Frigg, i evig, uutsigelig sorg over sønnen Balders død (Marianne Krogh), Frøy og Frøya, et elskende tvillingpar i Game of Thrones’ Lannister-stil (Ola G. Furuseth og Renate Reinsve), Heimdall helt i gull, ikke bare tennene, stamfar til treller, bønder og jarler (Paul-Ottar Haga), rockeparet Gygra og Hyme (Tiril Heide-Steen og Jon Bleiklie Devik), og Brage, veltalenhetens gud (Sigve Bøe).
Alle er tannhjul i Wilsons større enhet, men hver og en utfyller sin rolle med spesifikk dirigert karakter, skriver Aftenpostens anmelder.

EDDA: Henrik Rafaelsen som Odin i Robert Wilsons "Edda".. (Foto: )

EDDA: Henrik Rafaelsen som Odin i Robert Wilsons «Edda».. (Foto: Lesley Leslie-Spinks)

– Med Edda søker Robert Wilson sannhet og mening i nåtiden. Det er galgenhumoristisk og helsvart, men ikke uten en aldri så liten strime av håp, skriver Dagsavisens Mode Steinkjer og gir en femmer.

– Det gnistrer, tordner og latterliggjøres når Robert Wilsons Edda ryster guder og æser til de går til grunne, oppstår i nye konstellasjoner og håner en verden de selv har bidratt til å skape. Dette er den norrøne mytologien slik du aldri har sett den framstilt før, fjernt fra det opphøyde, det naturalistiske eller det mytisk altoverskyggende, skriver avisas anmelder.

Dekonstruksjon

– Snarere foretar den amerikanske teaterinstruktøren en konseptuell dekonstruksjon av Edda-diktningens verdigrunnlag og river heltebildene ned fra veggen med hysterisk latter og lakoniske overdrivelser. Det er outrert, det er abstrakt absurdisme og det er framfor alt Robert Wilson, og likevel er rammefortellingen og de enkelte historiene gjenkjennelige, mener Steinkjer.

– Mens første del av Wilsons oppsetning famler noe i tempo-usikkerhet og koreografisk ujevne iscenesettelser som føles mer villedende enn poengterte, er den andre delen en svært sterk og emosjonelt blendende visuell gestaltning av både tekst og teatermagi, som om det først er her Wilson får grep om Fosses tekst og atmosfæren den trekker ut av den opprinnelige poesien, mener anmelderen.

– Her kommer også Arvo Pärts eteriske musikk til sin rett, i kontrast til CocoRosies engelskspråklige rock- og poplåter som er skrevet på bakgrunn av stikkordsmessige assosiasjoner og ikke ut fra Jon Fosses gjendiktninger, skriver Dagsavisens anmelder.

EDDA: Odin (Henrik Rafaelsen) og Volven (Gjertrud Jynge) i båten.. (Foto: Lesley Leslie-Smith)

EDDA: Odin (Henrik Rafaelsen) og Volven (Gjertrud Jynge) i båten.. (Foto: Lesley Leslie-Spinks)

– Møtet med de norrøne guder er en happening av lyd, lys, farger og forvirring, skriver VGs Borghild Maaland etter premieren lørdag.

 – «Kjendisene» fra vår norrøne mytologi, Odin, Tor, Loke, Frigg, Frøya, Heimdal boltrer seg på scenen med en attitude som erfarne glamrockere eller sirkusartister. Enkeltscener er morsomme, men skaper likevel sprik i sammenhengen, skriver anmelderen og kaster en firer på terningen.

– Robert Wilsons teatrale verden er unektelig fascinerende, en visuell fantasi. Men møtet med guder, jotner, Midgarsormen og Fenrisulven bærer en god stund preg av lett underholdning fremfor en fortelling som biter. 

– Først i sluttfasen får forestillingen kraft og makt som viser den dramatiske ferden mot ragnarok, og en stille, vakker slutt med spådom om en ny verden som skal gjenoppstå. Slik den norrøne myologien hevder, skriver VGs anmelder.

– Det er dimensjoner over Robert Wilsons norrøne eventyrfortelling. Hans Edda, – unektelig, utvilsomt hans, – bringer ytterlighetene nær hverandre, skriver Dagbladets Lillian Bikset og kaster en femmer på sin terning.

– Det er storslagent grandiost, skriver anmelderen. – Samtidig er det smålig hat og usikre stolthetsmarkeringer som sprer skadene. Mens saganatten senker seg, og løfter seg, senker seg og løfter seg igjen, lever gudene sine menneskelig nykkete liv. For oppsetningen har Jon Fosse gjendiktet Den eldre Edda som teaterdialog, bygget rundt en idé om å la Odin (spilt av Henrik Rafaelsen, simultant ung og utgammel) forsøke å forstå åsenes historie.

– Wilson og kompani har beholdt ideen – den fortolkende volven, spilt av Gjertrud Jynge, er en hovedrolle, «hugsar du, Odin» en gjentatt og toneangivende replikk – men har samtidig erstattet deler av Fosses tekst med mindre spesifikke engelskspråklige sangtekster av indiepopsøstrene i CocoRosie, som har skrevet musikk spesielt for oppsetningen.

Oppslukende kvaliteter

– Åsenes historie passerer altså i revy, i rask, men også dvelende ferd mot ragnarok. Det hjerteskjærende tragiske høydepunktet: Balders død, retrospektivt gjenfortalt, med mangfoldige lag med understrekninger av at dette kommer ingen, særlig ikke mor Frigg (Marianne Krogh) noen gang over. De komiske høydepunktene: Tors breiale tabber og selvhevdende styrkedemonstrasjoner, skriver Lillian Bikset.

Frode Winther spiller tordenguden i svartskinnglatt actiondukkeantrekk, og med to stemmer. Den ene er grovt knurrende maskulin. Den andre er pipende barnlig, kastratsangersk eller kvinne-på-randen-av-hysteri-tynn – i lattervekkende motsetning til hans fysiske framtoning: Brede skuldre, muskuløs brystkasse, sterke lår og armer og utstikkende susp. Som resten av kollegiet opptrer skuespilleren med et nærvær som gir tegneseriefiguren oppslukende kvaliteter, skriver Dagbladets anmelder.

«Odin er gammel og trøtt»

– De norrøne æsenes konge, Odin, er ikke den han en gang var. Mange tegn forteller gudene at slutten nærmer seg. Odin skal lede gudene i den avgjørende kampen mot fienden, jotnene. Men han er gammel og trøtt, og har glemt så mye. For i den norrøne mytologien er ikke Allfader skaperen av universet, han er selv skapt – en del av skaperverket. Og han er på alle vis menneskelig og sårbar.

Det skriver Det Norske Teatret foran premieren lørdag på den internasjonale stjerneregissøren Robert Wilsons utdrag av Jon Fosses teaterversjon av Edda, gudediktene som ble skrevet ned på Island en gang på 1200-tallet. Robert Wilson blir regnet blant de store teater-avantgardistene i etterkrigstida, signaturen hans er først og fremst visuell, heter det i omtalen.

Musikalsk opplevelse

Samtidskomponisten Arvo Pärt vil sette sitt musikalske preg på noe som kan bli en visuell, poetisk og musikalsk opplevelse av de sjeldne, mener teatret. I tillegg samarbeider Wilson med CocoRosie, en duo som eksperimenterer i krysningen mellom kunst, musikk og performance.

Robert Wilson er kjent for sine stiliserte og konsentrerte sceniske kunstverk der lys, scenebilder, bevegelser og musikk er avgjørende for den totale opplevelsen. Han arbeider nesten skulpturelt med skuespillerne og gir seg aldri før hver eneste detalj er på plass.
Sist han regisserte i Norge, satte han opp Peer Gynt, et suksess-samarbeid mellom Det Norske Teatret og Den Nationale Scene, som ble spilt både i Oslo, Bergen – og New York.

Utradisjonelt

Wilson arbeider utradisjonelt, og det er med spenning vi ønsker den produktive, krevende og særegne teaterkunstnaren tilbake til Det Norske Teatret. Fosses fascinerande og suggestive tekst vil kle det visuelle språket til Robert Wilson, mener teatret i forhåndsomtalen.

De som er med: Henrik Rafaelsen, Gjertrud Jynge, Sigve Bøe, Frode Winther, Eivin Nilsen Salthe, Marianne Krogh, Paul-Ottar Haga, Joachim Rafaelsen, Ola G. Furuseth, Renate Reinsve, Tiril Heide-Steen, Jon Bleiklie-Devik, Unn Vibeke Hol.

Dette innlegget er allerede blitt lest.471.ganger

Legg inn en kommentar