Historietime: Gullhornene skapte de urnordiske mytene..

KOPIER: Kopiene av Gullhornene, oppbevart bak skuddsikkert glass i Nationalmuseet i København, kan sammenlignes med de britiske kronjuvelene i status og betydning..(Foto: Nationalmuseet, København/Malene Thyssen)

KOPIER: Kopiene av Gullhornene, oppbevart bak skuddsikkert glass i Nationalmuseet i København, kan sammenlignes med de britiske kronjuvelene i status og betydning. Hornene er datert til år 400-450 e.kr. som kalles Folkevandringstiden. Runeteksten på det ene gullhornet er blitt stående til denne dag som en standard for alle runetolkninger som siden er gjort. 1800-tallets språkforskere kalte det språket de mente de hadde funnet for urnordisk. For hva annet kunne det være?..(Foto: Nationalmuseet, København/Malene Thyssen)

«Hva er det som får oss til å tro at ingen fremmede ville søke seg hit..?»

(Publisert 16.oktober 2014 kl. 12.36, sist oppdatert 5.august 2015 kl. 17.52)

«Tolkningen på 1800-tallet av runeteksten på det ene Gullhornet er blitt stående – opp til denne dag – som en standard for alle runetolkninger som siden er gjort.
Teksten på Gullhornet var utgangspunkt for det såkalte urnordiske språket på de eldre runene.
Men når skal språkforskerne klare å løsrive seg fra arven fra nasjonsbyggings-perioden på 1800-tallet og knekke de urnordiske mytene?», spør vår reporter..
 

Bjørn Storflåtan portrett2BJØRN BRATTEN skriver om historie på Østkantliv 

Nordens mest kjente runetekst var en av mange viktige inspirasjonskilder for den gryende nasjonalromantikken – og språkforskernes utgangspunkt for tolkningen av det såkalte urnordiske språket på runene.

Men hvordan er det mulig å fastholde, – som alle toneangivende språkforskere gjør fortsatt, halvannet hundreår seinere – den samme antikvariske forklaringen på runenes opprinnelse, og den samme kullsviertroen på at språket på runene er dette ukjente og uforklarlige språket, – urnordisk?

Et fantasifoster

Eller, sagt i klartekst, hvorfor er det ingen moderne språkforskere som tør å innrømme at det såkalte urnordiske språket er et fantasifoster og at språket på de eldre runene (År 200 til 600 e.kr) må være noe mye mer nærliggende, nemlig ett av de store verdensspråkene fra folkevandringstiden? 

For hvordan er det mulig å mene at et avansert skriftspråk skulle kunne oppstå i et område der utdanningsinstitusjoner og akademia var ikke-eksisterende?
Og h
va er det som får oss til å tro at ingen fremmede ville søke seg tiI våre områder – i en tid da alle reiste over alt?

Les også: De nordiske heltekongene var av hunisk avstamning?
Les også: Disse hestene knuser de urnordiske mytene?

Kopiene av de danske Gullhornene – originalene ble funnet hver for seg på det samme jordet i Gallehus i Sønder-Jylland i henholdsvis 1634 og 1739, – oppbevares bak skuddsikkert glass i Nasjonalmuseet i København. I status og betydning kan de sammenlignes med de britiske kronjuvelene. Arkeologene har datert dem til ca. år 400-450 e.kr.

Henrykkelse

Begge hornene ble stjålet i 1802, noe som ga støtet til den første bølge av nasjonalromantisk henrykkelse i Norden, og forårsaket Oehlenschlägers Gullhornet-dikt som siden er blitt utpekt som et av de første forløsende utslag av den nye tid: 

De higer og søger
i gamle Bøger,
i opslukte Høie
Med speidende Øie.
Paa Sværd og Skiolde
i muldne Volde,
Paa Runestene
Bland smuldrende Bene 

(Adam Oehlenschläger: Guldhornene 1802) 

Tyven ble pågrepet, men da hadde han smeltet om hornene. Vårt kjennskap til dem er basert på avtegninger som ble foretatt før de ble stjålet, og tegningene er innbyrdes noe forskjellige, forteller Dr. Philos. Terje Spurkland i runeboka si, I begynnelsen var Futhark (Cappelen 2006).. 

Relieffer

På grunnlag av disse tegningene er det laget kopier, betalt av reiselivskongen Simon Spies, kopiene altså nå utstilt i Nationalmuseet i København.
Det korte hornet hadde en runeinnskrift i eldre runer som kan leses slik med våre bokstaver, med den orddeling som historikeren og språkforskeren Sophus Bugge landet på allerede i 1865: 

ek HlewagastiR HoltijaR horna Tawido 

og slik er resultatet i den urnordiske versjonen:
Jeg, Legjest, Holts sønn, lagde hornet,” et utsagn som siden har vært betraktet som Danmarks eldste kunstnersignatur. 

Denne tolkningen av Gullhornet på 1800-tallet er altså blitt stående som en standard for alle runetolkninger som siden er gjort.

Kilroy-løsning

I våre dager blir en slik tolkning – også av språkforskere som Spurkland, kalt en Kilroy-løsning (S. 9 og 18 i I begynnelsen var Futark). Kanskje fordi den forteller om dåren som skriver sitt navn over alt (Kilroy was here..)?

Ris eller ros? Vi tåler også nedovertommeler! Legg inn kommentaren din nederst i denne saken..

En stor del av de urnordiske runetolkningene faller i denne kategorien – et faktum som etter vår mening alene reiser grunnleggende tvil om bruken av det såkalte urnordiske språket på de eldre runene..
Dette henger sammen med at bokstavene ek, som runeforskerne leser som det første ordet i svært mange runetekster av de eldre runer, oversettes som jeg – siden det forbindes med det gammelnorske eg. Dermed gir resten av teksten seg selv. 

Troverdig?

Bruken av ek i betydningen jeg fører til at det blir naturlig å lete etter et personnavn i de etterfølgende runetegnene, altså som Jeg, personnavn, laget denne runa.. Dette kan forklare overhyppigheten av mange og lange og merkelige personnavn på de eldre runetekstene.
Det var jo bekvemt og løste store tolkningsproblemer for runetolkerne. Men er det troverdig? Hadde ikke de gamle runeskribentene annet å melde?

Det er viktig å huske at runetegnene er skrevet uten ordmellomrom. Betydningen av runetekstene er altså helt avhengig av hvilke orddelinger man lander på. Ek-ordet i starten på så mange runetekster har, for å si det som det er, reddet det urnordiske prosjektet fra fullstendig sammenbrudd. Uten ordet ek, eller eg/jeg, ingen urnordiske tolkninger, kan vi være fristet til å si.

Jeg-formelen

Språkforskeren Ottar Grønvik har skrevet en avhandling om Gullhornet (Ottar Grønvik: Runeinnskriften på Gullhornet fra Gallehus, Maal og Minne 1(1999): 1-18) der han forteller om Jeg-formelen:

Det substantiv som følger etter innledningsordet ek i de urnordiske innskriftene, er alltid en personbetegnelse (vår utheving, red.anm.), slik at man får en formel: ekNN. Dette har man kalt jeg-formelen, og mange har ment det var en magisk-religiøs formel, – ved hvilken den handlende person tilkendegir sig i al sin maktfuldkommenhed, som det heter både hos den danske språkforskeren Lis Jacobsen, og (den norske runeveteranen, red.anm.) Carl Marstrander.»

Antikvarisk

Dette fortolkningsprinsippet, om aldri så antikvarisk, er altså fortsatt, halvannet århundre etter Sophus Bugge, det rådende utgangspunkt for vår forståelse av de eldre runene.. Så seint som i september 2009, da den såkalte Hogganviksteinen ble funnet i Mandal, ble den nye steinen straks tolket som en Kilroy-stein (Jeg, Nødgjest osv..). Kanskje den viktigste og mest kjente norske runeteksten, på Tunesteinen (Jeg, Vi, til minne om Wodurid, brødherren, gjorde runer..), er i de urnordiske tolkningene en Kilroy-tekst, – den kanskje viktigste av alle, nettopp Gullhornet (Jeg, Legjest, sønn av Holte, laget hornet), Byhella fra Sigdal (Jeg, runemesteren,…., laget denne hella) Tanem-hella fra Klæbu (Jeg, Erling..), Eikelandspenna fra Time på Jæren (Jeg, Vi (er) Vivjas. Jeg rister runer til kjæresten), Bratsbergspenna fra Gjerpen i Telemark (Jeg runeristeren), muligens den uklare Fonnåsspenna fra Rendalen, og Huglo-steinen fra øya Huglo ved Stord (Jeg, presten, er usårbar for gand..).

Legjest, Gudgjest, Åsgjest, Ormleif..

Også Einang-steinen fra Valdres, som anses for å være en av de eldste runesteinene i Norden, datert til år 350-400 e.kr., må anses å tilhøre Kilroy-gruppa vår, selv om ordet ek ikke finnes på steinen: Jeg, Gudgjest malte/skrev denne runeinnskriften.. Også Barmensteinen fra Selje i Nordfjord, Kjøleviksteinen fra Strand i Ryfylke og Valsfjord-innskriften fra Sør-Trøndelag må anses å være Kilroy-tekster, skjønt Kjølevik-steinen er spesiell, siden det handler om Jeg, Hagulstad, gravla sønnen min. Altså for en gangs skyld et alvor i skribleriene. Kjølevik-steinen er forøvrig også spesiell fordi den har en tekst som delvis er identisk med noe av teksten på Hogganviksteinen. Den svenske Istabysteinen er også en Kilroy-tekst, selv om den ikke tar utgangspunkt i ordet ek, men i after, som oversettes med etter/ætling. Urnordisk tolkning: Hærulf, Hjorulfs ætling, skrev disse runer..

The guest who seeks shelter

Blant andre oppsiktsvekkende pussige personnavn som har oppstått som følge av denne Kilroy-manien til språkforskerne finner vi også Asugastir(Åsgjest) og Worumalaiba(Ormleif) på Myklebostadsteinen, som riktignok, sammen med Eggjasteinen, ikke er en ren Kilroy-stein. 

Ottar Grønvik mener, som åpenbart mange andre runeforskere, at navnet Legjest på Gullhornet, som altså er det navnet hlewagastir får i de urnordiske tolkningene, betyr en gjest som har fått opphold på beskyttet sted. Le altså i betydningen ly for vinden..

The guest who seeks shelter, kaller Erik Moltke det i 1985.

– Det er videre å merke at alle ellers belagte ord på –gastir har et klart forståelig betydningsinnhold, skriver Grønvik og nevner et eksempel: sali-gastir, som han mener betyr gjest i salen, i huset.

Kanskje har navnet et religiøst perspektiv, og betegner mannen i hans jordiske liv, skriver Grønvik.
Han nevner også asugastir, fra Myklebostadsteinen, som kan bety ås-gjest, det vil si han som er gjest hos gudene, altså æsene, widugastir, som kan bety gjesten i treet, waga-gastir, som vel betyr gjesten fra vågen, skriver Grønvik i sin Gullhornet-artikkel.

Så hvorfor ikke tyrkisk?

Om man så ville lytte til et enkelt uakademisk tips, kunne man for eksempel lete i Sir Gerhard Clausens gammeltyrkiske ordbok fra 1972, der ek blir oversatt med spre, som i betydningen spre møkk. Kanskje også i overført betydning; spre kunnskap..

Og tyrkisk er bare ett av et stort antall språk som kunne vært aktuelle om man frimodig søkte å finne en forklaring på språket på de eldre runetekstene, som var rissa i stein i en tid, kalt nettopp Folkevandringstiden, da språk og folkeslag var i fri bevegelse over hele den verden som var kjent for våre forfedre den gang.

Hva er det som får oss til å tro at nettopp våre områder var så spesielle at ingen fremmede ville finne på å søke seg hit? 

Dette innlegget er allerede blitt lest.171088.ganger

3 comments for “Historietime: Gullhornene skapte de urnordiske mytene..

  1. Sindre
    24 februar 2017 at 23:35

    Dette er bullshit. Tyrkisk? Har artikkelforfatteren noen som helst anelse om hvor tyrkiske folkeslag holdt til 400-500 e.Kr? Tydeligvis ikke. De holdt nemlig ikke til i Tyrkia, selv om likesinnede hevder at «Julenissen var tyrkisk». Nei, han var ikke det. De som står bak slik propaganda er de samme som hevder «Vi har alltid hatt innvandring», uten å tenke på hvilken type innvandring det er tale om.

    • red
      28 februar 2017 at 11:25

      Nei, du har helt rett, Sindre, tyrkerne bodde ikke den gang i det vi kjenner som Tyrkia i dag, men tyrkisktalende folkeslag bodde over store deler av Asia, i det området hvor vi i dag finner stan-landene, fra Svartehavsområdet og steppene rundt Kaspihavet og helt bort til Kina, der vi fortsatt finner de tyrkisktalende uigurene i dag. Men det står jo ingenting i denne historien om at tyrkerne den gang bodde i det området som er Tyrkia i dag, så ditt innlegg er faktisk bare bullshit..

  2. Petter
    16 august 2016 at 12:25

    Spreie møkk med gullhorn? Kanskje det er møkkaspreiing som er illustrert på horna 🙂

Legg inn en kommentar