Høyreradikale populister og venstrevridde journalister: Født sånn, eller blitt sånn?

STØRST: VG og Dagbladet er landets største aviser, VG et solid hestehode foran, når vi ser alle plattformer samlet, her også øverst i avisstativet hos Joker i Sigurdsgate på Tøyen tirsdag kveld.. (Foto: Bjørn Bratten)

BLITT SÅNN: Er det slik at de som starter et liv som journalister tilhører venstresiden i utgangspunktet, eller bare blir de sånn i møte med det samfunnet de blir kjent med. Født sånn eller blitt sånn, spør vår kommentator, som selv har et drøyt halvt århundre bak seg som journalist.. (Foto: Bjørn Bratten)

«..så kom sosiale medier, folk kunne skrive akkurat det de ville, en full og nådeløs demokratisering! Hvem har rett, hva er sannhet?»

(Publisert torsdag 16. februar 2017 kl. 17.39, sist oppdatert lørdag 18.februar kl. 09.46)

Hvorfor er det så få på den ytterste politiske høyresiden som blir journalister, mens det på den andre siden av skalaen er langt mer vanlig å finne seg en jobb blant det skrivende folket i mediene.
Og er det slik at de som starter et liv som journalister tilhører venstresiden i utgangspunktet, eller bare blir de sånn i møte med det samfunnet de blir kjent med?
Født sånn, eller blitt sånn?, som Harald Eia ville sagt.

Bjørn Storflåtan portrett2BJØRN BRATTEN skriver kommentarer på Østkantliv

Og omvendt, når det er så få Frp’ere som velger å bli journalister, er det fordi de allerede i en tidlig ungdom forstår at pressefolk, det er noe grums de skal holde seg unna, og medier er skapt for jugefanter og bløffmakere?

Eller er det så enkelt som Aftenposten-kommentator Frank Rossavik skriver i ukas Trump-kommentar i dag:

«Å angripe journalister har alltid vært et lavterskeltilbud for politikere i vansker. For noen har det også vært en forretningsidé, blant andre for det norske Fremskrittspartiet. Det er logisk, for journalister er en slags elite med enda dårligere ry enn politikerne har. Ved å angripe dem – oss – sanker man poeng i brede lag», skriver Rossavik.

Evig poeng

Ett av de evige poengene som synes å gå igjen i mediedebatten, er altså det gåtefulle spørsmålet om hvorfor mange pressefolk stemmer på partier på venstre siden av den politiske krittstreken.
Som om «pressefolk» egentlig burde se det som en plikt å speile gjennomsnittet i befolkningen politisk, i kraft av sin stilling, så og si.

Slik som forskningen fra Kjersti Thorbjørnsrud og Hallvard Moe fra Institutt for Samfunnsforskning ved Universitetet i Bergen, synes å peke mot, i en kronikk i Aftenposten denne uka:

– I 2013 svarte så mange som 72 prosent av befolkningen at de mente journalister lot seg påvirke av sitt politiske standpunkt. Videre mente 63 prosent at journalister favoriserer kilder som mener det samme som dem, skriver de to forskerne.

De sosiale mediene

– Dette er spørsmål som berører kjerneverdier i den moderne profesjonelle journalistikken, skriver de videre:
– Pressens legitimitet og posisjon bygger på at journalister rapporterer uavhengig av egne interesser. Ikke minst skal de belyse en sak fra flere sider ved å behandle ulike kilder og perspektiver upartisk, skriver de to forskerne, som fastslår at den norske skepsisen til journalistikken følger konfliktlinjer vi kjenner igjen fra andre land.

Ja, og får vi lov å legge til for egen regning, denne skepsisen er like gammel som mediene, men den er nok blitt kraftig forsterket etter at de sosiale mediene kom på banen og folk fikk større tiltro til egen skriveferdighet – og meningsstyrke.

Innvandringskritikk 

Kraften og substansen i opposisjonen har økt og et nytt element som tydeliggjør de politiske konfliktene er det forskerne skriver om at holdning til innvandring er en viktig markør når det gjelder grad av skepsis til journalistikken.

– Folk som er innvandringskritiske har markert mindre tillit til journalistenes upartiskhet enn andre. En kritisk holdning til innvandring og lav tiltro til journalister går hånd i hånd blant Fremskrittspartiets velgere, skriver forskerne.

Ja, dette er jo kjent stoff i dag, og et godt poeng i forhold til denne meningsmålings-innretningen på denne forskningen som forskerne fra Bergen står for. De fleste journalister vil nok si at det er ikke journalistikkens mål å få høyest score blant kritikerne, i dette innvandringsspørsmålet gjelder det altså hos Frp’ere.

Sjokkerende

Tvert i mot,  vil nok mange si, ofte vil det være journalistikkens oppgave å stille til skue uenigheter og forskjelligheter, og særlig i saker som innvandringspolitikken, som frontes av et regjeringsparti som riktignok har støtte fra mange i landet for sin innvandringsskepsis, men hvor frontene er skarpe, og en sterk opposisjon mener at regjeringspartienes politikk – og ikke minst mye av retorikken – er urimelig og sjokkerende.

Ja, et solid flertall av journalistene, i de fleste medier, stemmer på et parti til venstre. Det forhindrer jo ikke at en sentral del av det journalistiske faget handler om å referere korrekt og fair, å nettopp ikke la seg styre av egne preferanser, nettopp disse kjerneverdiene som forskerne snakker om.

Mye kjeft

Men det journalistiske faget handler jo også om ikke å snakke folk etter munnen. En journalist skal ikke ha innflytelsesrike venner, venner som alltid vil forsøke å styre deg, pleide en kollega å si.

Det er vel litt hardt sagt, men det ligger et poeng der. Uavhengighet er viktig, og da kan det vanke mye kjeft. I et nærmiljø kan det være en hårfin balansegang.
For noen år siden var det høyeste tegn på integritet for avdankete AKP’ere å søke seg til høyreavisa DN, og næringslivsblekka tok i mot, med åpne armer.

Objektivitet

Fra begge sider ble det ansett som en forbilledlig øvelse i å praktisere den høyeste form for journalistisk objektivitet og politisk nøytralitet og profesjonalitet å foreta et slikt hamskifte. Hvor mange fullblods høyrefolk som er blitt til i den øvelsen, vites ikke. Men den profesjonelle parolen er at journalistikk er et fag, som må læres, og utøves som et fag.

På den andre siden: Når vi ser nærmere på de Frp’ere som nå for tiden gresser på populistenes grønne banehalvdel er det lett å forstå hvorfor de ikke er blitt journalister. Det ville rett og slett vært naturstridig. De vil jo tilhøre høyresiden! Tjene mye penger, ha mye politisk makt! Journalistikk er for tapere,! mener jo mange i den leiren.

Radisser

Problemstillingen oppstår selvfølgelig på høyresiden og er gjennom den nyere historien blitt aksentuert, ikke minst her til lands av Carl I. Hagen, som gjennom sin etter hvert lange karriere gjorde det til et poeng å stemple NRK-folk som en gjeng radisser, og kringkastinga kalt ARK.
På et vis hadde han jo litt rett, det var mange radisser i NRK, i hvert fall blant de toneangivende, ekstra taleføre.

Men var det et problem for andre enn høyresiden? Og var det et problem for NRK?

I dag er det Anders Langes og Hagens apostler og læregutter som står først i køen når det gjelder å etterleve Donald Trump og andre rå og mektige populister, i angrepene på det vi kaller de seriøse mediene og på journalistene, som Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås skrev om i Aftenposten sist helg.

Falske nyheter

– De snur det nå så viktige, kritiske begrepet falske nyheter på hodet og tømmer det for mening, ved å misbruke det om mediesaker de ganske enkelt er politisk misfornøyd med, skrev Åmås. – Tilgi dem ikke, for de vet hva de gjør, skrev Fritt Ord-sjefen. 

Frank Rossavik har et godt poeng i sin Trump-sak:

«Mediene han hater mest intenst, for eksempel storavisene Washington Post og New York Times, er også blant de dyktigste, mest redelige og objektive.»

En gang var verden enkel. Da var det partiaviser, og da var det jo egentlig ikke noe problem å skille høyre- og venstreside. Men det ble kanskje for lett. Alle var enige om at avisene skulle være uavhengige av partiene og siden har det vært vanskelig. Så kom sosiale medier, da ble det virkelig vanskelig, folk kunne skrive akkurat det de ville, en full og nådeløs demokratisering! Hvem har rett, hva er sannhet?

Klikkhoreri i Vær Varsom-plakaten?

Den gang, i hine, hårde dager, var det orden i systemene. Da skrev ytre høyre-folk og næringslivfolk i det sterkt konservative Farmand, og i Billedbladet Nå, – Aftenposten var den adstadige «tanta i Akersgata», VG og Morgenposten var også borgerlige, Friheten var dagsavis og hovedorgan for kommunistpartiet, så det var skikkelig venstreside, Arbeiderbladet var regjeringspartiets hovedorgan, og venstreside, i hvert fall sett fra høyre-siden.
Dagbladet var tvisynt venstreavis og (sterkt utskjelt, nærmest fra alle kanter!) kulturradikaleravis, og på full fart oppover, selv Frp-forgjenger Anders Lange hadde avis(!), som het Hundeavisa, og tilhengerne hans ble kalt hundegutta (som avisa oppkalt etter kennelen til sjefsideolog Lange).

Apple-sjef Tim Cook sa denne uka, på spørsmål om hvor disse falske nyhetene kommer fra, og svarte, ifølge NRK: – Mange av vinnerne er folk som bruker mest tid på å få klikk, ikke på å fortelle sannheten best. På en måte dreper det folks forståelse.

Kanskje vi burde ha en passus om klikkhoreri i Vær Varsom-plakaten, norske journalisters etiske kompass?

 

Dette innlegget er allerede blitt lest.1539.ganger

Legg inn en kommentar