Anmelder-slakt av «Don Juan» – «Meningstomt regiteater – misbruker gode skuespillere..»

DON JUAN: Anders Baasmo Christiansen spiller Don Juan på Nationaltheatrets Hovedscene, med premiere fredag.. (Foto: )

DON JUAN: Anders Baasmo Christiansen spiller Don Juan på Nationaltheatrets Hovedscene, med premiere fredag. VGs og Dagsavisens anmeldere gir treere, Aftenposten gir karakteren to til forestillingen og mener at skuespillerne misbrukes i en forestilling som er en gedigen skuffelse. Spilles 25, 26. april, 5, 6, 9, 10, 15, 16, 26, 27.mai.. (Foto: Øyvind Eide)

 

VG: «Forundret over hvor lite viktig teater kan være..»
Aftenposten: «En diger skuffelse..»
Dagsavisen: «F
or stillestående..»

(Publisert onsdag 22.februar 2017 kl. 06.17, sist oppdatert lørdag 25. februar kl. 21.19)

– Meningstomt regiteater som misbruker gode skuespillere, skriver Aftenpostens Mona Levin og gir en toer(!) til Runar Hodnes og Nationaltheatrets oppsetning av Molières Don Juan, med premiere på Hovedscenen fredag. Avisa kaller oppsetningen «en diger skuffelse»!.

– Don Juan er hedonisten, kvinnebetvingeren, selvelskeren, menneskeforakteren, fråtseren, bruk-og-kasteren og den totalt følelseskalde (bortsett fra orgasmen). Først og fremst er han hykleren, som i dette konseptet (har vi lest mye dypt om) er ment å sette opp et avslørende speil for samtiden og oss selv.

Gjespende kjedelige

– Det gjøres helt bokstavelig med overraskende gammeldags scenografi. En speilvegg som viser teateret og hele publikum, noen kilometer stoff å snuble i som til slutt dras ned gjennom et hull i gulvet (gjesp) – og en regi som også gjør skuespillerne gjespende kjedelige, skriver Mona Levin.

DON JUAN:

DON JUAN: Anders Baasmo Christiansen og Nader Khademi i Moliéres Don Juan på Nationaltheatret.. (Foto: Øyvind Eide)

– Og her snakker vi om Anders Baasmo Christiansen, en av norsk teater- og filmlivs mest karismatiske personligheter, og Nader Khademi, en av landets beste komedieskuespillere.

– Baasmo Christiansen skildrer med små midler Don Juans gradvise fysiske oppløsning, og det sier atskillig om hans talent. Men den eneste levende personen her er John Emil Jørgensruds Pierrot, han som redder Don Juan og Sgarelle fra drukningsdøden.

Rockestjerne på sexturne

– Pierrot er fra Toten, så denne kullseilingen må åpenbart ha foregått på Mjøsa. Ikke utenkelig, siden Don Juan her er en slags rockestjerne på sexturné. Og det med utrolig suksess – alle kvinnfolk legger seg ned på direkten. Ikke rart han er sliten, kommenterer Levin.

– Bortsett fra Pierrot, naturbarnet med ekte følelser, er resten av det ujevne ensemblet regissert til å bedrive høytlesning. Meningen er at ordet skal være det sentrale, vi skal i dette nedskalerte manusskjelettet forstå den dypere mening.

– Vi skal lytte, nikke vitende, kanskje intelligent beskjemmet over oss selv og Trump. Vi skal le oss til forståelse, si aha! Men det er lite å le av og lite å forstå her som ikke allerede er overtydelig og opplagt.

På kanten av stupet

– Vi er forspiste og fordrukne, umoralske, hyklerske, egosentriske, vi utnytter alt og alle, vi lever i et raveparty, vi lar oss villig snakke rundt av demagoger og fake news, og vi lever på kanten av stupet. Don Juan faller endelig utfor etter halvannen time, skriver Aftenpostens anmelder.

VG: «Teater som hverken kommuniserer med seg selv eller med publikum..»

Nationaltheatrets oppsetning om den slitne libertineren Don Juan blir en merkelig stiv og tvungen forestilling, skriver VGs anmelder Sindre Hovdenakk etter premieren på Nationaltheatret fredag og kaster en treer på sin terning.

– Det som kunne vært forestillingen som for alvor ville etablere Anders Baasmo Christiansen på landets hovedscene, er i Runar Hodnes oppsetning blitt et altfor godt eksempel på hvordan teater noen ganger hverken kommuniserer med seg selv eller med publikum.
– I stedet for å bli ekte underholdt blir vi sittende og småhumre nå og da, i stedet for å bli berørt blir vi forundret over hvor lite viktig teater kan være, skriver anmelderen.

Deklamerer

– Synd for Baasmo Christiansen selvsagt, som i og for seg viser en god forståelse for tittelrollens karaktertrekk: Den retorisk utkrøpne bøllen som ikke skyr noen triks i boken i sin hyklerske jakt etter nytelse og behovstilfredsstillelse.
– Men den moralske dimensjonen i Molières stykke truer med å forsvinne helt i denne oppsetningen – mest av alt fordi skuespillerne henfaller til den største synd av alle i moderne teater: De blir stående og deklamere.

– Muligvis er det ment som et bevisst fremmedgjørende grep fra regissørens side at Don Juan og de andre snakker mest til seg selv og den tomme luft, men resultatet er nærmest lammende udynamisk, mener Hovdenakk. Ingen nevnt, ingen glemt heter det jo, men jeg kan nesten ikke la være å nevne hvor underlig det blir å se veteranen Bente Børsum tolke Don Juans mor Donna Louise like levende som en saltstøtte.

Tilstedeværelse

Nader Khademi i rollen som tjeneren Sganarelle virker også låst, men han har i det minste en tydelig scenisk tilstedeværelse, skriver anmelderen.

– Mot slutten ser vi antydning til noen mer dynamiske tablåer, og Anders Baasmo Christiansens Don Juan trer tydeligere fram som den retoriske mesteren han er. Mer overbevisende som det enn som forfører, skal det sies. Da er det endelig noe som minner om ordentlig teater. Men da er det også heldigvis snart slutt, skriver VGs anmelder.

Dagsavisen: «Den tradisjonelle tolkningen av adelsmannens tvilsomme moralske unnvikelser blir for stillestående..»

Don Juan som klassiker er både bøyelig og tøyelig, og krever en skuespiller som kan påta seg den bærende rollen med en bravur forbeholdt de få. I Anders Baasmo Christiansen har Nationaltheatret den rette støpningen, skriver Dagsavisens Mode Steinkjer og gir også en treer.

– Ikke fordi han har spilt den moderne libertineren Benedikt i den svarte komedien Dag på en måte som bortimot hensetter alle tidligere Don Juan-er i skyggen, men fordi han i den langt mer sammensatte Don Juan får utforsket skikkelsens episke dimensjon. Den fullt og helt litterære skikkelsen dukket først opp i Tirso de Molinas dramatikk på 1630-tallet, og den kjente versjonen ble utmeislet av Moliére en mannsalder senere. Molinas såvel som Pontes’ Don Giovanni har farget Hodnes Don Juan, mener anmelderen.

– Christiansen spiller på hele registret og får forføreren til å framstå som en ulekker, listig, sleskt sjarmerende drittsekk som har kastet alle hemninger så kategorisk til side at lidderligheten nærmest er blitt et instinkt i seg selv.
– I Runar Hodnes regi av Moliére blir Don Juans siste reise en blanding av blendende visuell og koreografert lek, men den tradisjonelle tolkningen av adelsmannens tvilsomme moralske unnvikelser blir for stillestående. Han har valgt det klassiske teatrets virkemidler som omdreiningspunkt, og legger alt for mye på Christiansens skuldre, mens resten av ensemblet blir mer eller mindre stillestående.

– Der flere av Nationaltheatrets oppsetninger på hovedscenen den siste tiden har vært preget av høytrykk i ellers nokså tomme ballonger, blir Runar Hodnes Don Juan for hermetisk i sin utforming, og mister farten etter noen lovende runder før den først på slutten igjen gjenfinner sin intensitet. Da har både Christiansen og de andre sluttet å danse formålsløst rundt på scenen, og det slår deg at Hodne sannsynligvis ville forløst både tekst og ensemble om han ikke hadde låst det hele til en tvungen vals med overdreven symbolikk, skriver Dagsavisens anmelder.

«Dekadent, tiltrekkende, foraktelig og forførende..»

Don Juan er mannen vi både elsker og hater, – dekadent, tiltrekkende, foraktelig og forførende, skriver Nationaltheatret i forhåndsomtalen av Moliéres Don Juan på hovedscenen, med premiere fredag i Runar Hodnes regi.

– For Don Juan er skjønnhet og kjærlighet forgjengelig – og derfor tilgjengelig. Men det skal han ha: Don Juan forsøker verken å skjule eller unnskylde sin skamløse opptreden, skriver teatret.
Anders Baasmo Christiansen er tilbake på teaterscenen etter fire år for å gi seg i kast med den legendariske karakteren Don Juan, en karakter som har blitt tolket i et utall former og utgaver, både i litteratur og populærkultur.

Dobbeltmoral

– Gjennom sin egen tilsynelatende mangel på moral, avdekker Don Juan omgivelsenes dobbeltmoral. For Don Juan er ikke bare en kvinneforfører eller en «Casanova»; han er også en samfunnsrefser og religionskritiker.

– Det er mange likheter mellom vår egen tid og tiden Don Juan sprang ut fra, nemlig barokken. Det handler om iscenesettelse, forføring og estetikk, litt som teatret selv; forestillingen Don Juan ligner på sin hovedrolle – velkommen inn i et forlokkende og vakkert helvete, heter det i omtalen.

Med Anders Baasmo Christiansen, Nader Khademi, Per Frisch, Ruby Dagnall, Petronella Barker, Erland Bakker, Endre Hellestveit, Mari Strand Ferstad, Birgitte Larsen, John Emil Jørgensrud, Bente Børsum og Lasse Lindtner.

Dette innlegget er allerede blitt lest.273.ganger

Legg inn en kommentar