To femmere – og én treer – til Jon Fosses «Barnet»..

BARNET: Herman Sabado og Tiller i Jon Fosses "Barnet" på Nationaltheatrets Amfiscene fra torsdag.. (Foto: Marte Garmann)

BARNET: Hermann Sabado og Hanne Skille Reitan i Jon Fosses «Barnet» på Nationaltheatrets Amfiscene, med premiere torsdag denne uka. Spilles 13, 20, 21, 24, 25. februar, 1, 2, 6, 7, 10, 11, 15, 16, 21.mars.. (Foto: Marte Garmann)

 

«Skuespillernes mesterskap vises i hvordan det innadvendte blir synlig,» skrev Aftenposten – «Fosse i feil toneart», mente Dagsavisen..

(Publisert 10.januar 2017 kl. 02.14, sist oppdatert 17.januar kl. 07.15)

Den som mangler ord, mangler ikke nødvendigvis tanker, og heller ikke følelser. Som Fredrik i Jon Fosses Barnet sier det; «det viktigaste går det liksom ikkje an å seie noko om». Dette er en nøkkelreplikk for Jon Fosses teaterstykke, ja, for hele hans dramatikerskap.

Det skrev Dagbladets Lillian Bikset og kastet en femmer på sin terning etter premieren på Jon Fosse-forestillingen Barnet på Nationaltheatrets Amfiscene.
– Noen følelser er for store for å uttrykkes presist i ord, og samtidig er de samme følelsene helt vanlige, høyst gjenkjennelige, noen ganger til og med så allmenne at det finnes for mange og for klisjéfylte ord for dem. Fosses skikkelser unngår disse ordene, skrev anmelderen.

Dybde

– Hans dialoger kan spilles ettertenksomt, eller de kan spilles som enfold. Men også når det siste velges, finnes dybde i teksten som tekst, i tematikken og i situasjonene.

Anne-Karen Hyttens tolkning av Barnet gjør skikkelsene til såpass enkle personer at de kan virke enfoldige, og til tider er forestillingen seg sin humor så bevisst at den nærmer seg parodien, mente Lillian Bikset.
– Samtidig har den også sekvenser som kaller på innlevelse – og for mange tilskuere oppleves det nok som riktigere eller mer velkomment å gå inn i denne innlevelsen når de først har fått lov til å le av det enkle.

Ekthet

– Det et menneske opplever som naivitet i en annen, leser det fort som oppriktighet – ekthet – i seg selv. Denne sammensetningen, mellom det ordinære, og det ekstraordinære, det livsavgjørende, er det Barnet viser fram. Engstelsen er en grunnstemning, i alle møter mellom alle personer, het det i anmeldelsen.

Aftenposten: «Dramatikken ligger i alt som ikke sies..»

– Dramatikken, og for all del humoren som det er rikelig av, ligger i alt som ikke sies – og det usagte høres like sterkt og tydelig som det sagte, skrev Aftenpostens Mona Levin og ga også en femmer på sin karakterskala. – Sterkere, faktisk, skrev Levin.
– Anne-Karen Hyttens følsomme regi er så lavmælt at det av og til er vanskelig å oppfatte hva som blir sagt. Det er synd. På sykehuset blir også Fosses gjentagelser noe påtrengende.
Milja Salovaaras scenografi består av et par benker og en del silkestoff, det illuderer alt fra busskur til kirkerom til fattigslig leilighet til sykehus. Det avsluttende stigende lyset gir håp.

Skuespillerenes mesterskap

– Om dette høres som et stort drama, så er det det motsatte, skrev Levin. – Riktignok hadde Jon Fosse Ibsens Brand med seg (eller mot seg) i arbeidet da han skrev Barnet på bestilling til Ibsenfestivalen på Nationaltheatret i 1996, men dette er en minimalistisk hverdagsfortelling om ikke spesielt ressurssterke mennesker – usette, uhørte i den travle hverdagen der alle har nok med seg og sitt.

– Vi får ikke vite hvem de er eller hva de gjør, bare at de forsøker å leve et «meg og deg», komme seg ut av det som sliter, hva det nå enn måtte være. Skuespillernes mesterskap vises i hvordan alt dette usagte kommer til overflaten, hvordan det innadvendte blir synlig. Hanne Skille Reitan er fascinerende i sin skildring av den nevrotiske Agnes.

Hjerteskjærende

– I scenen med moren synes hele hennes bakgrunn og oppvekst å vokse ut av noen få, stutte replikker. Hermann Sabados gutteaktige ansikt er hjerteskjærende når han vil skjule sitt indre opprør. Han blir en mann i løpet av natten på sykehuset. Kjærlighetsevnen og troen bærer dem videre. Inntil videre, skrev Aftenpostens anmelder.

Dagsavisen: «Fosse i feil toneart..»

Nationaltheatret gjør noen etterlengtede regigrep med Jon Fosses drama Barnet. Likevel blir det fullstendig feil, skrev Dagsavisens anmelder Inger Marie Kjølstadmyr under tittelen «Fosse i feil toneart» og ga karakteren tre.

– Jon Fosse skriver for det meste så godt at hver eneste replikk kan skinne i all sin rikdom, og ofte styres Fosse-oppsetningene nettopp av denne språklige styrken. Derfor har jeg mange ganger ønsket meg noe annet – iscenesettelser som spiller mot teksten, utfordrer den, trekker den i en ny retning.
– Det får jeg så definitivt i Anne-Karen Hyttens nye oppsetning av «Barnet». Men det virker likevel bare riv ruskende feil, skrev Dagsavisens anmelder.

Merkelig anonymt

– Både kostymer, scenografi og skuespillernes gehør for teksten må få skylden, mente anmelderen.
Hermann Sabado og Hanne Skille Reitan er paret Agnes og Fredrik som møtes, blir sammen og mister et barn. De er et par jeg aldri helt klarer å plassere som mennesker, verken i alder, livsinnstilling eller samfunnsgruppe. Kostymene leder ikke i noen bestemt retning, bortsett fra at de ikke tilhører samfunnets øvre sjikt.

– I tillegg føles Fosses tekst merkelig anonym når de bruker den. De har kanskje prøvd å tilpasse den disse ubestemmelige karakterene, for all musikalitet er vekk, og gehøret for teksten virker fraværende. Det er som man har forsøkt å dra teksten ned på jorden, lande den, og dermed mister den all sin kraft og effekt, skrev Inger Marie Kjølstadmyr, som også mente at de to skuespillerne spiller komikken i teksten godt ut: 

Ingen komedie

– Men det alene kan ikke bære denne fortellingen. For den er ikke en komedie selv om den har sine komiske øyeblikk. Når Ågot Sendstad skritter inn til paret som overivrig mor og svigermor, spiller hun nesten bare på det komiske, og det skjærer i ører og øyne å møte en tvers igjennom komisk karakter i dette universet. Resultatet av alle disse grepene er at karakterene, særlig i forestillingens første halvdel, virker fullstendig malplasserte i det dramaet de selv tar del i, mente Dagsavisens anmelder.

 

 

De kommer fra livets skyggeside og møtes i et busskur..

To unge ensomme mennesker, Fredrik og Agnes, kommer fra livets skyggeside og møtes i et busskur. De finner trøst i og blir glade i hverandre – og snart venter de barn. Men graviditeten går ikke som planlagt, og de to må holde fast i troen på hverandre og at livet kan være godt, skriver Nationaltheatret foran premieren torsdag på Jon Fosses Barnet.

Det er over 20 år siden Nationaltheatret satte opp Jon Fosse for første gang: Barnet, inspirert av Ibsens Brand, ble urframført under Ibsenfestivalen i 1996. Fosse er noe så sjelden som en levende klassiker, og det er Anne-Karen Hytten som sitter i registolen når Barnet nå vender tilbake der det startet.

Hudløs

Dette er en hudløs, mild og vàr personlig historie i skjæringspunktet mellom poesi og realisme, mellom humor og dypt alvor. Med Milja Salovaaras scenografi og Nils Øklands musikk, blir nye rom og nye toner skapt i dette vakre og helt egne universet, heter det i forhåndsomtalen.

Barnet er sant menneskelig og gjenkjennelig, det er rikt og enkelt på samme tid: Det handler om livet, døden og kjærligheten. Om å legge ting bak seg, men også om trøst – og håp om et bedre liv.

Med: Hermann Sabado, Hanne Skille Reitan, Duc Mai-The, Ågot Sendstad, Andrea Bræin Hovig og Nils Golberg Mulvik.

Dette innlegget er allerede blitt lest.629.ganger

Legg inn en kommentar