Tilbake tirsdag: Femmer-dryss til «Grønland-sutraen» på Amfiscenen

GRØNLANDSUTRAEN:

GRØNLANDSUTRAEN: Fredrik Høyer har skrevet og spiller selv den eneste rollen i 2016-høstens slampoetiske begivenhet under Nationaltheatrets Ibsen-festival. Premiere på Torshov-teatret 27.august 2016, gikk for fulle hus til 24. september. Ekstraforestillinger på Nationaltheatret, Amfiscenen i 2017: 15-19, 22-26. august, 5, 8, 9, 13, 14, 22, 23. september, 2, 3, 10. oktober.. (Foto: Nationaltheatret)

Dagsavisen: «Fredrik fra Drammen hadde fortjent en klem. Men tekstene hans, de fortjener så mye mer. En hel verden, liksom..»

(Publisert mandag 22.august 2016 kl. 18.11, sist oppdatert lørdag 15.april 2017 kl. 07.47)

– Om det nå er stand up, poesi eller en monolog – Grønland-sutraen funker definitivt, skrev Dagsavisens Inger Marie Kjølstadmyr og ga en femmer til den allerede smått sagnomsuste forestillingen til slampoeten Fredrik Høyer, som endelig har tatt plass på Nationaltheatrets Amfiscene.

Av BJØRN BRATTEN, Østkantliv

I høst laget Nationaltheatret denne forestillingen med Høyers særdeles upolerte slampoesi, med premiere på Torshovteatret 27. august, i forbindelse med Ibsen-festivalen, og stappfulle hus fram til 24.september.
Men denne helga, et halvt år seinere, i forbindelse med at Nationaltheatret har tatt seg sammen og fått ryddet plass til ti forestillinger, har noen anmeldere kommet på å skrive anmeldelser av fenomenet:

– Dette er litt stand up, litt poetry slam, litt beatpoesi, litt tradisjonell monolog. Men funker gjør det åkke som. En mann (Fredrik Høyer selv), tre mikrofoner, en kasse og fire sett med lyskastere er det som skal til, skrev Dagsavisens anmelder.

Eksotisk

– Tittelen Grønlandsutraen høres unektelig eksotisk ut, men forestillingens Grønland ligger kun en stasjon unna Jernbanetorget. Min intuitive innskytelse er at det er så lett å kjenne seg igjen i dette universet. Dersom du lever i hovedstaden nå i dag, har gått deg noen runder rundt i byen og tenkt litt på livet, har vært ung voksen på Østlandet 90- og 2000-tallet, så er fortellingen i «Grønlandsutraen» ikke bare Fredriks, men den er din også, skrev Kjølstadmyr.

– Den glad-negative typen Fredrik fra Drammen forteller villig vekk om kompliserte møter med fremmede på Oslos gater og busser, om hvor lei han er av å snakke om Internett og sosiale medier, om lengselen etter færre ting, om roller, rutiner og bekymringer. Alt er det samme, alt er repetisjoner, og alt går bra. Uansett om det ikke går bra.

Gi slipp

– Og så i forestillingens avslutning og høydepunkt, sier han: Gi slipp. Kanskje det vi lengter mest etter å gjøre enkelte ganger. Å se sin egen samtid er ingen lett øvelse, men Høyer fanger en mentalitet og en holdning til livet og verden som er så Oslo på 2000-tallet at det både føles godt og vondt. Og han betrakter og kommenterer det hele på et vis som egentlig bare må oppleves.

– Fredrik fra Drammen hadde fortjent en klem. Men tekstene hans, de fortjener så mye mer. En hel verden, liksom, skrev Dagsavisens anmelder.

Aftenposten: «Kampen står mellom dødsdrift og selvoppholdelsesdrift..»

– Eksistensiell angst, formet i en kombinasjon av dikt, litt rap, hiphop-undertoner, imploderende raseri, eksplosive utbrudd, selvironi og undergangstematikk, er en slags beskrivelse av Grønlandsûtraen. Den har fått et eget og personlig liv som teater i Mattis Herman Nyquists hender. Dette er hans regidebut, og den er i alle ledd overbevisende, skrev Aftenpostens Mona Levin, og ga også en femmer.

– Grunnlaget er selvfølgelig tonen i Høyers verk, men Nyquist har tilført teaterdimensjonen – dynamikk, variasjon, veksling mellom energi og flatt batteri, humor og dødelig alvor, virkningen av pauser, skrev anmelderen. – Enkelte sekvenser ligger på bånd. Vi hører Høyers tanker der han står som stakkarslig type i allværsjakke og brune sko, et alminnelig fortvilet menneske, sosialt usikker, en som avskyr tomprat, men snakker om været for å skape kontakt.

– Gaute Tønders gjennomgående og diskrete elektroniske musikk er i symbiose med teksten: nervøs, repetitiv, pulserende, vi hører blodtrykket stige i utbruddene. De minimalistiske figurene i åpningen gjentas til slutt. Sirkelen er sluttet – enda en gang. Wangensteens lys har samme funksjon, og det er i sammensmeltningen av alle disse elementene at teksten blir teater.

– Mange av tekstsekvensene er fulle av selvironisk innsikt og åpen humor, og morsomst er beskrivelsen av meditasjonskurset i India – enda en skuffelse som attpå til gir ham vondt i ryggen. Det bråker i hodet og skrur seg til i denne taperens grå tilværelse, og nesten umerkelig forstummer latteren. Alvoret siger inn. Kampen står mellom dødsdrift og selvoppholdelsesdrift, skrev Aftenpostens anmelder.

«Slingringsmonnet mellom poesi og rap..»

Det var Aftenpostens teateranmelder Per Christian Selmer-Anderssen som i en omtale av høstens begivenheter på Nationaltheatrets Ibsen-festival, introduserte Høyers «sutra»-stykke, som rakk å bli en knallsuksess på Torshovteatret i løpet av de få dagene det ble vist, og på nyåret ble det altså satt opp ekstraforestillinger på Nationaltheatrets Amfiscene.

Fredrik Høyer befinner seg i slingringsmonnet mellom poesi og rap, og har en inderlighet jeg gleder meg til å se på teater. En forestilling for oss som digger asfalt!, skrev Aftenposten-anmelderen entusiastisk.

«I smeltegryta utenfor T-banen og Deli de Luca finnes et mylder av stemmer – et sted i lille Norge hvor du møter den store verden. Her går du rundt og er engstelig, kverner på de samme tankene. Du prøver å dra hetta over hodet og sette på en sang. Ikke tenke noe mer på det. Men det er allerede i gang», het det i teatrets forhåndsomtale.

Resirkulasjon

Grønlandsūtraen er altså skrevet av Fredrik Høyer, som også fremfører det. Stykket er omarbeidet for scenen av Mattis Herman Nyquist, som debuterer som regissør. Monologen er basert på diktsamlingen med samme navn, utgitt som bok og LP-plate under litteraturkonseptet Ferdigsnakka

Grønlandsūtraen er temaet resirkulasjon: Hovedpersonens bekymringer og angst for verdens tilstand er noe som kommer og går, som i en loop. Det handler om hvordan vi hører og snakker om de samme tingene, om og om igjen. Er det i det hele tatt mulig å bryte ut av negative spiraler, de onde sirklene, hverdagslivets mønstre?
Er det mulig å sette sammen alle de løse ordene og tankene, det fragmentariske og ødelagte, og skape ny mening i kaoset? Og hva er faktisk handling, og hva er bare prat,? spurte teatret i forhåndsomtalen.

Sutra?

Så hva i himmelens navn betyr Grønlandsutraen?, lurte vi. Slik svarer Wikipedia:

Sutra (sanskrit; pali: sutta) er navn på en særlig type litteratur med hjemstavn i India, hvis hensikt er å uttrykke i en språklig så kortfattet form som mulig (i språklig ytterst sammentrengte regler, sutra, egentlig «tråd») gi forskrifter og utgjøre lærebøker om emner som i større eller mindre grad stod i sammenheng med veda og forskjellige retninger innen vedastudiet.

Regissør: Mattis Herman Nyquist. Lysdesigner: Øyvind Wangensteen. Komponist/lyddesigner: Gaute Tønder.

Noen reaksjoner etter premieren i august:

Jeg synes forestillingen var fantastisk. Lenge siden jeg har sett noe så ubehagelig, som allikevel varmer hjertet.

Chirag Rashmikant Patel i Karpe Diem

Det hender jeg får oppleve inspirasjonens sjeldne øyeblikk – fra tre kunstneres «hemmelige verksted»: Å se – og bli sett, å høre – og bli hørt, å gjenkjenne – og bli gjenkjent. En slik «stjernestund» ga dere meg. Tusen takk.

Liv Ullmann

Årets kulturopplevelse så langt! Helt enestående! Unikt! Mesterlig og glassklart formidlet om det vi alle tenker, men ikke sier. En tekst som oser kvalitet og god smak. Rett og slett jævlig bra. Gå og se!

Anders Baasmo Christiansen

Dette innlegget er allerede blitt lest.95740.ganger

Legg inn en kommentar