Unison femmer-dom til Ibsen-festivalens «Vildanden + En Folkefiende..»

FRENETISK: ENEMY OF THE DUCK: En av ikke altfor mange Ibsen-oppsetninger som gir tilskueren en på tygga – og noe å tygge på, skriver VG. Kai Remlov og Mads Ousdahl i en burlesk oppsetning. Spilles 4, 5, 10, 11, 14, 15, 18, 19, 24-26, 31. oktober og 12 forestillinger i november.. . (Foto: Øyvind Eide)

ENEMY OF THE DUCK: En av ikke altfor mange Ibsen-oppsetninger som gir tilskueren en på tygga – og noe å tygge på, skriver VG. Kjersti Tveterås og Mads Ousdahl i en burlesk oppsetning. Spilles 28, 29. november, siste to ganger.. . (Foto: Øyvind Eide)

«Når du går ut av Nationaltheatrets forgylte sal, er du svimmel av både begeistring og irritasjon..»

(Publisert fredag 9.september 2016 kl. 15.09, sist oppdatert fredag kl. 20.41)

En rasende Mads Ousdal, to Ibsen-elskende islendinger og en bestefar i drag forsøker alle å finne sannheten. Det blir en heidundrende fest, skriver AftenpostenPer Christian Selmer-Anderssen og gir en femmer til Nationaltheatrets Ibsen-festival-oppsetning Vildanden+En folkefiende – Enemy of the Duck, i regi av islendingen Thorleifur Örn Arnarsson..

– Når du går ut av Nationaltheatrets forgylte sal, er du svimmel av både begeistring og irritasjon. De siste tre timene har du vært vitne til Vildanden + En Folkefiende – Enemy of the Duck. To av Ibsens største klassikere, som er smeltet sammen av to snåle islendinger, Thorleifur Orn Arnarsson og Mikael Torfason. De har holdt seg til teksten, men i tillegg skrevet inn referanser fra vår moderne tid. Sammenslåingen er sømløs, mens oppdateringene til oljealderen virker påtatt. Men blås i det. For du har jo vært med på en real fest,! skriver den begeistrete anmelderen.

– Festen finner sted i et to etasjes skrekkabinett (skapt av Vytautas Narbutas) der skuespillerne forsøker å finne en slags sannhet. Hvorfor står vi her på scenen? Hva er sant i dag? Det blir nært og fjernt. Treffsikkert og over mål. Metateater som morer, mikset med psykologiske øyeblikk som faktisk gjør vondt. Urinering i fatsuits. Heftig fiolinspill som irriterer. Monologer som forfører. Litt dragshow fra musikalen La Cage Aux Folles. Tung ibsensk symbolikk som blir latterliggjort av skuespillerne, for deretter å spilles ut i fullt alvor. Mye utskjelling av publikum.

Til sammen blir det en av de morsomste festene jeg har vært på. Hvorfor? Fordi det er skuespillerne som eier denne forestillingen. De skaper karakterer som er morbide speilbilder av dem selv, og de tror på hvert evige ord.

DRAG-QUEEN REMLOV:

DRAG-QUEEN REMLOV: Gamle Ekdal (Kai Remlov, som gjør sin avskjedsforestilling med denne oppsetningen) er litt svigerfar Kiil fra En Folkefiende, men aller mest drag-queen. En syvende mor i huset, med parykken på snei, som stille observerer at det ekdalske hjem går i oppløsning.. (Foto: Øyvind Eide)

Den sannhetssøkende Tomas Stockmann (Mads Ousdal) fra En Folkefiende er slått sammen med den akkurat like fundamentalistiske Gregers Werle fra Vildanden. Gamle Ekdal (Kai Remlov) er også litt svigerfar Kiil fra En Folkefiende, men aller mest drag–queen. En syvende mor i huset, med parykken på snei, som stille observerer at det ekdalske hjem går i oppløsning.

Den pliktoppfyllende Gina Ekdal (Andrea Bræin Hovig) er her en furie i nettingstrømper. Hun kjederøyker, bytter parykker i turbofart og skriker til sin datter med både forakt og kjærlighet. I familien Ekdals lufttomme hjem, har Hedvig og Gina skapt sine egne små forestillinger. Etterhvert som Ibsens tragedie skrider frem, blir også Hovigs vampete Gina mer nyansert. Det starter som et påfunn av en karakter, men ender som en av de mest utfordrende Ibsen-tolkningene jeg har sett.

Samtidig løper Kjersti Tveterås’ Hedvig frenetisk rundt på scenen, evig serviceinnstilt til sin skadeskutte familie. I det ene øyeblikket er hun en karikatur av en 1800-tallsfjortis, mens i det andre spiller hun ut Vildandens sårbare scener. Kjersti Tveterås har den virkningen på sitt publikum, at man bare vil ha mer, mer, mer og mer av henne. En egenskap hun i denne forestillingen faktisk deler med flere. Eindride Eidsvolds Peter Stockmann går fra å være bitter og manipulerende, til populistisk og forførende. Nader Khademis Hjalmar Ekdal begynner i standup-land, men klarer etterhvert å dytte komikken ned i halsen på sitt publikum. Det er så herlig ibsensk, egentlig. Ironi og komikk, blandet med den største tragedie.

Mot slutten av stykket tar Mads Ousdal et realt oppgjør med seg selv – og publikum. Han snakker direkte til sin høyst virkelige far i salen, og holder en lang monolog om sin egen teatertretthet. Hvor mye mariekjeks kan du ikke kjøpe til barn i Afrika for den to millioners scenografien? Mads Ousdal vet åpenbart litt om dette, for han har tatt i mot flyktninger fra Sør-Sudan. («Og det er faktisk sant», som han sier.)

Denne sekvensen kaster et selvopptatt lys over resten av kvelden. «Hva er poenget med teater?». Er det ikke egentlig et slitt spørsmål, når det blir satt opp mot Ibsens store temaer? Og når skuespilleren snakker om seg selv i metalag på metalag, speiler han ikke da aller mest teatrets egen selvopptatthet? Men på den annen side: I disse scenene er jo Ousdal en Stockmann i egen person. Selvhevdende og selvrettferdig. Det er så fikst at det gjør vondt, skriver Aftenpostens anmelder.

IBSEN-LEK:

IBSEN-LEK: Mads Ousdal er midtveis i annen akt idet han trer ut av rolleskikkelse Greger Werle, blir seg selv og snur forestillingene om sannhet slik at latteren i salen blir anstrengt.. (Foto: Øyvind Eide)

«Vill og folkefiendtlig hersing med Ibsen,» skriver Dagsavisen

Fantasien kjenner ingen grenser i Nationaltheatrets islandske Ibsen-lek, men alvoret er aldri langt unna, skriver Dagsavisens Mode Steinkjer og gir også en femmer..

«Vi klapper oss i hjel». Mads Ousdal er midtveis i annen akt idet han trer ut av rolleskikkelsen Gregers Werle, blir seg selv og snur forestillingene om sannhet slik at latteren i salen med ett blir anstrengt. Ikke bare på grunn av at han avkler et lettledet publikum, men fordi han indirekte hinter til et folkeslag som applauderer egen rikdom og lukker øynene for hva den gjør med oss og hvilken pris vi betaler for den. Med andre ord premisset i Ibsens En folkefiende, bare at nå er det lykke og olje som gjelder. I den sammenhengen stiller Ousdal og stykket også spørsmål ved kunstens fortsatte relevans.

– Sekvensen med Mads Ousdal vs. publikum er en av flere oppvisninger i publikums-manipulasjon i et stykke som bevisst spriker og peker i alle sjangerretninger, som hyller, knuser, herjer og lefler med Ibsen både som person og dramatiker, og som er hylende morsomt når det virkelig tar av og hodepinende kjedsommelig når selvsagthetene trekker i langdrag, skriver anmelderen.

– Regissør Thorleifur Örn Arnarsson setter teatret i relieff mot samtiden i sin sammenvevende tolkning av Ibsens to skuespill ispedd store doser hjemmebrygget islandsk lava, det vil si brubyggende replikker, utagerende sekvenser og ord og uttrykk Ibsen aldri ville tatt i sin munn, langt mindre skrevet ned. Apropos, Ibsen skapte noen av litteraturhistoriens sterkeste og mest sammensatte kvinneroller. Arnarsson derimot, er ikke like skarpsynt i måten han framstiller kvinnene i stykket, fortsetter anmelderen, – men han setter seg fore å revolusjonere teateret som kunstform, og i små øyeblikk nærmer han seg. Hans Hedvig er nydelig, en barnlig, ukontrollerbar, hjertebristende skapning framstilt av Kjersti Tveterås. Hennes hjertegalopperende samspill med særlig Andrea Bræin Hovig som en labil Gina Ekdal bærer store deler av første akt, skriver Dagsavisens anmelder.

– Helheten er burlesk, grotesk og styggvakker, scenografien så osende av råteangrepet storhet at det lukter helt bak i foajeen, skriver Mode Steinkjer.
– Den handlingsmettede konstruksjonen er storveis underholdende, opprivende og gripende trist, med store doser popkulturelle referanser og ekspressive virkemidler, ikke minst når Kai Remlov som en blomstrende gamle Ekdal i full drag i rampelyset mimer til nøkkellåten «I Am What I Am» fra «La Cage Aux Folles» – på islandsk! Film- og showreferansene er i det hele tatt mange. Sterkest er bindingen mellom nevnte La Cage Aux Folles tidlig i første akt og bruken av Arcade Fires My Body Is A Cage i siste. Ikke bare fordi begge handler om at nøkkelen til friheten i både den personlige og ytre revolusjonen sitter i sinnet, men fordi sistnevnte sang avdekker selve essensen i tilnærmingen til Vildanden + En folkefiende = Enemy Of The Duck:

«I’m standing on a stage
Of fear and self-doubt
It’s a hollow play
But they’ll clap anyway»

– I lys av det gir det mening når en patetisk og lett bevegelig Hjalmar Ekdahl (Nader Khademi) siterer Forrest Gump eller når telefonen på scenen ringer enerverende lenge før folk har satt seg etter pausen, et overtydelig hint til Sergio Leones mesterverk Once Upon A Time In America. Arnarsson har skapt sitt Det var en gang i Norge, og selv om mye i stykket er «hult» ligger den virkelige overraskelsen i manus. Hvordan de to teaterstykkene skrevet med to års mellomrom sømløst lar seg forene i spennet mellom Vildandens intime, hjemlige og tragiske blår, og En folkefiendes utadrettede, mediekritiske og samfunnsdebatterende tematikk. Skiftene føles så naturlige at man knapt rekker å tenke før man har trådt inn i en nytt stykke og i en ny akt, skriver Dagsavisens anmelder.


«En av ikke altfor mange «eksperimentelle» Ibsen-oppsetninger som gir tilskueren en på tygga – og noe saftig å tygge på,» skriver VG

«Når man løsner opp sitt indre Ibsen-filter åpner det seg en forestilling som er morsom, underholdende og som holder fanen høyt når de gjelder sannheten. Og i fokuset på den ubehagelige sannheten trer Ibsens holdninger fra begge stykkene egentlig ganske klart fram..»

Det skriver VGs anmelder Borghild Maaland og kaster en femmer på sin terning.
– Synligst blir det når Mads Ousdal i rollen som Gregers Werle (alias doktor Stockmann) tar ballegrep på publikum under en forrykende monolog. Han starter med muntre minner som han selv – altså Mads – har opplevd helt fra han vandret i kulissene som guttunge med pappa.
Men det tar ikke lang tid før latteren stanser og ubehaget setter inn.

Intensitet

Med økende intensitet er det selve teateret som granskes, institusjonens forsøk på å formidle det de tror på, vise publikum sannheten – og alt det håpløse de har gjort – og vi har applaudert høflig underveis. Dette skjer like etter at Eindride Eidsvold i rollen som hans bror, har forført oss – publikum – som overbevisende agitator for at det slett ikke er noe i veien med oljerørene, som hans bror hevder.

Hele forestillingen er meta-teater. Skuespillerne kommenterer seg selv og hverandre, illusjonen brytes stadig vekk. Hvor festlig det er, varierer, men det gir det hele et preg av å være en happening som tross en del ujevnheter fascinerer.

Noe å tygge på

Familien Ekdal er sterkt karikert og blir et lett offer for sannhetsprofeten Gregers Werle (Ousdal) som skal gjøre samlivet for familien enklere ved å fortelle en sannhet som er direkte ødeleggende.Tyngden i annen akt, med en slutt som griper, er med på å gjøre dette til en av ikke altfor mange «eksperimentelle» Ibsen-oppsetninger som gir tilskueren en på tygga – og noe saftig å tygge på, skriver VGs anmelder.

«Metagrep og metaforer i overflod..»

Hvor mye innhold og hvor mange virkemidler kan en teateroppsetning bære? Den enkleste oppsummering en vel kan gjøre av «Vildanden + En folkefiende» er at den forsøker å finne dette ut. Det er sant, men også reduksjonistisk, skriver Dagbladets Lillian Bikset og kaster også en femmer..

– Personer og handlingsforløp fra Vildanden og En folkefiende er altså slått sammen i en felles historie. Begge fortellingene er blitt modernisert, med referanser til samfunnsforhold, slang, spinn og svada fra vår tid. Regissør Thorleifur Örn Arnarsson, som også har stått for bearbeidelsen i samarbeid med Mikael Torfason, har lagt inn metagrep og metaforer i overflod.

– Vildanden + En folkefiende, med engelsk tittel og undertittel Enemy of the Duck, vil så veldig, veldig mye, og prøver så veldig, veldig mye. I deler av forestillingen er det enkelt å sortere de ulike formålene, i andre deler vikles trådene sammen, uunngåelig og uten tvil også tilsiktet. Vildanden + En folkefiende er show og underholdning, og refs av teater som vil være show og underholdning, skriver anmelderen.
– Det er psykoanalyse, og refs av teater som vil være psykoanalyse. Det er liksom-ubehagelig og reelt ubehagelig. Det er liksom-komisk og reelt komisk. Det er liksom-gripende og reelt gripende. Det er liksom-tankevekkende og reelt tankevekkende. 
Og fortsatt er der veldig mye mer som kunne og burde vært sagt, skriver Dagbladets anmelder.

Dette innlegget er allerede blitt lest.41490.ganger

Legg inn en kommentar