Dagsavisen-femmer til «Kongen dør» på Amfiscenen – «Hysterisk morsomt..»

KONGEN DØR: Jan Sælid i Iobescos "Kongen dør" på Nationaltheatret. Hysterisk morsom, skriver Dagsavisens Inger Marie Kjølstadmyr og gir en femmer..Spilles 22, 23, 27, 28. februar, 3, 4, 8, 9, 13, 14, 17, 18. mars.. (Foto: Øyvind Eide)

KONGEN DØR: Jan Sælid i Stein Winges regi av Ionescos «Kongen dør» på Nationaltheatret. Hysterisk morsom, skriver Dagsavisens Inger Marie Kjølstadmyr og gir en femmer. Som klippet ut av en skrekkfilm, med en dæsj av barnebursda, skriver Dagsavisen. Spilles 9, 13, 14, 17, 18, 22, 23, 28, 30, 31. mars, 1, 5-7, 18-20. april.. (Foto: Øyvind Eide)

«Jeg ler så jeg gråter. Det gjør jeg sjelden på teater..»

(Publisert 17. februar 2017 kl. 15.44, sist oppdatert onsdag 22. februar kl. 04.44)

Hysterisk morsomt når Stein Winge lager kongelig dødsdans på Nationaltheatret, skrev Dagsavisens Inger Marie Kjølstadmyr og ga en femmer etter premieren på Nationaltheatrets Amfiscene, med tittelen Kongen ler.

– Hva skjer når hovedpersonen i et drama får vite at han kommer til å dø når stykket slutter? Eugene Ionesco lar en eneveldig konge få lide denne skjebnen i sin komedie Kongen dør fra 1962. På Nationaltheatrets Amfiscene er dette blitt en hysterisk morsom forestilling der dødsangst og maktsyke får folde seg ut i alle slags festlige sjatteringer, skrev Kjølstadmyr.

Dæsj av barnebursda

Kong Bérenger (Jan Sælid) har regjert i 400 år, og det har bare gått nedover med kongeriket hans. Økonomi og utdannelse svikter, trærne har sluttet å vokse, ekkoene har sluttet å svare. Riket er bare hull i hull, takket være en konge som er mest opptatt av seg selv og sin egen makt. Men nå skal han dø, og det i løpet av 90 minutter, ifølge kongens livlege (Espen Alknes) og første kone (Anneke von der Lippe).

– Forestillingen er seig i starten, skrev Dagsavisens anmelder, det løsner først når kongen entrer scenen. Hans visuelle gestalt er som klippet ut av en skrekkfilm, med en dæsj av barnebursdag. Og kongen er en dobbel natur, han er hele tiden vinglete og omskiftelig. Når alt kommer til alt, kretser han bare om seg selv.

– Men det kretses på upåklagelig vis. Sælid evner å få frem så mange nyanser av egoisme, dødsfrykt, makt og maktesløshet som vel det komiske registeret måtte tillate – og enda litt til. Kongen går på høygir og lavgir om hverandre, og ja, det er hysterisk, men jeg ler så jeg gråter. Det gjør jeg sjelden på teater, skrev Dagsavisens anmelder.

Aftenposten: «Kontrastene er for få. Latteren blir ikke overgiven, tristheten berører ikke..»

Kongen dør regnes som et av Ionescos aller morsomste stykker. I Stein Winges regi får alvoret overtak på komikken, uten at helheten blir alvorlig eller morsom nok. Det skrev Aftenpostens anmelder Mona Levin, med tittelen Galgenhumoristisk alvorskomedie, , og ga en firer på sin karakterskala.

– Kontrastene er for få. Latteren blir ikke overgiven, tristheten berører ikke, metateater-effekten treffer ikke når skuespillerne snakker rett til publikum. Vi skimter ikke en snev, en gest, av kongens tidligere ytre storhet når han gjør entré, noe som kunne forklart makten han har hatt og overbevisningen om egen fortreffelighet, skrev anmelderen.

Overtydelig

– Diktatorfaktene er overtydelige – her er til og med en tommel-og-pekefinger-sirkel som skal antyde Trump, som om det ikke finnes nok av farligere potensielle herskere å ta av i Europa akkurat nå, mente Levin.

Jon Sælid gjør en kraftfull innsats som kongen, en mann i total oppløsning, uelegant, massivt selvopptatt og selvforherligende. Anneke von der Lippe er instruert til å messe seg gjennom hele sin rolle, men lokker kongen poetisk inn i døden til slutt.

– Et dødsleie gjør noe med alle. Espen Alknes viser både fysisk og verbal timing som den brutale og redde legen. God diksjon har han også. Rebekka Nystabakk er et funn som kone nr. 2, men et voldsomt nordnorsk kommer noe på tvers av tekstforståelsen for enkelte publikummere.

Festlig

– Operaduetten mot slutten – en «jeg dør, jeg dør»-parodi – mellom henne og kongen, blir en festlig oppvisning i falsk skjønnsang, og et kontrapunkt til det øyeblikket av innsikt kongen opplever etterpå – og som skal gjøre ham allment gjenkjennelig. For hvordan bruker vi tiden?, spurte Aftenpostens anmelder..

Dette innlegget er allerede blitt lest.393.ganger

Legg inn en kommentar