«Konstellasjonen» på Malersalen: Sjarmerer publikum i senk, skriver Aftenposten

MIRAKEL:

MIRAKEL: På sitt tørrvittige, menneskelige og upretensiøse vis, lykkes forestillingen i å formidle poenget: At et møte er et mirakel, det oppstår i et flyktig øyeblikk, før konstellasjonen dreier, og vi igjen befinner oss på hvert vårt sted, skriver Aftenpostens anmelder etter premieren før helga på Konstellasjonen i Malersalen på Nationaltheatret. Spilles fra 3. til 7.februar og 10.-14. og 17.-21.februar… (Foto: Dag Jenssen)

«Erotisk spenning og knusktørr humor..»

(Først publisert mandag 2.februar 2015 kl. 11.28, sist oppdatert 2.februar kl. 15.52)

Konstellasjoner, av den britiske dramatikeren Nick Payne, i regi av Peer Perez Øian, på Nationaltheatrets malersal, kan bringe tanken til både Tsjekhov og Arne Lygre. Men fremfor alt byr det på godt skuespillerstoff, med replikker som ligger usedvanlig godt i munnen.

Det skriver Aftenpostens Therese Bjørneboe etter premieren før helga og kaller stykket «en cocktail mellom idédrama, kvantefysikk og teorien om såkalte «multiverse» (parallelle univers) og boy meets girl-story, med sentimentalt potensial.»
– Fra de kommer inn på scenen, til den opprivende og triste slutten, har skuespillerne Ågot Sendstad og Erland Bakker publikum i sin hule hånd. Spillet er intimt, hele tiden realistisk og troverdig, samtidig som hvert ord, bevegelse og åndedrett er form – som en veltimet komedie.

Couldn’t care less

Ågot Sendstad er kledd i et gammelmodig foldeskjørt og lysegrønn bluse, som får henne til å se ut som en gammel tante. Det parerer Sendstad med en couldn’t care less-attityde som sjarmerer publikum i senk.

Tenk at det kan oppstå så mye erotisk spenning av så knusktørr humor! For Sendstad er den tørre humors mester. Marianne er et hode-menneske, som Sendstad viser gjennom hakket for store armbevegelser. Det er hele tiden noe litt forkjært ved hvordan de to omgås med hverandre – viser skuespillerne, fordi de er så musikalske.

Snill tvers igjennom

Erland Bakkers Roland er ikke bare snill på bunnen, han er det tvers igjennom. Han er typen som alltid forsøker å redde situasjonene, få livet til å løpe friksjonsfritt. Og dekker sitt egentlig bekymrede vesen til ved en hang til å – rent fysisk – overspille rollen som herre over situasjonen.

Marianne og Roland er et umake par, som Ågot Sendstad og Erland Bakkers samspill viser. Når Rolands hjerte banker raskt, banker Mariannes sakte – eller motsatt. Men det usamtidige gir forestillingen en mye videre gjenkjennelsesverdi.

Menneskelig og upretensiøs

På sitt tørrvittige, menneskelige og upretensiøse vis, lykkes forestillingen i å formidle poenget: At et møte er et mirakel, det oppstår i et flyktig øyeblikk, før konstellasjonen dreier, og vi igjen befinner oss på hvert vårt sted.

Ida Ekblads scenografi består av ready mades, eller søppel, men også av tre smijernsporter og masker som gir forestillingen en symbolsk, drømmespråk-aktig innramning. Nennsom, men effektiv bruk av musikk og lys, bidrar også til å male eller streke opp et større univers rundt karakterene, skriver Aftenpostens anmelder.

De små nyansers betydning..

Hun har en bråhet over seg, en småbrysk direkthet. Kanskje signaliserer det et kontrollbehov, kanskje bare at hun er vant til å være alene. Kanskje kan det også tolkes som et varsel om en voksende hjernesvulst, skriver Dagbladets Lillian Bikset.

Han er noe mer avventende, kanskje som uttrykk for en usikkerhet, kanskje en forsiktighet, kanskje en fleksibilitet. Personkjemien mellom dem tegnes noen ganger som sterk, andre ganger som mer distansert. Det varierer hvor mye temperament de viser og hvor trygge regissør Peer Perez Øian lar dem være på hverandre i de ulike situasjonene, skriver anmelderen.

Oppvisning i skuespillerteknikk

Som oppvisning i skuespillerteknikk er Konstellasjoner en eksemplifisering av de små nyansers betydning. De samme (eller oftere, nesten de samme) replikkene, ytret på nye måter, i lett forandrede scener, med mer eller mindre nærhet eller avstand, forståelse eller skepsis, lades med en litt annen betydning.

Ofte forsterkes komikken gjennom repetisjonen. Den sosiale keitetheten begge rollefigurene bærer med seg, hver på sin måte, tydeliggjøres gjennom gjentakelsene.

Men det kan også være at de samme gjentakelsene gjør det vanskelig – for tilskueren – å ta alvoret alvorlig. De mange skiftene skaper jo også distanse.

En ny versjon av virkeligheten

Brudd blir til intellektuelle øvelser i «hva om». Enkeltscenene fungerer som skisseaktige forslag til hva som kan komme til å skje eller kunne ha kommet til å skje. Med det trenger ingen tilskuer å engasjere seg i årsak eller konsekvens. En ny versjon av virkeligheten vil uansett straks bli lagt fram.

Ida Ekblads sceniske installasjon er en kunstkollasj i seg selv. De fleste av gjenstandene i den er rent dekorative, uten noen praktisk funksjon. Dette bidrar også til å frigjøre det som skjer fra våre vante oppfatninger om tid og sted, oppfatninger Konstellasjoner stiller spørsmål ved. Også Gaute Tønders musikalske kulisser er med på å løsrive handlingene fra hverandre, og fra eventuelle forventninger om ett (og bare ett) her-og-nå.

Multiverset

Marianne er astrofysiker, og hennes teorier om parallelle univers – multiverset – gir et vitenskapelig metanivå til forestillingen. Dét trenger man ikke forstå for å ha utbytte av den. Det er også mulig å se Konstellasjoner som et assortert utvalg av alternative framtidsforløp innenfor en og samme virkelighet.

Fortellingen er ikke vanskelig å følge: Nesten hver gang scenariene skifter, går handlingen tilbake til et punkt der vi har vært før, skriver Dagbladets Lillian Bikset.

Dette innlegget er allerede blitt lest.642.ganger

Legg inn en kommentar