Mandag siste gang for Hamsuns «Mysterier»..

DEN FREMMEDE:

DEN FREMMEDE: Marian Saastad Ottesen som herlig karikert stuepike og Jan Gunnar Røise, som står distansen med overbevisning, ifølge VG, i Hamsuns Mysterier, i Calixto Bieitos regi, på Nationaltheatret. Ottesens stuepike står for noen av forestillingens fineste bilder og morsomste øyeblikk, skrev Aftenposten. Spilles 12, 13 og 17. oktober, siste tre ganger.. (Foto: Øyvind Eide)

 

 

«Det mystiske, det store og sære og vidunderlige..», skrev Dagbladet 

(Publisert 7.april 2016 kl. 09.56, sist oppdatert mandag 11.april kl. 12.48)

Hardtarbeidende skuespillere og en spansk stjerneregissør hindrer ikke Hamsuns Mysterier i å bli tungt teater, skrev Aftenpostens anmelder, Per Christian Selmer-Anderssen, og ga karakteren tre.
Larmende mastodont, skrev Dagsavisens Mode Steinkjer og ga også en treer.
Utsøkt ensemblespill, går rett til hjertet, skrev VG‘s Borghild Maaland og kastet en femmer.
Bieitos teater er et visuelt bevisst, symbolrikt og referanserikt teater, skrev DagbladetLillian Bikset og ga en sekser.

Men først Aftenposten:

– Hovedproblemet er selve dramatiseringen, som er gjort av regissøren selv: I Calixto Bieitos versjon fortelles historien av store deler av ensemblet. De deklamerer rett og slett passasjer fra boken. Det kunne vært et godt grep, men det virker tilfeldig hvem som fører ordet.. Det fungerer som bruddstykker, men ikke som helhet, skrev Aftenpostens anmelder.

Kjærlighetshistorien lider

– Jeg tenker han burde tatt tydeligere valg. Kanskje egner ikke Nagels utspill mot Ibsen seg på scenen når man må plassere det i en fylleslapstick for å gjøre det interessant. Kanskje burde regissøren konsentrert seg mer om kjærlighetshistorien, som lider i den enorme scenografien. Kanskje bør monologer kuttes. For, ja, språket er også tungt..

– Hvorfor er ikke Mysterier oversatt til moderne norsk? Har ingen turt å fortelle den spanske regissøren at Hamsuns riksmål er utdatert og passer best i bokform? Bieito sier i programmet at Nagels rus og meningsløshet er aktuell for dagens unge europeer. Det tror jeg han er ganske alene om å mene.

Ikke et tidsspeil

– Nagel er resultat av romantikken, en slags sen versjon av Werther i Goethes Unge Werthers Lidelser. Han drives av selvforakt, forelskelse og stormannsgalskap. Det er ikke akkurat  et tidsspeil på den europeiske krisen, skrev Aftenpostens anmelder:
– Jeg tror Mysterier feiler fordi regissøren har gått til verket med for stor respekt og kjærlighet. Det er forsåvidt ikke det dårligste utgangspunktet. Historien er lett å forstå, og vi blir dratt langt inn i det hamsunske universet. Men berørende teater blir det ikke, skrev Aftenposten.

VG: Utsøkt ensemblespill, går rett til hjertet..

I Calixto Bieitos regi blir både tankeverden og virkelighet høyst livaktig gjennom fysisk styrke, et fascinerende scenebilde og utsøkt ensemblespill. 
Skuespillernes plassering i små og større rom i den store konstruksjonen på scenen veksler mellom intime samtaler av sanselig karakter, brutale avsløringer og ellevill komikk.
Det sistnevnte forekommer under Nagels fylleorgie på hans hotellrom; det beste og morsomste koreograferte nachspiel jeg kan huske å ha sett på en scene.

Det skrev VGs anmelder Borghild Maaland med en femmer på terningen:
Jan Gunnar Røise forsvarer sin rolle som den motstridende Nagel med utagerende kraft og sitrende nerve i en oppsetning som fanger inn den menneskelig uro. Det er de utemmede krefter som gir feberhete kinn, heftige pasjoner, ømme tanker, fnysende forakt; følelser som balanser både over og under grensen til galskap, som velter ut her, skrev anmelderen.

– Karakterene er tydelig skissert; Andrea Bræin Hovig trekkes mellom det sensuelt søkende og «hold deg unna»-blikket  som Dagny, den forlovede kvinnen Nagel elsker, og som gjør ham desperat. Marian Saastad Ottesen er herlig karikert som stuepike med sans for flørt.
Mariann Hole er nøktern barsk som Kamma, kvinnen fra fortiden som avslører at denne Nagel har hatt et liv før han entrer den søvndyssende lille byen. Heidi Goldmann har den modne kvinnens angst for Nagels energiske tilnærming. 

En forestilling i seg selv

Anne Krigsvoll er en forestilling for seg selv; hennes monolog over Nagels fiolinspill en sommeraften maner fram bilder, stemninger og følelser som gir gåsehud.

I møtet med fortellingens hakkekylling, Minutten, ligger også et mysterium. Jan Sælid som Minutten er en god match mot Røises Nagel. Det er ømhet og brutalitet i deres samspill, og jo dypere Nagel går inn i sine mørkeste irrganger, jo mer ser han av den humbug som regjerer også hos de tilsynelatende godhjertede.

Står distansen

– Mysterier» er blitt en forestilling som borer inn i sansene. Den er også krevende i all sin pågåenhet, og kan iblant virke litt insisterende. Men Jan Gunnar Røise står distansen ut med overbevisende energi. For åtte år siden sa regissør Bieito i et intervju med undertegnede: «Teater er lidenskap, det er følelser. Jeg vil at det skal åpne ditt hjerte». Med «Mysterier» treffer han oss i hjertet. Det er rå lidenskap når de Hamsunske krefter slippes løs i denne frodige og gripende versjonen av Mysterier, skrev VGs anmelder Borghild Maaland.

«Bieitos teater er et visuelt bevisst, symbolrikt og referanserikt teater«, skriver Dagbladet

– Bieitos tekstdramatisering og regi lar metafor gli over i parallell virkelighet og parallell virkelighet gli over i metafor. Han knytter forbindelseslinjer på tvers av bevissthetsplan, tidsplan, stedsplan.
Gjennom simultanhandlinger og speilvirkninger settes tilskueren raskt i en tilstand av mottagelighet, stilt åpen for det mystiske, det store og sære og vidunderlige, skrev Dagbladets Lillian Bikset og kastet en sekser på sin terning:

– Den gulkledde Nagel ankommer den lille byen. Ord for ord er åpningsmonologen den tekst som åpner Hamsuns roman. Jan Gunnar Røise framfører den, og etablerer Nagel som et slags forfatterens andre jeg. En selvpsykologiserende posør, rykket ut av sitt livs sammenheng.

– Mysterier er en fortelling i bevegelse, slik Nagel er en sjel i bevegelse. Konsekvent inkonsekvent, rasjonelt ustabil, vennligsinnet destruktiv.
Røise uttrykker komplekst alle Nagels motsetninger, søkende, utprøvende, mangfoldig, sammenhengende. Han turer vitalt gjennom sammenbrudd og sammenlappingsforsøk, han prøver desperat å balansere livssult og dødstørst, dødsangst og livslede. Han er observant og han er forblindet, han er full og han er tom, skrev anmelderen.

Calixto Bieito utnytter teatrets mange simultane kommunikasjons-muligheter, dets dobbelt-, trippel-, kvadruppelkommunikasjon. Han har dessuten fordelt fortellerpassasjer fra Hamsuns roman mellom skuespillerne, og slik gjort dem til ulike sider av splittelsen i Hamsun og i Nagel. Bieitos teater er i det hele tatt et visuelt bevisst, symbolrikt og referanserikt teater, der forståelsesnivåene ligger lagvis også i det synlige, skrev Dagbladets Lillian Bikset.

«Larmende mastodont,» skrev Dagsavisen

Nye, radikale tolkninger av klassiske verk er nesten alltid en befrielse, i det minste en kime til videre diskusjon. Calixto Bieitos tolkning av Knut Hamsuns Mysterier dramatisert for teaterscenen er i beste fall kun det siste, skrev Dagsavisens Mode Steinkjer og ga karakteren tre, under tittelen Larmende mastodont.

– Det skal stort talent til for å radbrekke en undertekst så ettertrykkelig at alt som står tilbake er en bokstavelig talt skrikende påklistret og kaotisk galskap som spanske Calixto Bieito tolker inn i hovedpersonen Johan Nilsen Nagel og gjennom han igjen Hamsun selv, skrev Mode Steinkjer. 

Et fantasifoster

– Teaterscenens Nagel blir et fantasifoster som beveger seg i Hamsuns tekst, i en forestilling sett i retrospektiv som kneler av mangel på struktur og klargjørende valg. Glitrende skuespillerprestasjoner og slående enkeltscener forsvinner i et oppkok av det som best kan forstås som Bieitos egoistiske hyllest av sin grenseløse beundring for Hamsuns tekst, skrev anmelderen.

– Nagels løgner, fortellinger og manipulerende handlinger, som skaper stor oppstandelse i en soveby som ikke er vant til at dramatiske hendelser som for eksempel et dødsfall, blir opphøyet til en kriminalsak. Scenografiens høyreiste, futuristiske stillaser av små rom og omskiftelige stemninger rundt Nagels værelse utgjør et bastant bilde på småbyens gjennomsiktighet.

Følelsene glipper

– I dette konglomeratet av en konstruksjon skapt av Bieitos faste scenograf Rebecca Ringst veves sannhet og løgn sammen i et ingenmannsland, men mysteriet og dermed også de sterke motstridende følelsene i Nagel glipper. Gjennom tre stive timer ruller, løper og stabber Jan Gunnar Røise som Nagel rundt som en tenåring som ville vært et yndet kasus for enhver som forsker på hyperaktivitet, mens han klamrer seg til Mysteriers vakre tekst.

Mysterier som helhet blir et masende, uengasjerende menasjeri som drives av dels komikk, dels tragedie og dels desperasjon. Verken skuespillere eller regi makter å formidle tekstens indre energi eller historiens pirrende, erotiske og ikke minst mystiske kraft gjennom oppkonstruerte vindmøller av absurde anslag, mente anmelderen.. 

Femme fatale

Jan Gunnar Røises maraton av en rolleprestasjon blåses opp i et utagerende tempo og med et volum som dreper tekstens nyanser. Den er for øvrig holdt i den gammelmodige, arkaiske ordlyden til Hamsun, noe som skjærer i møte med moderne banning og andre tekstlige oppdateringer. En spill levende og god Andrea Bræin Hovig får lite å spille på i stykkets forvirrende tolkning av den for Nagel vesentlige Dagny Kielland. I stedet skaper Bieito Marian Saastad Ottersen i rollen som værelsespiken Sara om til en femmes fatale-skikkelse som blir et omdreiningspunkt for Nagels løgner og hans besettende trang til å sno seg unna sannhetene.

Avslører svakhetene

Den som virkelig avslører svakhetene i Bieitos tolkning, er Anne Krigsvoll som fru Stenersen. I hennes monologer – særlig den som forteller om Nagels fiolinspill – finnes den sitrende energien og tiltrekningskraften som de øvrige scenene mangler, og Krigsvoll alene makter å slå seg gjennom den oppstyltede tomheten som preger Bieitos regi. Endelig står Jan Sælids Minutten igjen som stykkets mest minneverdige skikkelse, et skrikende sår som Nagel med utilregnelig beregning heller etsende svir i, ifølge Dagsavisens anmelder.

SPRIKENDE: Anmelderne spriker, men Jan Gunnar Røises Nagel-karakter høster mye ros.. (Foto: Øyvind Eide)

SPRIKENDE: Anmeldelsene spriket, men Jan Gunnar Røises Nagel-karakter høstet mye ros.. (Foto: Øyvind Eide)

«Utenforskapet fascinerer og skremmer oss også i dag»

En mann i gult ved navn Nagel ankommer den lille byen med en flaske blåsyre gjemt i vestlommen. Dette skjer tilfeldigvis på en festdag; prestedatteren Dagnys forlovelse med en rik løytnant feires. Det viser seg imidlertid at det nylig er gjort et likfunn i skogen. Den døde var en ung teologistudent, ulykkelig forelsket i Dagny. 

Slik skriver Nationaltheatret i forhåndsomtalen til det som skal være teatrets store våroppsetning: Knut Hamsuns Mysterier, i mesterregissøren Calixto Bieitos regi, med premiere lørdag.
– Utenforskapet fascinerer og skremmer oss også i dag. Den som kommer utenfra, ser ting hos oss som vi ikke er klar over. Han forstår dem på en annen måte og ser at det er noe som ikke stemmer, skriver teatret.

Hvem er den fremmede?

– Gjennom dette møtet kommer også ukjente sider hos den fremmede frem i lyset. Hvem er egentlig denne fremmede i gult? Han stiller spørsmål til forhold i byen som alltid har vært sånn. Han innlosjeres på hotellet og begynner å vandre gjennom byens lyse sommernetter.

– Han forsvarer byens hakkekylling og tilbyr seg å kjøpe en verdiløs stol for altfor mye penger. Samtidig lyver han om det meste. Nagel veksler mellom å sjarmere og frastøte, han er sympatisk og ufordragelig. Vi blir ikke kloke på ham, og han blir ikke klok på seg selv. Hva er løgn og hva er sannhet? Hva er drøm og virkelighet?

Hamsun: Anerkjent og omstridt

– Nagel vet det kanskje ikke engang selv, der han vakler mellom søvnløshet, rus og grenseløs forelskelse, skriver teatret i sin omtale.

Den spanske stjerneregissøren Calixto Bieito er altså tilbake på Nationaltheatret for å gi seg i kast med en av Norges mest anerkjente, omtalte og omstridte forfattere, hvis bøker står seg like godt i dag som da de ble skrevet, skriver teatret: Mysterier fra 1892 er skrevet tidlig i Knut Hamsuns forfatterskap og speiler forfatterens trang til å bevege seg bort fra tidens realisme for å skildre det psykologiske hos mennesket.

I rollene: Jan Gunnar Røise, Jan Sælid, Andrea Bræin Hovig, Heidi Goldmann, Håkon Ramstad, Anne Krigsvoll, Nils Golberg Mulvik/Espen Alknes, Per Christian Ellefsen, Per Frisch, Ellen Horn, Marian Saastad Ottesen og Mariann Hole/Mari Maurstad.

Dette innlegget er allerede blitt lest.4848.ganger

Legg inn en kommentar