Femmer-dryss – pluss en treer – til lystig kåtskap i Boccaccios «Dekameronen»

KÅTSKAP: Hermann Mattis Nyquist og Selom på Nationaltheatrets Dekameronen, i regi av danske Elisa Kragerup.. (Foto: Steffan

KÅTSKAP: Mattis Herman Nyquist og Selome Emnetu på Nationaltheatrets Hovedscene i Boccaccios «Dekameronen», i regi av danske Elisa Kragerup. Spilles 14, 15, 20-23. mars, 3, 4. april, siste ganger.. (Foto: Steffen Aarfing)

Aftenposten: «En stor forestilling for vår tid..»
Dagsavisen: «Under latteren er forestillingen grunn..»

(Publisert torsdag 26.januar 2017 kl. 02.14, sist oppdatert fredag 27. januar kl. 09.07)

Trenger du erotiske fantasier i vinter, kan du ta turen innom Nationaltheatret, skriver VGs Borghild Maaland og kaster en femmer etter premieren på Giovanni Boccaccios Dekameronen, i regi av danske Elisa Kragerup, denne uka.
Og bare så det er sagt; her er ingen nakne skuespillere. Ikke den minste lille pupp er å se. Men hverken pupp eller penis er langt unna i de frodige fantasiene som utspilles med leken kåtskap i denne høyst potente oppsetningen.

– De fantasifulle og frodige fortellingene i Dekameronen, skrevet av italieneren Boccaccio i 1353, regnes blant mesterstykkene i litteraturhistorien. Det er fortellinger om menneskelig dårskap, fråtsing, bunnløs tragisk kjærlighet, og spenstig erotikk. Historiene fortelles av mennesker som har unnsluppet pestens grusomheter.
– Og i tider da tilværelsen preges av dyster uro, vil det alltid være behov for en god, og gjerne munter fortelling. Slik var det på 1300-tallet, og slik er det nå, skriver anmelderen.

Alternative fakta

– For som det sies i den aller første fortellingen om den løgnaktige fæle Ciapepelletto, det dreier seg om «alternative fakta». Det tok med andre ord ikke mange døgn før det Trump-skapte begrep havnet på en norsk teaterscene.

– Syv fortellinger fremføres av et ensemble som spiller de rollene de tillegges, samtidig som de beholder selve fortellergrepet, slik at hver historie også oppleves som en kommentar. I gråkledde kostymer skaper skuespillerne et fargerikt og spenstig persongalleri som med fysisk og verbal kraft loser oss gjennom en fantasieggende fortelling.

Praktfullt virile

– Den danske regissøren Elisa Kragerup har lagt mye vekt på det fysiske. Hun har fått skuespillerne med på en lek der det erotiske og sensuelle markeres uten klein krafsing, mener anmelderen. – Thorbjørn Harr og Jonas Strand Gravli er praktfullt virile som to vrinskende hester som slåss om hoppa – i dette tilfellet en ellevill kåt Kjersti Tveterås.

Som en rød tråd i alle fortellingene, er det følelser og sanselighet som er drivkraften. Det nåtidige fortellergrepet er en forfriskende kontrast, selv om lydnivået iblant er i overkant. Gaute Tønders musikk er et velfungerende akkompagnement til denne sanselig leken med en gjeng gråkledde fargeklatter, skriver Borghild Maaland i VG.

«En mesterlig fortellerstund for voksne..»

Aldri har en hagesaks vært så sensuell. Aldri har en usynlig falk vært så levende. Dekameronen er blitt en mesterlig fortellerstund for voksne, skriver Aftenpostens Per Christian Selmer-Anderssen, også med en femmer, under tittelen Byens beste orgie

– Pesten herjer i Firenze, blodet renner ut av øyeeplene og menneskene dør alene. Syv adelige kvinner og tre forbipasserende menn bestemmer seg for å stikke av før det er for sent. Moralen i den forpestede byen er opphevet for lengst og moralpolitiet kan uansett ikke se dem i huset på landet.
– Så snart de kommer frem, begynner de å fortelle hverandre historier. Ti historier hver dag, fordelt over like mange dager. Det er utgangspunktet for det middelalderske storverket Dekameronen.

Middelalderske orgier

– Teksten er ordrett fra Boccaccio, men den danske regissøren Elisa Kragerup er egentlig mest interessert i å utforske selve Fortellingen. Hvem bestemmer over historien? Kan vi fortelle oss inn i en ny virkelighet?

– I verktøykassen har hun epler, falkefjær, gule ballonger og moderne hageredskaper. Men først og fremst bruker hun skuespillerne godt. Når forestillingen er på sitt beste trigger den vår fantasi. Den utfordrer oss til å se sorg i et skakt hode, en heidundrende orgie i felles eplespisning eller en usynlig falk i et nesten uhørlig svosj. Dekameronen tar publikum på alvor, men behandler oss likevel som nysgjerrige barn, skriver anmelderen.

– Vi får middelalderske orgier, utført i en scenografi av kjempeepler og putesofaer, akkompagnert av triggende musikk av Gaute Tønder. Dekameronen har også skuespillerprestasjoner det vil gå gjetord om, mener Selmer-Anderssen.
Jonas Strand Gravli spiller en ridende prins, som blir til en hingst av kåtskap. Kjersti Tveterås er en dydig arabisk prinsesse, hvis jomfrudom blir kastet på havet av fordrukne prinser. I skrikende eufori løper hun rundt på scenen, sensuell og grotesk på samme tid. De syv små historiene fra middelalderen er på Nationaltheatret blitt til en stor forestilling for vår tid, skriver Aftenposten.

Dagbladet: «Hemmeligholdet, forbudet og tabuet tilfører en ekstra fryd..»

– De rømmer fra pesten og inn i historiefortellingen. Gjennom virkelighetsflukten utvider de sin virkelighetsforståelse, skriver Dagbladets Lillian Bikset, og kaster også en femmer..

– I Nationaltheatrets Dekameronen møtes fortellerteatret og stilleken i en sprelsk og sanselig samling fabler. Det handler om forførelse og straff, om livslyst og nytelse, om lureri og løgn, om drifter og driftighet og om å ta sjanser, skriver avisas anmelder.
– Regissør Elisa Kragerup og ensemble tyr til list og knep, fantasi og fanteri, i en usedvanlig stilbevisst eventyrverden. Uttrykket er på en og samme tid naivt og utspekulert, variert og helhetlig, for tilskueren kan hele tiden se at aktørene er seg det doble fortellernivået bevisst. Rolleforståelsen er flytende og fleksibel, slik den kan være det i barnelek.

Vitalt og energisk

– Kroppsspråket er vitalt og energisk. Ordet veksler mellom de ti som i en stafett uten fastlagte etapper, fortellingen er et samarbeidsprosjekt, der de bidrar på tvers av kjønn, alder og utseende. Humoren er alltid et hovedelement, også når det fortelles om sykdom, død, straff og elendighet. Slik blir middelaldermoralens formelle stivbeinthet latterliggjort – slik den jo også ble det i det nesten 700 år gamle bokverket av Giovanni Boccaccio – der først og fremst gjennom historienes intriger.

– Verden vil bedras, og det finnes alltid en utvei fra, eller kanskje aller helst en omvei rundt, de regler en later som en forholder seg til. Hemmeligholdet, forbudet og tabuet tilfører en ekstra fryd, skriver Dagbladets anmelder.

Dagsavisen: «Skjemmes av desperat publikumsfrieri..»

Dekameronen som viril farse har sine gullkorn, men skjemmes av dels desperat publikumsfrieri, skriver Dagsavisens Mode Steinkjer og gir karakteren tre..

Nationaltheatrets De­­kameronen dyrker den iboende lettheten og det boblende overskuddet i historiene, og det blir aldri kjedelig. Den er til å le av, mye også, men under latteren er forestillingen grunn, mener Mode Steinkjer.
– Teksten, som oppsetningen i seg selv, glipper litt for ofte i møte med de helt essensielle menneskelige betraktningene som gjør Boccaccios historier så slitesterke, særlig når dramatiseringen sklir over i en kombinasjon av ren farse og fortellerteater der volum vektlegges foran nyanser og tekstleveringer.

– Det virker når Jonas Strand Gravli og Thorbjørn Harr framstiller menn med makt som dirrende hingster, som kives over sultanens datter Alatiel (Kjersti Tveterås), den vakreste kvinnen som levde på den tiden. Men historien, som heter «Den erfarne bruden», glir fort over i hysteriet, og gir begrepet «Scream Queen» en frekvens ikke engang Holly­woods bakgateprodusenter kunne forestilt seg.

Lettvinte løsninger vinner

– I andre sekvenser spilles det uhemmet – og materialet tatt i betraktning – unødvendig mye på publikumstekke. Det kan være «samtale» direkte med en og en på første rad, eller som vokalisten i et rockeband, som vil få konsertmengden til å synge med på refrengene. Uansett hvor godt skuespillerne gyver løs på løssluppenheten i Boccaccios historier, vinner distraksjonene og de lettvinte løsningene. Da blir heller ikke brodden sittende fast i materien, mener anmelderen.

– Fra før pausen er «Falken» den historien som får beholde mest av sin tiltenkte substans, mens forestillingen etter pausen i langt større grad ser ut til å finne en form som skaper balanse i fortellergrepene, mener Dagsavisens anmelder.

Sikrere og frodigere

– Her er de metaforiske forestillingene over det seksuelle og erotiske sikrere og frodigere enn i begynnelsen, og særlig gjør det seg gjeldende i den avsluttende «Nonnenes gartner», en av Dekamer­onens sentrale fortellinger om dunkle drifter i ly av klosterveggenes tunge hegemoni. Avslutningen her, lett som helium, speiler så Boccaccios arv og verkets utbredelse på oppfinnsomt vis. Her treffer endelig Kragerups damatisering tonen, hvor Boccaccios herlige og treffsikre utlevering fanges uten moralske forelegg for hvordan liv skal leves.

– Det meste av det andre blir til sammenlikning lettglemt og billig underholdning, og at både bokens tilblivelse og historienes innhold fortsatt gir aktuelle påminnelser om en verden der folk flykter og lider, blir sørgelig underspilt, skriver Dagsavisens anmelder.

De som er med i DekameronenKjersti Tveterås, Ulla Marie Broch/Mari Maurstad, Marika Enstad, Heidi Goldmann, Selome Emnetu, Mattis Herman Nyquist, Jonas Strand Gravli, Thorbjørn Harr, Bernhard Arnø og Anders Mordal.

Dette innlegget er allerede blitt lest.546.ganger

Legg inn en kommentar