Nordin og Skåber i klassisk nachspiel-mareritt..

EKTESKAPSDRAMA: Sven Nordin (bak) og Linn Skåber i Oslo Nyes nyoppsetning av Edward Albees klassiker Hvem er redd for Virginia Woolf? med premiere i kveld, torsdag.. (Foto: L–P Lorentz)

EKTESKAPSDRAMA: Sven Nordin (bak) og Linn Skåber i Oslo Nyes nyoppsetning av Edward Albees klassiker «Hvem er redd for Virginia Woolf? Spilles hver dag bortsett fra søndag og mandag, tir-fre kl. 19.30, lørdag kl. 18.00, lørdag 29. oktober siste gang.. (Foto: L–P Lorentz)

«Rystende, gnistrende teater som vil sitte i lenge..,» skrev VG – «om ubehaget var sterkere ville latteren gå dypere..», mente Dagbladet..

(Publisert torsdag 1.september 2016 kl. 09.51, sist oppdatert mandag 5.september kl. 20.04)

Skal du bare på ett nachspiel i år, dra til Oslo Nye!, skrev VGs anmelder Øystein David Johansen og kastet en sekser etter Oslo Nye Teaters nyoppsetning av Edward Albees Hvem er redd for Virginia Wolf? etter premieren på teatrets hovedscene.

– 14 år etter at stykket gikk sin seiersgang på Oslo Nye er det klart for en ny runde med nachspielet fra helvete, første gang satt opp i 1962. Det er absolutt ingen ting ved Kim Bjarkes oppsetning av klassikeren som lukter utdatert:
– Dette er rystende, gnistrende teater som vil sitte i lenge på den som er så heldig å få tak i billett, skrev VG-anmelderen, som sier han har prøvd, men ikke har klart å finne dødpunkter i løpet av de nesten tre timene stykket varer.
 

– Ondskapen mellom Martha og George er brutal – det gjør vondt å se på, men hadde det ikke vært for at det er snev av gjenkjennelighet i stoffet ville vi avvist det for lengst. Og hadde vi ikke øynet håp, hadde det ikke vært liv: I korte, korte glimt aner vi bitte små kimer av håp: Som når George raser inn med gevær og later til å skyte ned hele nachspielet. Martha vet akkurat hva han holder på med – hun kjenner ham – og i disse øyeblikkene maner Linn Skåber og Sven Nordin frem ren teatermagi på Oslo Nye, skrev anmelderen. 

NACHSPIEL:

NACHSPIEL: Om ubehaget var sterkere ville også latteren gå dypere, skrev Dagbladet.. (Foto: L–P Lorentz)

«Formen for lett, uttrykket for utvendig..», mente Dagbladet

Forestill deg at du stirrer inn i avgrunnen. Et flirende ansikt stirrer tilbake. Slik er virkningen av Oslo Nye Teaters nye tolkning av Hvem er redd for Virginia Woolf?, skrev Dagbladets Lillian Bikset og kastet en firer, under tittelen «Om ubehaget var sterkere ville også latteren gå dypere»..

– I alle fall er den slik store deler av tiden. En breial tone signaliserer at dette er harmløs underholdning, ikke noe å være redd for. Litt for lenge forveksles lydvolum og intensitet, og skuespillerne ser ut til å spille for latter. En ubehagelig latter, en ubekvem latter?
– Den type latter som både morer og smerter, som føles brutal, fordi en kjenner at den har en kostnad? Nei, så viktig er det ikke, så dypt går det ikke, ikke denne gang. Til det er formen for lett, uttrykket for utvendig, mente anmelderen.

– Replikkene er skarpe, men de framføres, stort sett, som om rollefigurene ikke egentlig mener dem, ikke egentlig bryr seg, ikke egentlig tar det de selv sier spesielt alvorlig. Som på spøk. Sport. Lek. Rollespill. Tidsfordriv. Fyllevrøvl. Som om resultatet, konsekvensen, ikke egentlig har betydning, skriver avisa, som riktignok tar visse forbehold:

– Som sagt, dette gjelder store deler av tiden. Det gjelder ikke absolutt hele tiden. Der finnes også scener i oppsetningen der en kommer personene nærmere, der masken av brautende selvhevdelse får lov til å glippe, og der tilskueren vises nyansene i ansiktene bak, båndene mellom personene og forakten de har for seg selv, skrev anmelderen.

Aftenposten: «Ren og klassisk, kanskje litt for polert forestilling.»

Virginia Woolf er en nedstigning til helvete. Et sted der det utkjempes rituelle, verbale gladiatorkamper med rammende intelligens; skrev Aftenpostens Mona Levin og ga karakteren fem.

– Når dette klassiske ekteskapsdramaet fra 1962 fortsatt slår ut i blomst (omtrent som en kjøttetende plante) på verdens teaterscener, er det fordi alle kan kjenne seg igjen i noe og de fleste kan tenke at «fullt så ille er det iallfall ikke hos oss». Albee vil si noe om umuligheten av å leve sammen uten den ibsenske livsløgnen som overlevelsesmekanisme, og om hvor underholdende andres elendighet kan være, skrev anmelderen.

– Han vil også skildre avstanden mellom det som i det ytre er et perfekt (amerikansk) ekteskap, og hva som foregår bak fasaden. Her er det knapt fasade igjen, murbrokker deiser ned og ekteskapet eksisterer i en ruin av den kjærligheten som kan ha vært. Arr rives av så blodet spruter, sår rives opp så betent puss renner fritt. Scenografien, en lang nedadgående trapp, understreker nedstigningen til helvete, skrev Mona Levin.

– De fire skuespillerne, Linn Skåber, Sven Nordin, Ingvild H. Bygdnes og Eldar Skar har fått drømmerollene, og utgjør en samspilt kvartett. Så strømlinjet og sømløst flyter stemmene mellom dem – replikker, situasjoner, pauseringer, aggresjon, tilkjempet ro – at det tidvis virker tillært. Mens de på stigende fyll bygger og bygger mot sine respektive Pyrrhoss-seire, er ikke alltid humoren morsom nok, tragedien dyp nok.

– Mot slutten bånner det – der er fortvilelsen så grenseløs, spesielt hos Linn Skåber, at det river i hjerterøttene. Sven Nordin spiller sin ensomhet med sordin, men han er en trykkoker – eksplosjonen må komme. Det unge paret kommer også pent fra det. Vi ser hvem de er når Albee løfter steinen og ekle kryp kommer frem. Alle har sine hemmeligheter og klatrer i dem oppover karrierestigen. Alle lyver og bedrar.

– Kim Bjarke har skapt en ren og klassisk, kanskje litt for polert forestilling, men de som nå skal se dette ekteskapsdramaet for første gang, er misunnelsesverdige, mente Aftenpostens anmelder.

Dagsavisen: Det er ikke fylla, men livet i seg selv som har skylda i «Hvem er redd for Virgina Woolf».

Det er ikke fylla, men livet i seg selv som har skylda i Hvem er redd for Virgina Woolf, skrev Dagsavisens Mode Steinkjer under tittelen Demonritt gjennom natten og ga karakteren fem. 

– Det ondskapsfulle og ydmykende fyres opp med whisky og konjakk, og resultatet er et innfult nachspiel som knapt finner sin make i dramatikkens verden. Linn Skåber og Sven Nordin spiller ekteparet Martha og George i stykket som ikke minst ble allemannseie gjennom Mike Nichols filmatisering med Elizabeth Taylor og Richard Burton. I Kim Bjarkes oppsetning makter de to å forene den galopperende bitterheten og de livslange skuffelsene med doser av øm sårbarhet. Slik blir den glitrende tekstmaterien til noe mer enn lattervekkende fyllesvir og ekteskapelig ragnarokk, rettere sagt danner den et dypt snitt i menneskesinnets overlevelsesevne på det intime og private plan, skrev anmelderen.

– Få matcher Linn Skåber i humoristisk timing, også når den er marinert i malurt, skrev Steinkjer. Hun gir de manipulerende fornærmelsene frislipp på veien mot nattas endelige kollaps, og vektlegger i tydeligere grad enn i originalstykket publikums respons på replikkenes letthet. I samspillet med Sven Nordin ser man imidlertid at skrustikka er i ferd med å stramme seg, men på premiere-tidspunktet er forestillingen fortsatt litt nølende og mangler helhetsmessig den råskapen som eksploderer i de sterkeste stormkastene.

– Sven Nordin målbærer stykkets vonde, såre klangbunn. Det er han som revner i sin tolkning av den ydmykete, latterliggjorte, men fortsatt beregnende, velartikulerte George. Skåbers forførelsesscener med den unge Nick, nyansert og kjøttfullt spilt av Eldar Skar, er blant stykkets beste, mens Ingvild Holthe Bygdnes som Nicks glasskjøre kone Honey gir en oppvisning i naiv fortrengning, mente Dagsavisens anmelder.

– Sammen blir det unge paret et fordreid speilbilde på det eldre, et omen over hva som vil komme og en motsats til det lille skinnet av håp som faktisk finnes mellom Martha og George. Albees’ tekst har den styrken at selv så ødeleggende de to er for hverandre, så er de ett, forent i en felles skjebne der symbiosen av ondskapsfull nedrighet blir en reddende ventil i et spill av underforstått samstemthet. Etter nær tre timer kommer du ut på den andre siden av nachspielet og kan la kveldslufta skylle bort slagg, giftigheter og utledd moro, vel vitende om at stykkets allmenne tematikk og gjenkjennelighet ikke slipper taket like lett som bakrusen, skrev Steinkjer.

 

Udødeliggjort av Burton/Taylor i 1965

Universitetsekteparet Martha og George ble udødeliggjort på film av Elisabeth Taylor og Richard Burton i 1965. I kveld er det de norske teater-, film- og TV-yndlingene Sven Nordin og Linn Skåber som skal til pers i Edward Albees klassiske nachspielmareritt Hvem er redd for Virginia Wolf på Oslo Nye teater.

Stykket er en av de aller mest spilte moderne klassikerne – med god grunn, skriver teatret i forhåndsomtalen: Etter en fest inviterer det middelaldrende universitetsparet Martha og George det unge paret Nick og Honey på nachspiel og nattlige «selskapsleker». Lekene utvikler seg til en ekteskapelig kamp på liv og død i en orgie av fyll, kåtskap, løgn og fornedrelse.
Allerede ved urpremieren i 1962 ble det straks en stor suksess både blant publikum og kritikere, belønnet med høythengende kritikerpriser. 

Nådeløs analyse

Hvem er redd for Virginia Woolf? er det moderne ekteskapsdramaets stamfar. Det er en nådeløst klar analyse av ekteskapelig samliv og de løgner og illusjoner som ofte blir en nødvendig del av samlivet.
Siste gang Oslo Nye Teater oppførte stykket var i 2002 med Dennis Storhøi og Anne Krigsvoll. Denne gangen er det altså Sven Nordin og Linn Skåber som trår til som det ikonisk berømte ekteparet. I rollene som det unge paret møter vi Ingvild Holthe Bygdnes og Eldar Skar.

Dette innlegget er allerede blitt lest.14677.ganger

Legg inn en kommentar