Filosofisk på Amfiscenen: «Intelligent, dyktig og vanvittig morsomt..»

TIDENS KNOKLER:

TIDENS KNOKLER: Det eneste vi vet sikkert, er at døden venter, mener ensemblet på Nationaltheatret som sammen med regissør Jonas Corell Petersen har skrevet forestillingen «Vi tygger på tidens knokler», med urpremiere på Nationaltheatrets Amfiscene 15.januar. Hele ensemblet ser vi her: Olav Waastad, Espen Alkenes, Sigurd Myhre, Ole Johan Skjelbred. Spilles fra onsdag 21., 22., 23. og 24. januar og hele den neste uka fra mandag til lørdag..

«Bedre teater kommer ikke fra bygdene nå til dags», skriver Aftenposten

(Publisert torsdag 15.januar kl. 11.58, sist oppdatert lørdag 17.januar kl. 23.58Det handler om en skremmende og jeg hadde nær sagt altomfattende fremmedgjøring. Det er litt som en flyreise, hvor man lener seg tilbake, tar opp magasinet på seteryggen foran, og blir høy på frihetsfølelsen ved å legge bakken under seg, og identifiserer oss med rolex-mannen, skriver Aftenpostens anmelder Therese Bjørneboe etter premieren på forestillingen Vi tygger på livets knokler på Nationaltheatrets Amfiscene. – Vi tilbringer stadig større deler av våre liv på slike ikke-steder. Kjøpesentre eller motorveier, hvor vi konsumerer skilt og bilder på «historie», men som selv er uten historie. Hvordan er det med oss selv? På Amfiscenen utvikler det seg til en jakt på det naturlige mennesket. I andre del er skuespillerne nakne, men dekket av gjørme. De leker alfahanner, men på en mindfulness-måte som avslører et skrikende behov etter en stedstilhørighet, som også gjelder kroppen. Forestillingens kritikk er kanskje skarpest når den konfronterer vår lengsel etter å leve på en annen tid: «Det var enkelt å navigere i livet, for det fantes kun en dommedagsprofeti, og den var de fleste enige om at var den beste».  Vi tygger på tidens knokler reiser store spørsmål, som det selvsagt ikke fins svar på. Men som fremtvinger nye spørsmål. Den er Nationaltheatrets bidrag til prosjektet «Terrorisms», som er et samarbeid mellom teatre tilknyttet Den europeiske teaterunion. Forholder forestillingen seg til det? Ja, men heldigvis på en annerledes måte enn forventet. Jonas Corell Petersen og skuespillerne har valgt å rette fokus på Norge og seg selv. Listen over lystfylte aktiviteter, viser til et samfunn og en tid hvor det er som om alt vi gjør står i selvrealiseringens tegn. «Because I deserve it», som det heter på reklamespråket. Men hvis det egne jeg’et er det optimale, og den ytterste grensen for hvor langt blikket når, er det ikke rart det ulmer under overflaten, og at det er noen som vil stikke hull på boblen. Terrorisms-prosjektet er omstridt på grunn av deltagelsen til det israelske nasjonalteatret Habima, og i forbindelse med premieren var det en demonstrasjon utenfor teatret. Men Vi tygger på tidens knokler er et intelligent bud på både kritikk og dialog. Og bedre teater kommer ikke fra bygdene nå til dags.)

«Det eneste vi vet sikkert, er at døden venter..»

Skal vi prise oss lykkelige over at vi lever her og nå, til tross for vissheten om at vold, ulykker og sykdom kan ramme oss når som helst og hvor som helst, spør regissør Jonas Corell Petersen

Han er en av fire husregissører på Nationaltheatret de neste fire årene. I samarbeid med ensemblet, skuespillerne Olav Waastad, Espen Alkenes, Sigurd Myhre, Ole Johan Skjelbred, har han skrevet manuset til denne forestillingen, Vi tygger på tidens knoklermed urpremiere på Nationaltheatrets Amfiscene 15.januar.

– Vårt liv er et brøkdels sekund i universets historie, men vi er fri til å leve et langt og lykkelig liv. Det eneste vi vet sikkert, er at døden venter, og derfor fyller vi livet med så mange opplevelser som mulig, skriver teatret i forhåndsomtalen.

– Dette fanger oss i et paradoks; Jo mer pakket hverdagen er, jo fortere går tiden og jo kortere oppleves livet. Tiden renner fra oss, og plutselig henter døden oss inn.VI tygger på tidens knokler er en absurd og humoristisk forestilling om å lete etter sin plass i historien, heter det i forhåndsomtalen.

En lykkelig tid

Forhistorien var en lykkelig tid. Før kjernefamilien, staten og den private eiendomsretten. Alle kjente alle, og alle delte alt. Bakterier, hudsykdommer, lus, tarmflora og fettere. Man var alltid en del av et fellesskap: Enten var alle syke, og døde samtidig, eller så kjempet folk samme kamp mot hverandre for å overleve på små ressurser.

Språket var ikke forurenset av utenlandske ord. Det fantes ikke forbrytelser, fordi det ikke var noen lover. Derfor var det heller ingen som lagde kjedelige TV-serier om det. Ingen kastet bort tiden på å lære å lese eller gå på skolen, fordi det bare fantes én bok, og den ble det lest høyt fra på søndager. Hele uken gledet alle seg til å høre nyheter om dommedag og hvilke torturmetoder som ventet i helvete.

Vold, ulykker og sykdom

Fire unge mennesker møtes på et seminar som varer i 40 dager og 40 netter. De bader i gjørme, spiller gitar, danser salsa og snakker om alt fra hagehold til ensomhet og menneskets utvikling gjennom noen tusen år. De reflekterer over om mennesket har en kjerne og hvordan denne kjernen i så fall utvikler seg i takt med verdenshistorien. Kanskje vi hadde det bedre da vi levde for hundre, tusen og kanskje hundretusen år siden?

I løpet av to teatertimer møter vi mennesker fra både fjern og nær forhistorie og blir litt kjent med vilkårene de levde under. Er dét egentlig noe å lengte etter? Eller skal vi heller prise oss lykkelige over at vi lever her og nå, til tross for vissheten om at vold, ulykker og sykdom kan ramme oss når som helst og hvor som helst, spør altså regissør Petersen og hans ensemble.

Dette innlegget er allerede blitt lest.1244.ganger

Legg inn en kommentar