Femmerdryss over Enka på Oslo Nye: Sval og elegant Kråkevik, røft maskulin Mittet..

ENKA: Herborg Kråkevik som Den Glade Enke, Hanna Glawari, på Oslo Nye Teater – sval og elegant.. (Foto: L.P. Lorentz)

ENKA: Herborg Kråkevik som Den Glade Enke, Hanna Glawari, på Oslo Nye Teater – sval og elegant, skriver Aftenposten. Forestillingen vises tirsdag til lørdag. Siste forestilling 30/4.. (Foto: L.P. Lorentz)

«I Hans Marius Hoff Mittet har vi nå en scenens første-elsker i full blomst»,  skriver Aftenposten..

(Publisert fredag 29.januar 2016 kl. 09.35, sist oppdatert fredag kl. 10.40)

«Frihetene Svein Sturla Hungnes tar seg i musikken får en ellers blankslitt fløyelsmusikal til å stritte av nytent håp..», skriver Dagsavisen..

– En gang var valsen sjokkerende og umoralsk. Det kan man ikke spille på lenger. Den glade enke som valseoperette er utgått på dato. Hvis man godtar dette er Den glade enke, noen longører til tross, en spenstig forestilling. Hvis ikke, bør man holde seg unna.

Det skriver Aftenpostens anmelder Mona Levin under tittelen Sirkusenke på syre, og gir en femmer på sin karakterskala til Oslo Nye Teater og Svein Sturla Hungnes versjon av Lehars klassiker.

Krever tilvenning

– Musikalversjonen er en moderne fest for øyet, men musikken krever en viss tilvenning. Storyen er fremdeles tåpelig, musikken var tradisjonelt det bærende element. I denne versjonen er den stort sett omskrevet til det ugjenkjennelige, men pulsen og rytmene fra orkesterets syv intense musikere er upåklagelige. 

FØRSTEELSKER:

FØRSTEELSKER: En scenens førsteelsker i full blomst, sjarmerende og røft maskulin, spiller godt teater, er en god danser og kan slippe løs et kraftig temperament, skriver Aftenpostens Mona Levin om Hans Marius Hoff Mittet som spiller grev Danilo i Oslo Nye Teaters Den Glade Enke.. (Foto: L.P. Lorentz)

Nydelig kjemi

– Danilo og Glawari danser lengselsfullt ut minnene sine uten å røre hverandre, først til tynn pianoklang, så med fiolintoner over, i noen smektende takter før kontrasten fra vår verden braker inn.

– I den regjerer Herborg Kråkevik og Hans Marius Hoff Mittet. Deres glødende, men skjulte forelskelse i hverandre, bærer det hele. De har nydelig kjemi sammen, og i Hoff Mittet har vi nå en scenens førsteelsker i full blomst. Han er sjarmerende og røft maskulin, spiller godt teater, er en god danser og kan slippe løs et kraftig temperament. Sanglig briljerer han i alle sjangre, fra rå Freddie Mercury til sødmefylt arie.

– Kråkevik er sval og elegant, og «Viljasangen» – sunget som en folketone – er inderlig vakker. I programmet omtales Hanna som upolert, men her er hun polert til de grader, stram, holdt, skriver Mona Levin.

ENKA:

KJEMI: Hun har en spennvidde som målbærer stykkets emosjonelle nyanser. Han kombinerer det upolerte med vokal styrke og spillemessig spennvidde, og gjør med det den fallende aristokraten troverdig og levende, skriver Dagsavisen.. (Foto: L.P. Lorentz)

«Den Glade Enke har ristet av seg støvet», skriver Dagsavisen

Det glade vanvidd kunne vært en passende undertittel på Svein Sturla Hungnes’ nytolkning av Franz Lehárs Den glade enke, for det er særlig frihetene han tar seg i musikken som får en ellers blankslitt fløyelsmusikal til å stritte av nytent håp, skriver Dagsavisens Mode Steinkjer, som også gir en femmer.

– Herborg Kråkevik er en rank, bevisst og beregnende, men også stolt og sårbar Hanna Glawari i møte med den rufsete, smått marinerte Danilov, som spilles til fingerspissene av Hans Marius Hoff Mittet.
– Hun har en spennvidde i stemmen som målbærer stykkets emosjonelle nyanser. Han kombinerer det upolerte med vokal styrke og spillemessig spennvidde, og gjør med det den fallende aristokraten troverdig og levende.

Den største stjernen

– De har fin kjemi sammen, men fungerer også svært godt hver for seg i sangnumre som tar utgangspunkt i Lehárs opprinnelige komposisjoner.  Kanskje er likevel Hungnes den største «stjernen». Hans regi pumper melankoli, sødme og store doser sensuell lek inn i skiftene og sangenes momentum, og han balanserer gammelmodig materiale mot et regelrett hagleskudd med moderne virkemidler.

– Han unnslår ikke at Mittets formidable introduserende «Maxim» og Kråkeviks tåredryppende versjoner av «Vilja-Lied» må være høydepunkter i forestillingen. Utover det er musikken like gjerne brutt ned til et moderne momentum av powerrock med 80-tallsarrangement og en medley som blander alt fra Van Halen til Eurythmics til NRK P3s A-liste av i forgårs. 

– Den glade enke har ristet av seg støvet og byr på ren underholdning og et profesjonelt show som gir så vel hovedaktørene som ensemblet rom til å skinne, skriver Dagsavisen.

Ømt, iltert og sensuelt, skriver VG

– En glad enke og en trassig greve finner hverandre til slutt i en høyst vital og underholdende forestilling, skriver VGs Borghild Maaland og kaster en femmer på sin terning.

– Enten de danser, synger eller snakker så gjør Kråkevik og Hoff Mittet «krigen» mellom Hanna og Danilo til en fascinerende opplevelse; det er ømt, iltert og sensuelt. Når Kråkevik synger «Vilja» med sin smygende sensualitet, kjenner du det rykker langt inn i tårekanalene. Den samme sødmefylte streng gjelder i dansen med greven, mener anmelderen.

– Ikke før sødmen har lagt seg er man tilbake i sirkusmanesjen der klovner i alle fasonger forsøker å holde en viss fasade, og lurer både seg selv og andre. Trenger du et tidsfordriv for å gi kompliserte tanker et hvilerom, så er en glad enke absolutt å anbefale, mener VG.

Dagbladet: Stilbevisst stillek

Hungnes, nok en gang i tett samarbeid med koreograf Marianne Skovli Aamodt, har gjort «Enka» til stilbevisst stillek. Lekre ensemblescener myldrer av informasjon og underholdning, skriver Dagbladets Lillian Bikset, som også gir en femmer.

– I de mindre befolkede scenene vies Kråkevik og Mittet all oppmerksomhet. De utnytter den godt. Drukkent komediespill (han) og humoristisk manipulasjon (hun), gjensidig dragning, sårede følelser og gryende håp uttrykkes med veloverveid balanse mellom innlevelse og ironisk distanse.

Utfordrer

– I sang og i spill utfordrer de to hverandre. Duetter blir til dueller og kontraster til harmoni. Birollefigurene driver egne intriger, som kontrapunkt til hovedfortellingen.

– Musikalsk har «Den glade enke» gjennomgått en totaloppussing. Lehárs melodier er gitt sjangeroverskridende arrangementer med hyppige allusjoner til de siste tiårenes populærmusikk.

– Tilskuere med sans for «finn referansen»-leken har en stor kveld foran seg, skriver Dagbladet.

 

Dette innlegget er allerede blitt lest.836.ganger

Legg inn en kommentar