Mein Kampf på Det Norske Teatret

DIKTATOREN: Chaplins Diktatoren eller Mel Brooks er aldri langt unna, skriver Dagsavisen. Her Kyrre Hellum (t.v.), Grethe Ryen, Bjørn Skagestad, Frank Kjosås som Hitler og Øivin Berven. (Foto: Gisle Bjørneby)

DIKTATOREN: Chaplins Diktatoren eller Mel Brooks er aldri langt unna, skriver Dagsavisen. Her Kyrre Hellum (t.v.), Grethe Ryen, Bjørn Skagestad, Frank Kjosås som Hitler og Øivin Berven. (Foto: Gisle Bjørneby)

Dagsavisen: Chaplins «Diktatoren» er aldri langt unna..

Der latteren slutter begynner galskapen, skriver Aftenpostens anmelder Therese Bjørneboe etter premieren sist helg på Det Norske Teatret på George Taboris absurde komedie Mein Kampf fra 1987, som nå er blitt en moderne klassiker. 

Utfordringen i forestillingen er at det vakler svært lenge mellom komisk lys og tragisk mørke før latteren endelig setter seg fast i halsen, skriver Dagsavisens Mode Steinkjer..

VGs Jon Selås mener det er altfor mye kamp, men ingen seier, og kaster en treer på terningen.

— Stykket har handlingen lagt til et herberge for hjemløse i keisertidens Wien. Hit kommer den unge Adolf Hitler (Frank Kjosås), med en bunke akvareller under armen. Stykkets første scene åpner med en underfundig ironi, idet Hitler kommer inn uten å bli lagt merke til. Slik er det i hvert fall mulig å forstå tyske Philip Tiedemanns iscenesettelse på Det Norske Teatret, skriver Bjørneboe.

Le av Hitler

— En oppsetning som ikke får latteren til å sitte like løst som da jeg så stykket første gang, på Nationaltheatret i 1989, skriver Bjørneboe. Det var en hysterisk morsom forestilling, som antagelig også scoret på at komedieformen den gang fortsatt kunne virke som et tabubrudd.  I dag er vi mer forvente, mer blaserte. Og spørsmålet som Det Norske Teatret reiser i programmet virker derfor malplassert: «Kan ein le av det grufulle? Kan ein more seg over ein mann som har gjort så mykje vondt?»

HITLER - ET BARN: Frank Kjosås fremstiller Hitler nesten som et barn. På bildet fra venstre: Kyrre Hellum, Øyvin Berven, Ester Marie Grenersen, Grethe Ryen, Ragnar Dyresen og Frank Kjosås.. (Foto: Gisle Bjørneby)

HITLER – ET BARN: I Frank Kjosås skikkelse fremstår Hitler nesten som et barn, ung og uutvokst. På bildet fra venstre: Kyrre Hellum, Øyvin Berven, Ester Marie Grenersen, Grethe Ryen, Ragnar Dyresen og Frank Kjosås.. (Foto: Gisle Bjørneby)

Love Story

— For ja, selvsagt kan man le av Hitler! Film- og teaterhistorien er full av eksempler. Kanskje man til og med kan si at komedien er bedre egnet, er det realistiske dramaet overlegen, i forhold til å skildre katastrofen? Det provoserende ved Georg Taboris stykke, er ikke om det er lov til å le av Hitler eller ikke. Men at han behandler konflikten mellom Hitler og jøden Schlomo som en Love Story. I Frank Kjosås skikkelse, fremstår Hitler nesten som et barn, ung og uutvokst, og det gjør relasjonen til Bjørn Skagestads Herzl like fjern som om det lå århundrer imellom.

Mislykte regigrep

..— Komikken ligger ikke så mye i det verbale, som i at Kjosås‘ Hitler er så til de grader tonedøv for humor. Og den bitre innsikten i denne forestillingen, kan kanskje oppsummeres i at Schlomos forsøk på å redde Hitler gjennom kultur og dannelse – i form av humor – er forspilt. Kjosås fanger Hitlers gestikk og positurer suverent, men økonomiserer, og det svarte blikket treffer oss som nagler, skriver Bjørneboe, som mener forestillingen lider under enkelte mislykte regigrep:

— Å la Gretchen opptre splitter naken stjeler altfor mye fokus, selv om det muligens er meningen å la publikum identifisere seg med den skyldtyngede Schlomos uløselige konflikt mellom lykke og moral. Philip Tiedemanns oppsetning fremsto som litt urytmisk og cerebral på premièren. Men den vokste etter teppefall. Der latteren slutter begynner galskapen, skriver Aftenpostens anmelder.

«En lummer og absurd teaterreise..»

Dagsavisens Mode Steinkjer skriver om åpningen på herberget at den er absurd og underfundig morsom.

— Hit kommer en unnselig Hitler, en pussig spurv som i lett konfrontasjon blir ravende i sin antisemittiske, uforsonlige oppfarenhet. Chaplins «Diktatoren» eller Mel Brooks er aldri lagt unna på dette tidspunktet, mens Schlomo blir et bilde på jødenes fortellertradisjoner og på den evige vandringen mellom moralsk tvil og verdslige fristelser.

En slagen mann

— Bjørn Skagestad spiller han som en slagen mann, verbalt levende i historien og historiene, men fysisk på randen av sammenbrudd. Ut fra dette skapes en surrealistisk handling der Hitlers gryende jag etter politikken har utspring i disse møtene der omsorgen ikke verdsettes som annet enn en selvfølgelighet fra en allerede vrang diktatorspire.

Tabori (1914-2007) var ungarer og mistet store deler av familien i Auschwitz. I humoren fant han både oppgjør og tilflukt, og «Mein Kampf» blir et stykke som viser hvordan nazismen ulmet i en tid da samfunnet var nær oppløst fra før og folk var lettpåvirkelige. Det er humoristisk i form av kjappe dialoger og slapstick, men like mye er det en lummer og absurd teaterreise der virkemidlene og referanser skifter mellom alt fra pantomime og musikalnumre til en levende høne som fyller en ikke uviktig rolle i det hele, skriver Mode Steinkjer, som mener Kjosås er gjennomgående god, spiller på publikum og drar parodien ut i det hysteriske.

Ikke blyg

— Kontrasten til Skagestads slitne forsoffenhet er stor, mens Ester Marie Grenersen som Schlomos unge elskerinne Gretchen blir et antatt bilde på uskylden som forårsaker noen av Schlomos moralske kvaler. Hennes rolle er definitivt ikke blyg, men bortsett fra en den påtrengende nakenheten er det vanskelig å forstå hvorfor Tiedeman insisterer på at hun skal tilbringe hele første akt på scenen kun iført sokker.

— Siste halvdel av første akt med Gretchen, Schlomo og Hitler renner derfor ut i sanden, mens særlig scenen med Djevelen (Hilde Olausen) som søker Hitler i annen akt blir uforløst og tam ettersom virkemidlene snarere hemmer enn framhever scenenes iboende intensitet. I et stykke der mye bygger på myter, lignelser, religionsforståelse og menneskelig psyke, blir undertekstene mange og vage i forhold til de følgene man vet at Hitlers søken mot politikken skal få, skriver Steinkjer, men mener måten regissør Tiedemann viser nazismens sanne ansikt på i en marerittaktig sekvens over det som skal komme, likevel er sterk og rystende, skriver Dagsavisen.

VG: Lykkes bare i korte øyeblikk..

«Mein Kampf» er et forsøk på å nærme seg det umulige via et mylder av teaterets muligheter. Det lykkes bare i korte øyeblikk, mener VGs Jon Selås, som kaster en treer på terningen..

— Det er blitt et dristig teaterforsøk: Komedie, satire, tragedie, pantomime, litt cabaret, drøm, tysk aksjonsteater i en ikke alltid like salig blanding. Inspirasjonene er mange. Kjosås` spastiske Hitler henter faktene fra Chaplins «Diktatoren», Skagestads gamle jøde fra perlerader av jødisk fortellerteater. Midt i det hele er mye inspirert av den spesielle østeuropeiske, jødiske hashidiske fortellertradisjonen fra Israel Baal Shem Tov (1698 – 1760), der hele virkeligheten er myter og fortellinger – og derfor åpen for alt.

Spennende utgangspunkt

— Utgangspunktet er spennende. En levende høne, en ketzmerklarinett, en stekepanne, et mye brukt toalett, en uskyldsdrøm av en ung kvinne kun iført sine røde sokker – alt inngår i den barokke forestillingen. Skagestad jobber profesjonelt og sikkert og Kjosås har et svært register å spille på. Men både tema og gjennomføring balanserer hårfint. De voldsomme virkemidlene avsporer til tider – særlig mot slutten. Når dertil lyden er dårlig og mange av replikkene rett og slett forsvinner, blir det alt for mye kamp. Og ingen seier.

Dette innlegget er allerede blitt lest.6897.ganger

Legg inn en kommentar