Femmer-dryss på Trikkestallen: «Fjetrende – følelsesvarmt – teater nær livet», skriver anmelderne

FRAVÆR:

FRAVÆR: Med forståelse og innsikt skildrer Marit Østbye (bildet) et sterkt menneske som utviskes av tiden og som tiden utviskes for. Det er en vakker og gripende rolleprestasjon, mener Aftenpostens Mona Levin. Europapremieren på demens-stykket Fravær på Oslo Nye Teaters scene på Trikkestallen denne uka ble møtt med femmer-dryss fra anmelderne. Spilles tirsdag, onsdag (kl. 14.00), torsdag, fredag og lørdag… (Foto: Fredrik Arff)

– Dette er givende teater, ikke deprimerende. Det er teater nær livet, skriver Aftenposten og gir karakteren fem. Et fjetrende stykke arbeid, mener VG, og kaster en femmer på terningen. Følelsesvarmt, klokt, med genuin innsikt og empati, skriver Dagbladet, også med en femmer.

Anmeldelsene kommer etter europa-premieren denne uka på Fravær, et amerikansk stykke av Peter M. Floyd, om demens, i regi av Birgitte Victoria Svendsen, som her gjør sin regidebut, på Oslo Nye Teaters scene Trikkestallen på Torshov.

Fravær er en vellykket regidebut fra Birgitte Victoria Svendsen, konstaterer Aftenpostens Mona Levin. – Innledningen er riktignok litt famlende, men snart skrus det til, og gradvis inntrer et klaustrofobisk grep. Scenografien er strålende, symbolsk forrevet og hullete som Helens hukommelse. Lysdesignen er aktivt medskapende som utvisket tid og rom.

Forståelse og innsikt

– Med forståelse og innsikt skildrer Marit Østbye et sterkt menneske som utviskes av tiden og som tiden utviskes for. Det er en vakker og gripende rolleprestasjon, skriver Levin.

– Som Helen Bastion gjennomgår hun alle stadier av forvirring, irritasjon, aggresjon. Hun blir en fare for seg selv og andre og kommer på institusjon. Hun forstår ikke hvorfor hun ikke er hjemme, hvorfor familien snakker så rart.

– Etter hvert går hun helt i oppløsning, hjulpet av en fantasivenn – sin samvittighet eller personlige knappestøper – Dr. Bright (Johannes Joner). Sjarmerende og blodig ærlig får han henne til å akseptere det uavvendelige, og slutte å anklage seg selv for alt hun ikke kan gjøre noe med. Når hun slipper taket i det siste av det som var Helen, blir hun fri. Da er det familien som må slippe taket, skriver anmelderen.

Godt manus

– Svendsen har hatt et godt manus å arbeide med, og styrker det med følsomhet og mange fine detaljer. Forestillingen er stram og usentimental, samspillet er godt – særlig fint utforskes det vanskelige mor/datterforholdet, mener Levin.

Helle Haugen, som spiller den både hjelpsomme og oppgitte datteren, opplever en ny vår i teateret for tiden, og det er godt å se. Ine Marie Wilmanns opprørske tenåring er en innertier. Hun lever også i en egen verden, der manga og mobil er det eneste som gjelder – ikke så mye mer realistisk enn bestemorens, mener Aftenpostens anmelder.

Det er et fjetrende stykke arbeid Peter M. Floyd har levert, mener VGs anmelder Jon Selås: Eksperimentelt, utfordrende, med store, men beherskede sprang. Spekteret av reaksjoner er der; fra fornektelse, til fortvilelse, til sinne, til resignasjon.

– Og mens stykkets «normale» babler mer og mer – i Helenes ører – manøvrerer hun selv usikkert mot livets aften, hjulpet av den fullstendig usentimentale fantasifiguren Dr. Bright, som ubarmhjertig sier ting helt som det faktisk er – men likevel finner forsonende øyeblikk, ikke overfor sykdommen, men i respekt for at det er et full og helt levd iv som på denne måten svinner hen.

– Det er sterkt! Marit Østbye er på alle måter sentralfiguren, her, i denne pastell-neddempede kulissevirkelighet. Innledningsvis kanskje ikke helt kraftig nok i forhold til den personen man aner Helen har vært. Men med usvikelig sikkerhet og stor, stor innlevelse i det stadig mer omfattende fraværet i eget og hennes nærmestes liv, skriver VGs anmelder.

Marit Østbye demonstrerer hvordan hun forandres av sykdommen, på en og samme tid stadig eldre og forynget. Hennes kroppsbruk er gjennomført og detaljrik. Ingen kroppsdel er glemt, skriver Dagbladets Lillian Bikset, hun kaster også en femmer på terningen, under titelen Fornuft og følelse...

– Det finnes øyeblikk i Fravær som i en dårligere iscenesettelse, svakere spilt, kunne virket oppkonstruert sentimentale. Her framstår de som følelsesvarmt kloke, med genuin innsikt og empati.

Stykkets sentrale forhold er mellom Helen og datteren Barb(ara), spilt av Helle Haugen. Motsetninger og likheter mellom mor og datter er velbalanserte. Tilskueren blir fortalt om Helens viljestyrke og strenghet. Glimtvis ser vi dette i Østbyes spill. Vel så ofte speiles det i Haugens, skriver Dagbladets anmelder.

 

Dette innlegget er allerede blitt lest.688.ganger

Legg inn en kommentar