Mesterlig «Borkman» først ut av høst-premierene..

PREMIERESTART: Laila Goody (t.v.) og Marika Enstad i Nationaltheatrets ny-bearbeidelse av Ibsens John Gabriel Borkman.. (Foto: Øyvind Eide)

PREMIERESTART: Laila Goody (t.v.) og Marika Enstad i Nationaltheatrets ny-bearbeidelse av Ibsens John Gabriel Borkman. Spilles på Amfiscenen 19. september, 3-5, 10, 11, 14, 15, 18-20, 24-26, 31. oktober, 1. november.. (Foto: Øyvind Eide)

 

Aftenposten: «Karakterene er som slitsomme digitale venner som øser ut betroelser vi aldri har bedt om..»

(Publisert søndag 14.august 2016 kl. 05.52, sist oppdatert lørdag 20.august kl. 05.46)

Verdensdramatikkens mest selvmedlidende familie er blitt til medrivende og morsomt teater, skrev Aftenpostens Per Christian Selmer-Andersen og ga en femmer til Nationaltheatrets bearbeidelse av Ibsens John Gabriel Borkman med tittelen Borkman, satt i scene av den tyske toneangivende, som det heter, regissøren Jan Bosse.. 

– Det er ikke ofte man er redd for å komme med «spoilere» når man anmelder Ibsen. Ei heller at man bommer på hva som er fiksjon og hva som er virkelighet. Begge deler skjedde da Nationaltheatret tjuvstartet Ibsenfestivalen med Borkman på lørdag, skrev Aftenpostens anmelder.

– Den tyske regissøren Jan Bosses versjon av Henrik Ibsens John Gabriel Borkman er en postdramatisk hendelse og et salongdrama på samme tid. Utgangspunktet er dystert, men det er mesterlig løst. Ibsens stykke er rene selvmedlidenhetsfestivalen, og det er nettopp denne bitterheten som forestillingen ironiserer over, mente avisa.

Marika Enstad er så forstenet, at man bare må le. Laila Goody veksler mellom sårhet og slapstick. Jan Sælid går fra det groteske og gale, til det dypt menneskelige. Den seksuelt forløste Fanny Wilton (Marian Saastad Ottesen) er både ironisk og inderlig, forførerisk og foraktfull. Det er en sann svir.

– Regissør Jan Bosse har laget et rom der alt kan skje, skrev Aftenpostens anmelder. Der publikum kastes ut med vold. Der det snør både klesplagg, plast og fjær. Der Jan Sælid holder en monolog ikke bare til oss, men også til en scenemodell der publikum er laget av Playmo. Det er både herlig visuelt og eksistensielt på samme tid.

– Samtidig er det en slags rar realisme i det hele. Borkman er stengt inne på sitt loft, og snakker ut til alle-og-ingen. Som en av de mange nettrollene du ser i facebookfeeden din, hver dag. Den samme assosiasjonen har jeg til de andre karakterene: De er som slitsomme digitale venner som øser ut betroelser vi aldri har bedt om. Borkman viser hvordan en frisk teaterform kan lage andre tolkningsrom, selv når tematikken er datert.

– Og her kommer vi til spoilerne og fiksjonsmisforståelsene. For hva gjør du når du ikke skjønner hva du skal gjøre som publikummer? Når du tror at en statist er en vanlig publikummer? Jeg har bare ett råd. Sett deg ned og kos deg. Dette er teater som er grusom mot sine egne karakterer, fordi de vil publikum vel, skrev Aftenposten.

Svært høylytt, skriver VG

Rølpete raseri, sykelig omsorg og rå humor er elementer i denne intense og svært høylytte Ibsen-oppsetningen, skrev VGs Borghild Maaland, med en firer på sin terning. 

Publikum er plassert slik at vi får det intense dramaet tett inn på, vi blir deltagere i den forrykende catfighten mellom søstrene Ella og Gunhild, og i Borkmans innsausete selvmedlidenhet tuftet på drømmen om makt. Regissøren tar fatt i det komiske i dette sørgespillet for alt det er verdt. I perioder er det rene actionkomedien som utspilles på scenen.

Ironisk kommentar

– På sitt beste funker det som skarp ironisk kommentar til stykkets klamme bakteppe. Men når høylytt raseri og fortvilelse slippes løs med orkans styrke, så blir det utagerende uttrykket i overkant tydelig, skrev anmelderen.
– Og det burde være unødvendig i en forestillingen som ellers er så tydelig; foreldregenerasjonens dragkamp om sønnen/nevøens gunst – deres ulike og høye krav om at han skal bli deres redning og oppreisning – og den dype angst for å slippe et barn fra seg, slik at det kan velge sitt eget liv, om det så skulle være et liv med en noe løssluppen kvinne.

– Dette en forestilling full av kontraster. Den er utagerende og underholdende, men iblant treffer også Ibsens tekst om menneskelig svik, hevn og drømmen om lykke, (det være seg i form av kjærlighet eller makt) som en sår nerve. Sånn sett er forestillingen tydelig. Men litt for støyete til helt å krype under huden på deg, skrev VG.

Dagbladet: «Det forsagte, det forargede, det stormannsgale..»

Jan Bosses og Gabriella Bussackers(bearbeidelse sammen med Bosse) versjon av Ibsens drama understreker det overspente, det selvsentrerte, hykleriet og mangelen på proporsjoner i personer og situasjoner, skrev Dagbladets Lillian Bikset og kastet også en firer på sin terning. Uttrykket som er valgt knytter sammen melodramaet og karakterkomedien, med sine parodisk utagerende gester og ditto ansiktsmimikk, skrev Bikset.

– Spillet foregår i tribunene, blant, foran og bak tilskuerne. I programmet forklarer Bosse at han har villet skape en klaustrofobisk atmosfære. Det er ikke inntrykket undertegnede sitter igjen med. Snarere er det slik at det tilgjorte tydeliggjøres ytterligere gjennom nærheten til skuespillerne. Gjennom uttalt kunstighet satiriseres det selvhøytidelige og det falske. En får aldri glemme at spillet er spill, skrev Dagbladets anmelder.

Meta-teatralsk

– Bosse har tatt i bruk et raust utvalg av de meta-teatralske virkemidler som en forbinder med tysk regiteater, og så ekspressiv er helheten, at enkeltscener som i andre sammenhenger ville virket overspilte, her oppleves som noe nær stillferdige. Der finnes sekvenser med hyl-og-skrik-teater i «Borkman», men det er hyl-og-skrik-teater med ironisk distanse.

– Persontegningen er også forsterket tydelig, med vekt på de negative egenskapene: Det forknytte, det forsagte, det forargede, det stormannsgale, det ansvarsfraskrivende, egoismen, skrev Dagbladets anmelder.

«Borkman» på Nationaltheatret er en leken og brutal svir over egoistenes forfengelige lykkejag, skrev Dagsavisens Mode Steinkjer og ga karakter fire, under tittelen «Frådende og fantasifull «Borkman».

– Visuelt skaper Bosse og scenograf Moritz Müller fantasifulle tablåer, svært vakre etter hvert som scenen – det vil si hele rommet – dekonstrueres i skjæringspunktet mellom publikum og aktører, der også ekkoene fra fortidens gjengangere veves inn i handlingen, skrev anmelderen.

– Til tider går fantasibruken og publikumsmanipulasjonen av skaftet, som når Jan Sælid gis anledning til å skru volumet på full styrke både hva gjelder skriking, mimikk og kroppsspråk.
– Det blir i meste laget, men når stykket likevel ikke føles overdrevent frenetisk som helhet, er det takket være dialogens sterke egenvekt og fordypende partier hvor intensiteten og lummerheten i tematikken får tid til å feste seg.
– Slik blir «Borkman» en kontrastrik forestilling der avstanden mellom humor og alvor og lys og mørke er like kort som mellom skuespillere og publikum, skrev Mode Steinkjer.

– Jan Sælid spiller ut Borkman-rollen som et frådende, såret dyr, en urkraft av hat som kun matches av den forakten Gunhild har ovenfor Borkman, og som også rettes mot søsteren. Det er voldsomme krefter i spill når de to søstrene – frydefullt fanget av Laila Goody og Marika Enstad –tørner sammen over den uforløste fortiden, og en «sønn» som begge vil eie med hud og hår, skrev Dagsavisen.

Med: Jan Sælid, Laila Goody, Marika Enstad, John Emil Jørgensrud, Marian Saastad Ottesen, Isabel Andrea Casillas Sandersen, Anna Christina Johansson, Hedvig Topnes Hauge.

Dette innlegget er allerede blitt lest.5598.ganger

Legg inn en kommentar