Femmer-dryss til åtte timers «Natt i verda»

NÆR MÅLET:

NÆR MÅLET: Svein Tindberg og Paul-Ottar Haga i Det Norske Teatrets åtte timers gigantoppsetning av «Andre verdskrigen – Natt i verda». Så nær målet som det er mulig å komme, skrev VG og ga en femmer på sin terning. Ekstraforestillinger i høst: 1. og 2. oktober, begge dager kl. 14.00.. (Foto: L-P Lorentz)

«Når vi snubler ut i det grelle morgenlyset er det med minnet om dem som forsvant sporløst som snublesteiner i skoene,» skrev Aftenpostens anmelder.

(Publisert søndag 28.februar 2016 kl. 09.33, sist oppdatert mandag 29.februar kl. 10.12)

«Om det finnes ett enkeltbudskap det er verd å trekke ut av Andre verdskrigen – Natt i verda er det nettopp det, det blir ikke fred,» skrev Dagbladet og ga karakteren fem.
«Dette gigantprosjektet utfordrer alle teaterets grenser og viser teaterets betydning som samfunnsaktør – den rollen det hadde under krigen», skrev Aftenposten, og ga også en femmer på sin karakterskala. 

– Det norske teaterets forsøk på å dykke til bunns i krigens djevelske vesen, er dømt til å mislykkes. Men en stor sorg over krigen og volden, er man tett på å gripe. Og da er man faktisk så nær målet som det er mulig å komme, mente  VGs anmelder Jon Selås og ga karakteren fem etter premieren lørdag natt på Andre verdskrigen – Natt i verda, på Det Norske Teatret.

– Andre verdskrigen – Natt i verda er et vanvittig stykke totalteater, skrev Jon Selås. Fire forfattere har levert tekster til en nær åtte timer lang forestilling, premieren var midnatt, natt til søndag. Utgangspunktet er at ufattelig mange mennesker, verden over, fortsatt har sine egne historier om krigen – etter hvert nedarvet gjennom generasjoner. Dette er historier som stadig fortelles, noen få bringes fram på scenen denne natten.

Fortvilende, grusomt

– Det er ille nok, fortvilende, grusomt, når vi snakker om mengder av sorg og lidelse en hel verdenskrig kan frembringe. Likevel: Dette er faktisk historier. Og de blir fortalt. Det virkelig bunnløst og helt uutgrunnelig ubegripelige,  er de millioner av mennesker som bare forsvant – helt uten engang å etterlate seg spor eller ord.

– Omfanget av noe slikt er jo nettopp det som er helt umulig å forsøke seg på. Det må bare bli riss, streif, påminnelser. Og det skjer i en mosaikk av teater-virkemidler, ulike historier vevd inn i hverandre, noen figurer som går igjen i ulike roller og litt ulike sammenhenger. Og helt åpenbart rett inn i en samtid der vold, krig og konfrontasjoner igjen blir mer og mer vanlig.

Debattsekvens

– Aktualiteten blir ytterligere understreket av en debattsekvens midt i stykket med ulike aktører, skriver anmelderen. På premieren var det professor Tore Bjørgo og den unge ekstremisme-bekjemperen Faten Mahdi Al-Hussaini som snakket om den blinde radikalisering på ulike ytterkanter i samfunnet. Det fungerte godt, men vil selvfølgelig bli helt annerledes med andre aktører.

– Når Natt i verda er på sitt aller mest gripende, er det i noen dypt bevegende dramatiske eksplosjoner, som når Auschwitz-legen Josef Mengeles vitenskapelige ambisjoner dyrkes fram; når det spilles utdrag av Joseph Goebbels teaterstykke Vandringsmannen fra 1923/27; eller når Svein Tindberg gestalter den dyktige ovnsbyggeren.

Arrogant

– Det er selvfølgelig meget arrogant av et teater å insistere på nattvisning av et slikt materiale, skrev VGs anmelder.
– Et normalt menneske blir mer ubeskyttet mot inntrykk i løpet av en slik spilletid; en effekt hvis berettigelse er mer enn diskutabel. (Nattvisningene er for øvrig færre enn de planlagte på dagtid, mellom 14.00 og 22.00).

– På den annen side er nattvisningen en åpenbar kvalitetserfaring i seg selv, en happening som bare forestillingen selv eventuelt kan forsvare. Og det gjør den, skrev VGs anmelder.

MANNEFALL: Paul-Ottar Haga, Svein Tindberg, Oddgeir Thune som den allvitende gåsa, og som en av «Andre verdskrigen - Natt i verda»s største roller, selveste Hitler: Joachim Rafaelsen. (Foto: L-P Lorentz)

MANNEFALL: Paul-Ottar Haga, Svein Tindberg, Oddgeir Thune som den allvitende gåsa, og som en av «Andre verdskrigen – Natt i verda»s største roller, selveste Hitler: Joachim Rafaelsen. (Foto: L-P Lorentz)

«Nei. Det blir ikke fred..»

Lang natts ferd mot fred? Nei. Det blir ikke fred. Om det finnes ett enkeltbudskap det er verd å trekke ut av Andre verdskrigen – Natt i verda er det nettopp det, det blir ikke fred. Det skrev Dagbladets Lillian Bikset, og ga også karakteren fem.

– Oppsetningen – en mektig mosaikk, fra midnatt til frokost, oppbrutt av felles matpauser og en midtveis (etter undertegnedes syn overflødig) samfunn-i-samtid-debatt – er en manifestasjon av menneskets vilje til krig, skrev Lillian Bikset.

Bryter ned forsvarsverkene

– Omfanget, sammen med nattsettingens gradvise utmattelse, bryter ned tilskuerens egne forsvarsverker. Vi legger oss sårbare, eller i det minste mottakelige, for bombardementet av sanseinntrykk, refleksjoner, faktaopplysninger, symboler, skjebner, spørsmål.

– Oppsetningen er massiv, men langt fra uttømmende. Natt i verda både vet og viser at den ikke kan bli uttømmende. Et utvalg er nødvendig. Og likevel sprenger oppsetningen sine egne rammer, mente anmelderen.

– Den begrenser seg ikke til andre verdenskrig, men går videre i tid, helt inn i våre dager. Kadir Talabani forteller fra sin egen historie som krigsflyktning. Korte beretninger fra postkort dokumenterer minnenes utholdenhet. Noen ganger er de overleveringer fra foreldre eller besteforeldre, upresise etter mange gangers gjenfortelling. Andre ganger egne beretninger, utilstrekkelige i sin knapphet.

Mytisk, magisk, metaforisk, metafysisk

– Formen er flettverkets. Skuespillerne skifter stadig, kompetent, mellom roller og fortellerplan. Mye er mytisk, magisk, metafysisk, metaforisk: En allvitende gås flyr over Europa og inn i underverdenen med en kvinne på ryggen. En mann kommuniserer med et spøkelse. En diktator dør som følge av en kunstners provokasjoner.

– Tilskueren må bare akseptere det, skrev anmelderen. Når det virkelige er så uvirkelig er abstraksjon en nødvendighet. Distanseringsgrep trengs for å vinne nærhet, for å kunne fatte og sortere. Samtidig kombineres fantasi og filosofi med det konkrete, det reelle og dokumenterte. Det er sjelden sentimentalisert, men det er ofte slående.

Styrker opplevelsen

Milja Salovaaras gråtonede, renlinjede scenografi minner om en underjordisk bunker, et bomberom. Gulvet er dekket av brevkort – et gjennomgangselement i flere av historiene, og samtidig en visualisering av avstand og kommunikasjon. Skuespillerne bærer kostymer i militære khakifarger. De endrer nasjonalitet gjennom armbind med symboler.

Øyvind Wangensteens lys styrer ikke bare oppmerksomheten, det bygger også miljøene, og det gir stikkord for publikums konklusjoner om de enkelte scenene. Dunkelt, dystert, klartseende, illusorisk. Forestillingen skal også spilles på dagtid, men for den tilskuer som orker, er nattsettingen med på å styrke opplevelsen, mente Dagbladets anmelder.

UTFORDRER:

UTFORDRER: Dette gigantprosjektet utfordrer alle teatrets grenser og viser teatrets betydning som samfunnsaktør, skrev Aftenpostens anmelder.. (Foto: L-P Lorentz)

Utfordrer alle teatrets grenser, mente Aftenposten

Dette gigantprosjektet utfordrer alle teaterets grenser og viser teaterets betydning som samfunnsaktør – den rollen det hadde under krigen, skrev Aftenpostens Mona Levin og ga også en femmer på sin karakterskala. 

– Forestillingens fire akter er et dyktig flettverk av fire bestilte tekster, iblandet dokumentarisk materiale og talende musikkvalg – Wagner og Weill, Beethoven og Vera Lynn, Strauss-vals og Sjostakovitsj, blant mye annet. Erik Ulfsby vet det er umulig å dekke krigen vegg-til-vegg, men Wagners idé om Gesamtkunstwerk – totalkunst – er påviselig, skrev anmelderen.

Kan kjærlighet redde verden?

– Er krig er en del av den menneskelige natur, eller kan kjærlighet redde verden? Forestillingens styrke er kombinasjonen av store spørsmål med enkeltskjebner. Det lille mennesket er viktigst her og skildres av de 12 skuespillerne med sterk innlevelse, mente Mona Levin.

– Når vi egentlig ikke orker mer etter to sterke akter, suppe, kaffe, etter en temmelig belærende 3. akt og en langsom 4. akt (eller er det konsentrasjonen som svikter?) – da skrur det seg uventet til. Den hypnotiserende, repetitive opplesningen av navn på myrdede barn til slutt er så blodig hjerteskjærende at sansene våkner igjen.

– Når vi snubler ut i det grelle morgenlyset, er det med minnet om dem som forsvant sporløst som snublesteiner i skoene, skrev Aftenpostens anmelder.

 

Dette innlegget er allerede blitt lest.27952.ganger

Legg inn en kommentar