VG- og Dagsavisen-seksere og Aftenposten-femmer til Kvitebjørn-eventyr på Det Norske Teatret..

TEATERMAGI: Det Norske Teatrets oppsetning av eventyrfortellingen Kvitebjørn kong Valemon har alt av teatermagi, skriver VG etter premieren og kaster en sekser på sin terning. Her med

TEATERMAGI: Det Norske Teatrets oppsetning av eventyrfortellingen Kvitebjørn kong Valemon har alt av teatermagi, skrev VG etter premieren og kastet en sekser på sin terning. Her med Silje Lundblad i hovedrollen som jenta. Eventyrlig bra Kvitebjørn, skrev Dagsavisen, også med en sekser. Både bilder og lydspill er langt skjønnere enn moral og budskap i denne forestillingen, skrev Dagbladet og kastet en firer på terningen. Deilig teater, mente Aftenposten og ga karakteren fem. Spilles 29. september, 5, 7, 9. oktober, siste ganger.. (Foto: Dag Jenssen)

 

«Eventyrlig bra Kvitebjørn», skrev Dagsavisen og ga en sekser..

(Publisert søndag 17.april 2016 kl. 10.43, sist oppdatert mandag 18.april kl. 08.58)

Aftenposten: «..det komplette teater for barn fra 5–6 år og oppover. Dette tar opp konkurransen med både film og TV. For voksne er det helt praktfullt..»
VG: «..noe av det mest sebare som overhode finnes på norske teaterscener akkurat nå – uansett sjanger..»
Dagsavisen: «.
.g
jennomtrekt av magi, frå første til siste scene.»
Dagbladet: «Både bilder og lydspill er langt skjønnere enn moral og budskap..»

– Kvitebjørn kong Valemon er stykket som har alt av teatermagi. Og det er barneteater!, skrev en begeistret Jon Selås, VGs film- og teateranmelder, og kastet en sekser til Det Norske teatrets oppsetning av Kvitebjørn Kong Valemon, i regi av Ingrid Weme Nilsen.

– Man blir jo så fantastisk glad for at en norsk hovedscene satser så helhjertet på akkurat barneteater – slik at den samlede forestilling blir en utsøkt forestilling og noe av det mest sebare som overhode finnes på norske teaterscener akkurat nå – uansett sjanger, skrev anmelderen.

Eksepsjonell helhet

– Det er en eksepsjonell helhet over denne forestillingen: Historien er tradisjonelt tuftet på folkeeventyr. Men tilpasset nok til å bli velfungerende fantasy – uten å flørte med tidsånden alt for mye. Lyd og sanger ikke bare akkompagnerer handlingen – det utvider den.

– Scenografien er helt strålende. Og de sceniske innslagene av magi underveis både lekne, meget tydelige og helt sømløst passet inn.  For ikke å snakke om den digre bjørnen: Den ser ut som en 900 kilos uhyre. Og er likevel helt utrolig med på spillet. Virkelig imponerende!, skrev Jon Selås.

Perfekt

Skuespillerne stortrives, med en uttrykksfull og nydelig Silje Lundblad som det naturlige midtpunkt. Likevel er det skuespiller/musiker Hans Rønningen som har det virkelige paraderollen som selveste trollkjerringa: Fæl og innful, men skikkelig morsom og musikalsk perfekt i veltilpassede versjoner av Jennifer RushThe Power of Love og Eric Carmens All By Myself, skrev VG.

«For voksne er det helt praktfullt,» skrev Aftenposten

– Scenografien er ren, talende og sømløst flytende, med farlig skog og mørke midt på dagen. Lys og lyd understreker eventyrstemningen, og når det attpåtil er skyggespill, illusjoner og «svart teater» – gjenstander som dukker opp ingensteds fra og henger av seg selv i luften, samt magiske hjelpemidler mot det onde – da har man det komplette teater for barn fra 5–6 år og oppover. Dette tar opp konkurransen med både film og TV. For voksne er det helt praktfullt.

Det skrev Aftenpostens Mona Levin og ga fem på sin karakterskala og fortsatte:
– Det er også Hans Rønningen som heksa. På toppen av et fjell slynger han ut All by myself og The Power of Love i klar falsett, men selv fjellet må gi opp for Jentas trofaste kjærlighet til Kvitebjørn.

Silje Lundblad er den perfekte Jenta – aldri søtladen eller sentimental, men inderlig i sine følelser og naturlig i replikkføringen. Stemmen er lysende klar og folkemelodisk ekte. Judy Nyambura Karanja har noe eget hemmelighetsfullt i blikket som den gode hjelperen. Hun vet noe ….

Fusjonerer eventyr

Stykket fusjonerer eventyr fra forskjellige tidsaldre – Skjønnheten og uhyret, De gode hjelperne, Østenfor sol og vestenfor måne – og litt av hvert annet.

– Moralen er at kjærligheten utholder og overvinner alt. Den modige Jenta tar opp kampen og vinner over den onde heksa. Hun får igjen barna sine, får sitt eventyrbryllup, blir dronning og lykkelig til sine dagers ende. Med vår tids øyne er denne moralen falsk. Tanken på tre barn som etter tur tas fra en ung mor, er utålelig. Når hun får dem igjen etter flere år, har hun gått glipp av så mye.

Deilig teater

– Valemon har ikke gjort noe annet enn å være for pen. Slike realistiske tanker sniker seg inn etterpå. På den andre siden kan man ha to tanker i hodet samtidig. Og den første er at dette er deilig teater, skrev Aftenpostens Mona Levin.

Dagsavisen: Eventyrlig bra Kvitebjørn

Av og til møtest forteljing og skodespel, musikk og scenografi, det tradisjonelle og det nyskapande – og blir på magisk vis noko langt større enn summen av delane. Det norske teatret si heilt nye familieforestilling Kvitebjørn kong Valemon er gjennomtrekt av sånn magi, frå første til siste scene.

Det skrev Dagsavisens anmelder Gerd Elin Stava Sandve og ga en sekser til Kvitebjørn-eventyret på Det Norske Teatret, og fortsatte:
– Dramaet byggjer seg ikkje opp. Nei, det startar rett på, midt i magien, i det ein svær, kvit bjørn brøler og ber seg på scenen, og heksa kaklar forrykt. Kan bjørnen vere ekte? Ungane veit ikkje heilt kva dei skal tru. Spanande, er det, eigentleg litt skummelt. 

– ..Her sit barn og vaksne med auger som tinntallerkar heile forestillinga, og ler og skjelv om kvarandre… Dagsavisens femårige testpublikummar skvatt opp på fanget, så skummel var den skrekkelege heksa som song så grufullt uhyggeleg.
– På same vis flirar dei vaksne, kanskje særs kvinnene, godt då eit forsiktig kyss mellom Jenta og Valemon tre sekund seinare er blitt til eit nyfødd jentebarn, attpå til tre gonger på rappen. Ungane, derimot, deler Silje Lundblad, alias Jenta, sin godt spelte desperasjon over at kvitebjørnen stikk av med alle babyane.

– Heksa vert spela av Hans Rønningen, som heilt tydeleg storkosar seg med vondskapen sin. Han held ingenting tilbake, og er Heks med stor H, med både utsjånad, stemme og kroppsspråk som henta frå ein klassisk teiknefilm. Det krever sin skodespelar, å pusta liv i ein klisje med spiss hatt og krokete nase, og det klarer Rønningen her. Silje Lundblad gjer ein god og truverdig figur som Jenta, og Morten Svartveit som Valemon, skrev Dagsavisens anmelder.

Dagbladet: «Det spørs om forestillingen engasjerer like mye..»

Både bilder og lydspill er langt skjønnere enn moral og budskap i denne teaterforestillingen, skrev Dagbladets Lilian Bikset og kastet en firer på sin terning.
– Legger en velviljen til, kan en si at Kvitebjørn Kong Valemon handler om at kjærligheten må velges fritt. En kan ikke, slik heksa prøver, tvinge den til seg. Den som skal elske, må selv bestemme seg for å gi av sin tillit og tålmodighet, slik jenta gjør, skrev Dagbladet.

Ingen grenser

– Hun er den velgende part i fortellingen, både når hun først blir med bjørnen hun møter i skogen, og når hun senere følger etter ham inn i trolldomsriket. Problemet er naturligvis at der ikke finnes grenser for hvor mye hun må ofre. Tilsynelatende setter Prins Valemon bare en regel for kjæresten sin: At hun ikke skal se på ham når han er menneske. Men han forklarer ikke hvorfor, skrev anmelderen.

– Hun må underordne seg. Hun må isolere seg fra andre. Når hennes barn blir født, må hun gi dem bort, fortsatt uten forklaring, og uten å få vite om de lever eller dør. 

Offerhandlingene

– Disse offerhandlingene er det som får ham til å velge henne, og ikke heksa, som altså forsøker å tilrøve seg hans selskap gjennom magisk lureri, skrev anmelderen, som mente bjørnens utforming er intet mindre enn imponerende, og presisjonen når kopper, kanne og kjevle blir styrt av svartkledde skuespillere gjemt av scenemørket vil nok også fascinere mange.

– Det spørs om fortellingen engasjerer like mye, skrev Dagbladets anmelder.

Dette innlegget er allerede blitt lest.725.ganger

Legg inn en kommentar