To bønder i byen fikk fred hos fru Ding

FRED PÅ JORD:  Fru Ding var både hyggelig og rask. (Foto: Alida og Taralf)

Fred med fru Ding

Fred Restaurant og Café
Normannsgata 5
Kampen

Taralf hadde gjort unna skuronna her en dag det var sol, og hadde dessuten lånt bort skurtreskeren til naboen, slik at han følte han kunne dra til byen før kveldens senterpartimøte. Alida var også på hugget for en liten bytur for å supplere garderoben på Oslo City. Dermed ble det behov for en rask middag før de la turen hjemover.

Bilen sto parkert oppe på Vålerenga, og Taralf hadde lagt merke til en beskjeden kafé som het Fred oppe i Normannsgata på Kampen. Jeg trenger fred, sa Taralf, og Alida var også i det fredsommelige hjørnet. Dessuten har vi jo denne generalsekretæren på besøk i byen, og da spiser vi på Fred til fredens pris, supplerte Alida, som var i det humoristiske hjørnet.

Som sagt så gjort.

Menyen sto med store bokstaver på utsiden av døren, og prisene så rimelige ut. Det viktigste er at det smaker godt, sa Taralf som syntes det kunne passe godt med kinamat.

Det var godt om plass i de to rommene, og vi bokstavelig talt benket oss ved et vindusbord inne i det innerste rommet med utsikt mot Normannsgata. Utsikten var ikke så imponerende, men vi var på bytur, og hadde utsikt hjemme, så vi slo oss til ro med at det var pen og appetittvekkende blåfarge på husene tvers over gata.

Ikke så hippt

Interiøret er slik det blir når det ikke er så viktig å ha det hippt og trendy. Det var ikke overdrevent mye kineserier på veggene heller, men derimot noen koselige håndmalte bybilder. Ventilasjonen var heller ikke påfallende plagsom, men vi var heller ikke kommet for å studere interørarkitektur.

– Jeg vil ha Pekingand, sa Alida. Da tar jeg nummer 49, sa Taralf. Den skulle være en av husets spesialiteter med mala-saus forsikret servitrisen som for alt vi visste kunne være eieren av etablissementet. Vi så nemlig ingen andre, men hun var både hyggelig og rask. Hun avslørte at hun het Ding Rufen, kom fra Guangzhou og hadde vært her i elleve år.

Alida, – hennes salige ektemann var en polsk sjøkaptein som hadde gått i trampfart i Gulehavet, blant annet til Shanghai, mente Guangzhou var i nærheten av Shanghai, der Alida hadde vært med en gang under Det Store Spranget. Men Taralf, som også, skulle det vise seg, hadde fartstid på de kanter, protesterte og mente at Guangzhou slett ikke var i nærheten av Shanghai.

IKKE IMPONERENDE: Utsikten var ikke så imponerende, men vi var på bytur.. (Foto: Alida)

Ding Rufen mente på konfusiansk vis at begge i grunnen kunne ha rett og skar gjennom av hensyn til husfreden, som riktignok for lengst var brutt av en høylytt spansktalende nordmann i motsatt hjørne. Por Favor, ropte han uavlatelig på klingende spansk-vålerengelsk til vår venninne, Fru Ding.

Det kunne vært godt med ei flaske vin etter skuronna, mente Taralf, hadde det ikke vært for den forbaskede bilen. Jeg kan kjøre hjem, sa Alida som ba om å få vann. Taralf ba om ei halv flaske Ruffino, og det fikk han.

 Ja, det var det. Maten lot ikke vente lenge på seg og var både rikelig og så definitivt kinamat på det helt upåklagelige. I mangel av terning, belønner vi Fred med 14 mandariner i stil og 17,5 i innhold.

..Taralf og Alida

Dette innlegget er allerede blitt lest.58290.ganger

Legg inn en kommentar