Firer-dryss til Karel Čapeks R.U.R.: «Et velspilt, dystopisk og lekent sammensurium..»

ROBOTER: Er det maskinen som er metafor for mennesket, eller er det mennesket som er en metafor for maskinen? Spiller det egentlig noen rolle, spør Dagbladets anmelder, Lillian Bikset. På bildet Sigur Myhre, Herman Bernhoft, Janne Heltberg og. Spilles 18, 19, 20, 21, 24, 25, 26, 27, 28, 31. januar og 1. og 2. februar.. (Foto: Øyvind Eide)

ROBOTER: Er det maskinen som er metafor for mennesket, eller er det mennesket som er en metafor for maskinen? Spiller det egentlig noen rolle, spør Dagbladets anmelder, Lillian Bikset. På bildet Sigurd Myhre, Herman Bernhoft, Janne Heltberg og Håkon Ramstad. Spilles siste gang 28. februar.. (Foto: Øyvind Eide)

 

«Uutholdelig stillestående», skriver Dagsavisen..

(Publisert 9.desember 2016 kl. 07.24, sist oppdatert onsdag 18.januar 2017 kl. 04.50)

– Robotdramaet R.U.R. er et velspilt, dystopisk og lekent sammensurium som er for langt for sitt eget beste, skriver Aftenpostens Mona Levin og gir karakteren fire etter premieren før helga på Torshovteatret på Karel Čapeks R.U.R – Rossums Universal-Roboter, i regi av Angelina Stojčevska..

– Science fiction den gang er science fact i dag, skriver Levin. – Kunstig intelligens er her, og mennesket blir mer og mer overflødig. Dessuten er menneskene uforutsigbare og voldelige, unyttige og krevende.
– De bruker uhyrlige summer på våpen og dreper det de rekker. Når robotene gjør opprør, er de i verdensfredens navn nødt til å utrydde menneskene. Roboter, eller kloner som her, klarer alt selv. Bortsett fra forplantning. Hvordan skal de da selv overleve?, spør anmelderen:

Nervevrak

– Et kjederøkende nervevrak av en presidentdatter – Janne Heltberg – ankommer en fjern øy der like fjerne forskere fabrikkerer menneskelignende og tenkende maskiner. De utfører alt arbeid, menneskene skal dyrke «den rene tanke». I humanitetens navn krever hun, Helena, bedre livskvalitet for robot-slavene. Hun vil gi dem sjel.

– Forskerne – Herman Bernhoft, Håkon Ramstad og Sigurd Myhre – er så dehumanisert at de nesten ikke kan kommunisere lenger, og det gjør de med bravur. Bernhoft er en slags Fleksnes-kloning, Ramstads uttrykksløse dr. Alquist minner om dr. Spock fra Star Trek, Myhres dr. Hallemeier er en kombinasjon av Hulken og Elling, skriver Levin.

Slangemenneske

– Heltberg er et mentalt og fysisk slangemenneske, uopphørlig i bevegelse, mentalt adspredt – en dukkekvinne på jakt etter mening i det meningsløse. Av robotene tar Olav Waastad kaka som den utålelige Marius, utnevnt til Helenas sønn.

Han gjorde en formidabel innsats i Stojčevskas forrige oppsetning, Strategier for en lysere fremtid, der som menneskedyrker i kjelleren, og det er noe grenseløst i hans talent som synes å forløses i samarbeidet med denne regissøren, mener anmelderen.

– Som seksårig sexmonster av ubestemt kjønn får han ingen forløsning, enten han står i med stoler, sko, vegger, plastblomster eller hva som helst. Han blir diktator, selvfølgelig, men av den snille typen som ustanselig roser sine underordnede, blant dem Liv Bernhoft Osas programmert tålmodige Nana.

Påfunn overtar for innhold

– Scenografi og kostymer sender tanken til 1950-tallets sci fi-filmer, Gaute Tønders malende musikk er i dagens minimalistiske språk, men innleder i barokk stil. Humoren er absolutt dagens, og som helhet rommer R.U.R. alt fra slapstick, aktuelle kommentarer, burleske, hylende morsomme, skremmende og forvirrende situasjoner og replikker, via søvndyssende transportstrekninger til noe avklaret.

– Stojčevska liker seg i det store formatet, men tre og en halv time er for stort. Påfunn overtar for innhold. Det er unødvendig med alle 24 versene hele tiden. Men så, mot slutten (som likevel er et stykke unna) skjer det noe opprivende. Midt i all den absurde komikken slår alvoret inn som en fysisk bølge. Og helt til slutt åpner det seg en glime av håp, et nytt Edens hage, med nye Adam og Eva.

Men hvor lenge var Adam i Paradis,? spør Aftenpostens anmelder.

Dagsavisen: «De skal ha for forsøket..»

– Torshovgruppa har laget science fiction-teater som er mer teater enn science fiction, skriver Dagsavisens Inger Marie Kjølstadmyr til «R.U.R.» og gir en firer.

– Capeks ganske enkle grunnhistorie fra 1921 om Rossum (Herman Bernhoft), Alquist (Håkon Ramstad) og Hallemeyers (Sigurd Myhre) utvikling av roboter får her folde seg ut i et til tider altfor teatralt teaterspråk. I Torshovteatrets oppsetning er det som om regien er viktigere enn historien, og det unner jeg egentlig ikke Capeks drama.

– Regissør Angelina Stojcevska har lagt seg på en regitrend som jeg vil påstå er litt i tiden. Den er utflytende, preget av repetisjoner, lange scener og med et distansert forhold til fortellingen som utspiller seg. Dette uttrykket kommer litt i veien for selve dramaet. Jeg mister rett og slett science fiction-følelsen – hvis det finnes en sånn en, da.

Uutholdelig stillestående

– I tillegg sliter jeg som et resultat av regien også med karakteren Helena (Janne Heltberg), en ung kvinne som får leve et liv med Rossums roboter. Helena er umoden, hysterisk, ruller og ruller rundt på gulvet, har farskomplekser og går inn i en slags psykose når livet blir vanskelig. Da blir hun en baby. Satt opp mot robotene opplever jeg nesten henne som mindre menneskelig enn dem. Jeg vet ikke helt om det er meningen, men det snur ting litt på hodet, skriver anmelderen.

– Regigrepene fører også til at andre akt er nesten uutholdelig stillestående. Robotene har overtatt verden, og skal nå Alquist, muligens det siste gjenlevende mennesket, vinne kampen mot gjengen av klønete, aggressive roboter. I denne akten føles hver eneste scene som den er den siste, og samtlige scener er så lange, uthalende og gjentakende at jeg er en smule sliten når det er over, sier Kjølstadmyr.

Lander på den positive siden

– Når jeg likevel lander på den positive siden er det fordi jeg synes selve historien er fascinerende, og det visuelle uttrykket appellerer veldig. Ane Aasheims kostymer og Nia Damerells scenografi vekker assosiasjoner til 70-tallsproduksjoner som Majka – jenta frå verdsrommet og NRKs Blindpassasjer. Men der disse er gode, spennende fortellinger, drukner Torshovgjengens R.U.R. i en altfor sterk teatralitet som skaper for mye distanse til stoffet. Likevel stiller de med denne forestillingen spørsmål ved hva science fiction-teater skal og kan være. Så de skal ha for dette forsøket, og jeg gleder meg faktisk til neste, skriver Dagsavisens anmelder.

«Er maskinen en metafor for mennesket?»

– Er det maskinen som er en metafor for mennesket, eller er det mennesket som er en metafor for maskinen? Det er ikke lett å si. Spiller det egentlig noen rolle?, spør Dagbladets Lillian Bikset og kaster en firer på sin terning.  

– Torshovteatrets versjon varer i drøyt tre og en halv time, og presenterer så mange gåtefulle uklarheter at tilskueren fritt kan velge hvilken livsvisdom som skal hentes ut av den, skriver Dagbladets anmelder.
– I «R.U.R» er mennesket mekanisk, følelsesutbrudd er teoretiske konsepter, og tilknytning er en illusjon. Det snakkes om sjel, men også det framstår som en idé som kanskje ikke har forankring i realitetene – og dette gjelder både for de menneskelige og for de mekaniske skikkelsene.

Mekanisk kroppsspråk

– I sin instruksjon har regissør Angelina Stojčevska gitt menneskene et vel så mekanisk kroppsspråk og vel så mekanisk stemmebruk som det robotene har.

Janne Heltberg gjør gymnastiske oppvisninger som den ensomme Helena, som lever sammen med tre arbeidsnarkomane robotprodusenter (Herman Bernhoft, Sigurd Myhre, Håkon Ramstad) og to roboter (Olav Waastad og Liv Bernhoft Osa) på en isolert øy. Helena har for mye tid og for lite mening i livet, og hun behandler roboten Marius (Waastad) som en sønn.

Det går ikke godt

Lang historie kort fortalt: Det går ikke godt, skriver Lillian Bikset. Forestillingen er den første i Torshovteatrets sci-fi-prosjekt. Angelina Stojčevska har skapt sin egen versjon av Karel Čapeks tekst fra 1921, en tekst som aldri tidligere har vært oppført i Norge.

– Formspråket er hennes eget, gjenkjennelig burlesk, fråtsende i abstraherende virkemidler. Noen av effektene er det enkelt å se metaforisk betydning i, andre virker valgt mest for scenelekens skyld, eller kanskje for å understreke Helenas voksende forvirring og mentale fremmedgjøring, heter det i Dagbladets anmeldelse.

SCI-FI-GRUPPA: Janne Heltberg, Sigurd Myhre, Håkon Ramstad og Hermann Bernhoft er den nye skuespillergruppa på Torshovteatret. 13.januar debuterte de med Karel Capeks R.U.R, som er starten på to års dose med sci-fi-teater i bydelen.. (Foto: Øyvind Eide)

SCI-FI-GRUPPA: Janne Heltberg, Sigurd Myhre, Håkon Ramstad og Hermann Bernhoft er den nye skuespillergruppa på Torshovteatret. 13.januar debuterte de med Karel Capeks R.U.R, som er starten på to års dose med sci-fi-teater i bydelen.. (Foto: Øyvind Eide)

«Dette første sci-fi-stykket er egentlig den klassiske robothistorien: Vi finner opp robotene – robotene dreper oss..»

Det blir fantastiske historier, lek, eksistensielle spørsmål og mye humor når en ny gruppe skuespillere overtar Torshovteatret, Nationaltheatrets egen lekestue, skriver teatret i introduksjonen til den nye skuespillergruppa som skal lage Sci-fi-teater på Torshov de neste to åra.

Den nye gruppa består av skuespillerne Janne Heltberg, Sigurd Myhre, Håkon Ramstad og Herman Bernhoft. De blir nå sine egne teatersjefer på Nationaltheatret på Torshov, hvor skuespillere har fått boltre seg med egne prosjekter og tema siden 70-tallet. 

To år med science fiction på Torshov skal deles inn i tre bolker: Den første sesongen, som starter med premiere 13. januar 2017 med tsjekkoslovakiske Karel Čapeks stykke R.U.R – Rossums Universal-Roboter med Angelina Stojcevska som regissør, skal handle om mennesket. Del to skal handle om samfunnet, og del tre skal ta for seg hele universet.

Klassisk

– Dette første sci-fi-stykket er egentlig den klassiske robothistorien. Vi finner opp robotene. Og robotene dreper oss, forteller regissør Stojčevska til Aftenposten.
Hun er ikke helt fremmed for dystre visjoner av fremtiden. Hennes delvis selvskrevne stykke Strategier for en lysere fermtid handlet om to vitenskapsmenn som dyrker mennesker i kjelleren. 

Det internasjonalt godt kjente stykket er Čapeks mest kjente. Likevel har det aldri vært satt opp i Norge, til tross for at det ble skrevet og hadde urpremiere i 1920, for snart 100 år siden.

– Science fiction rommer fantastiske historier, gjerne basert på filosofiske ideer og etiske problemstillinger. Med seks produksjoner skal vi ta for oss ulike aspekter av sci-fi-sjangeren, og setter opp både klassikere og nyskreven dramatikk. Sci-fi på Torshov blir lekent og eksistensielt teater, på Oslos fineste intimscene, mener Herman Bernhoft.

Nils Klim til høsten

Sci-fi-gruppa følger etter «Komilab» og «Musikklab», som er de to siste gruppene på den lille runde scenen. 31.mars blir det premiere på Nostalgi 2175 av Anja Hilling i regi av Jonas Corell Petersen, i september Nils Klims reise til underverdenen av Ludvig Holberg i regi av Lars Erik Holter.

Dette skriver teatret om åpningsforestillingen i januar:

Den unge idealisten Helena Glory oppsøker fabrikken som produserer Rossums Universal-Roboter. Hun vil mane til opprør for å ivareta robotenes rettigheter, men direktør Harry Domin overbeviser henne om at robotene ikke har menneskelige primærbehov. Når Helena overtaler fabrikkens vitenskapsmenn til å utvikle robotenes sjel, blir det stadig vanskeligere å skille mellom menneske og teknologi. 

R.U.R. – Rossums Universal-Roboter ble skrevet av den innflytelsesrike, tsjekkiske forfatteren Karel Čapek i 1921. Med stykket ville Čapek problematisere hvordan revolusjonerende teknologi påvirker samfunnet. Stykket markerer også introduksjonen av selve ordet «robot», som kommer fra det tsjekkiske «robota» og betyr pliktarbeid. 

Regissør Angelina Stojčevska satte opp Strategier for en lysere fremtid på Nationaltheatret i 2015. Hun har en særpreget registemme og sprenger ofte det naturalistiske universet med det hun selv omtaler som hyperrealisme. Stojčevska har en egen evne til å se og synliggjøre de store problemstillingene i verden og universet. 

R.U.R. – Rossums Universal-Roboter er en eksistensiell, vitenskapelig komedie der menneskehjernen har unnsluppet menneskehendene – i seg selv en grunnleggende idé for science fiction-sjangeren, heter det i forhåndsomtalen.

Dette innlegget er allerede blitt lest.19139.ganger

Legg inn en kommentar