Publikumsrekord for Munchmuseet på Tøyen i 2015: 250.710 besøkende..!

SMERTENS BLOMST:

SMERTENS BLOMST: Munchmuseets nye utstiling, Munch+Vigeland. Bak mytene, er grundig, godt gjort og sobert tenkt, mente Aftenpostens anmelder i oktober. Stillferdig og lærerikt, mente Dagbladet om utstillingen, som står til 17.januar… (EDVARD MUNCH: Smertens Blomst (Quickborn) 1897)

Munch + Vigeland: «Velkomponert og nøkternt – stillferdig og lærerikt..»

(Publisert søndag 19.april 2015 kl. 11.46, sist oppdatert fredag 18.desember kl. 08.28)

Fra 2005 til 2015 har antall besøkende årlig ved Munchmuseet på Tøyen økt fra 66.000 til 250.710. – Dette er godt nytt for alle som vil ha Munchmuseet på Tøyen, sier Rødts Bjørnar Moxnes til Aftenposten.
Årets store attraksjoner har vært utstillingsseriene som setter Munchs kunstnerskap i forhold til andre kunstnere, særlig Munch+Van Gogh-utstillingen bidro til økningen. 170.000 så den utstillingen i sommer.
I januar avsluttes Munch+Vigeland-utstillingen. Neste år fortsetter utstillingsrekken med internasjonale kanoner som Robert Mapplethorpe, Jasper Johns og Asger Jorn.
(Les mer lenger ned i saken)

Av BJØRN BRATTEN, Østkantliv

– Det er ikke mye eksperimentering med museums-utstillingen som sjanger å se i Munch + Vigeland. Bak mytene – dette er konservativt og dempet. Men det er grundig, godt gjort og sobert tenkt, skrev Aftenposten foran utstillingsåpningen på Munch-museet i oktober.

– Til forskjell fra Van Gogh + Munch er nærheten mellom kunstnerne synlig i hele denne utstillingen, skrev anmelderen, Kjetil Røed. Det finnes eksempelvis flere varianter av Munchs Kyss, men det mange kanskje ikke er klar over er hvordan motivet utviklet seg frem og tilbake mellom Munch og Vigeland.

– Her kan publikum utforske saken på egen hånd: vi får nemlig presentert flere utgaver av motivet fra begge kunstnerne, skrev Røed, som mente den første utstillingen, med Bjarne Melgaard, var et rølpete og eksperimentelt blinkskudd, men Van Gogh + Munch var fantasiløs og ufokusert.

Midt i mellom

Likheten mellom de to var forsert og man skulle tro at det var de store navnene som var det viktige, for kjendiser trekker jo folk, ikke hva vi kunne oppleve gjennom en sammenlignende studie av verkene deres. Munch + Vigeland befinner seg et sted midt imellom, skrev Røed.

– Sammensetningen av kunstnerne forankres i detaljen og jobber videre derfra. Se hvordan Munchs litografi Skrik (1895) settes i hop med Vigelands Frygt (1892): Betraktes Munch via Vigelands verk, hvis skrik ikke står tilbake for fagfellens, vil det kunne skapes forskyvninger i hvordan Munch-ikonet beskues. Har han rett og slett lånt motivet av kollegaen?

– Det er slike dialogfelt, forankret i detaljer og nye kombinasjoner av verk og motiv-koblinger, som er utstillingens styrke. Slik presentert kan måten vi tenker på kanoniserte verk omdirigeres, skrev Aftenpostens anmelder.

VIGELAND: Dobbeltportrett 1895.

VIGELAND: Munch viser selv i de enkleste skisser det lille ekstra. Men når det kommer til tidsåndens interesse for vitalisme, symbolisme og altoppslukende erotikk, stiller ikke Vigeland tilbake for noen, mener Dagbladets anmelder. Her et dobbeltportrett av Gustav Vigeland fra 1895.

«Stillferdig, men lærerikt..»

Stillferdig, men lærerikt, skrev Dagbladets anmelder Arve Rød om «Munch + Vigeland»-utstillingen: – Munch viser selv i de enkleste skisser det lille ekstra; den presise elegansen i streken, eller viljen til å strekke ethvert uttrykk og medium til det ytterste.

– Selv når han prøver seg som billedhugger (flere av Munchs fåtallige skulpturer, men også tegninger, vises her for første gang) der han opplagt kommer til kort i håndverket, viser han en uvøren glede over å se hvor langt han kan strekke uttrykket.

– Vigeland blir i sammenligning en solid, men ganske forutsigbar fagmann, mente Rød, og tilføyde:
– Derimot er det interessant å se hvordan de stiller likt i det store. Når det kommer til å ville utforske tidsåndens interesse for symbolisme, vitalisme og altoppslukende erotikk, stiller ikke Vigeland tilbake for noen.

Ukjente

– Interessant er det også å kunne studere Munchs, for meg, ukjente forslag til monumentalutsmykkinger og skulpturgrupper i byrommet i Oslo. Og der var jo Vigeland kongen, mente Arve Rød.

– «Vigeland+Munch» legger naturlig nok vekt på tegninger, grafikk og skisser, og mindre skulpturarbeider. Resultatet er ikke overraskende den visuelt mest stillferdige til nå i «+Munch»-serien, men på mange måter også den mest lærerike om to mye beskrevne kunstnerskap, skrev Dagbladets anmelder.

«Mange har en oppfatning av Munch og Vigeland som rivaler..»

– Munch og Vigelands tilknytning til hverandre blir ofte nevnt, men har likevel ikke vært gjenstand for mer dyptgående undersøkelser – mange har en oppfatning av de to som rivaler, skrev Munch-museet om den nye utstillingen på sin nettside.

– Denne utstillingen ønsker å klargjøre forbindelsene mellom dem ved å presentere kunstnerskapene parallelt, fra deres første læreår ved Den Kongelige Tegneskole i Kristiania til tiden som veletablerte kunstnere på henholdsvis Ekely og Frogner. En rød tråd i utstillingen er deres felles utviklingshistorie når det gjelder valg av motiver, het det.

Angstfylt, tvetydig

– For eksempel når de fulgte samtidens trender og gjenga angstfylte skikkelser, tvetydige kjærlighetsmotiver eller mørke dommedagsmotiver. Det er arbeidene til den unge og mer ukjente Vigeland som her trekkes frem, den gang hans skulpturer hadde et mer dramatisk innhold og et mindre format enn slik vi kjenner dem fra Vigelandsparken.
– Et senere interessant fellestrekk finner man i kunstnernes arbeid med monumentale gjengivelser av opphopede menneskekropper, som da Munch malte Menneskeberget og Vigeland modellerte Monolitten, het det i program-omtalen.

Van Gogh+Munch: «En sann svir for enhver kunstelsker», mente VG og kastet en femmer..

VINCENT VAN GOGH:

VINCENT VAN GOGH: 170.000 mennesker hadde vært innom da Van Gogh+Munch-utstillingen stengte dørene den 6.september. Utstillingen åpnet i mai..

Siden åpningen i mai og fram til utstillingen stengte søndag 6.september var 170.000 besøkende innom Van Gogh+Munch-utstillingen på Munch-museet.
Hittil i år, fram til starten av september, har 210.000 vært innom museet, og det er 5.000 flere enn de 205.000 besøkende som var innom i hele jubileumsåret 2013.

Av BJØRN BRATTEN, Østkantliv

Det forteller markedssjef Tone Brunner ved museet til Østkantliv. Inntil i år har 2013-sesongen vært den overlegent beste i museets historie, men det året er nå slått med god margin.
Selve jubileumsutstillingen, som var ansett som svært vellykket, ble sett av 142.000, som jo var svært bra, men kan altså ikke måle seg med Van Gogh+Munch. Åpningstiden var omtrent den samme for de to utstillingene.

Mer beskjedent

Så skulle man tro at ambisjonene for neste utstilling, Vigeland + Munch, som åpner i oktober og skal stå fram til 17.januar, sto i stil med årets resultater. Men slik er det ikke.

– Ifølge budsjettet venter vi 23.000 besøkende til den utstillingen. Det har sammenheng med at denne utstillingen vises om vinteren, og hittil har det vært slik at de store utstillingene på Munch-museet har vært sett av 90 prosent utlendinger, som stort sett ikke er her om vinteren, sier Markedssjefen.

– Det som er spennende med både Melgaard + Munch (som ble sett av til sammen 35.500 besøkende) og nå Van Gogh + Munch er at de tiltrekker seg en mye større andel med Oslofolk. Vi har ennå ikke fått regnet på hvor mye større andelen er, men det blir veldig interessant å få en oversikt over.

Utstillinger skifter

– Det som har skjedd med disse to siste utstillingene er at folk er blitt seg bevisst at det går forskjellige utstillinger som skifter innhold, slik at det er viktig å holde seg orientert om hva som er å se. 

Aftenposten skrev i juni at nærmere 41.000 hadde besøkt Van Gogh+Munch-utstillingen de første fem ukene, mens Melgaard+Munch hadde 19.000 besøkende de samme første fem ukene. Ifølge Tone Brunner har det vært lange køer siden åpningen av Van Gogh+Munch 6.mai.

Vigeland og Jorn

Utstillingen med Van Gogh+Munch er den andre i en rekke på seks utstillinger hvor Munchs kunstnerskap ses sammen med seks andre mannlige kunstnere. Til høsten vises altså Gustav Vigeland, neste år er det Asger Jorn, Robert Mapplethorpe og Jasper Johns som vises sammen med Munch.

Hva sa anmelderne?: «Sammenligningen av Van Gogh og Munch er delikat, men..»

Sammenligningen av Van Gogh og Munch er delikat, men trenger ikke dypere inn i mestrenes kunstnerskap.. Van Gogh og Munch er kunstnere som heller er for mye enn for lite sett, og som nettopp av den grunn bør få sin synlighet i historien og offentligheten utfordret. Det er på den måten vi lærer å se dem på ny, skriver Aftenpostens kunstanmelder Kjetil Røed om Van Gogh+Munch-utstillingen på Munch-museet.. – Skal man trenge bak den ærefrykt og kanoniserthet som innkapsler disse overeksponerte kunstnerne i verdi og betydning, må de, med andre ord, bringes ut av balanse. Det var dette som gjorde den forrige utstillingen i denne serien,  Melgaard + Munch, så vellykket – den var en, i positiv forstand, urimelig presentasjon av Munch som uvegerlig fikk oss til å se ham i nytt lys. At Van Gogh ikke tilfører samme bad boy-faktor som Melgaard er åpenbart, men Van Gogh + Munch er så edruelig og museal at det er vanskelig å forstå at vi har å gjøre med samme institusjon som nettopp skapte så mye blest rundt presentasjonen av gamle Edvard. Vi får håpe det blir mer sus i serken i neste runde igjen, skriver Aftenpostens anmelder under tittelen «Ufarlig sammenstilling».

«En sann svir for enhver kunstelsker..»

Van Gogh+Munch er en sann svir for enhver kunstelsker. Her kan vi gå fra det ene høydepunktet til det andre, og selv om vi kan savne flere av Van Goghs hovedverk kompenseres det av flere ukjente godbiter av Munch, som har godt over halvparten av utstillingens drøyt hundre kunstverk, skriver VGs kunstanmelder Lars Elton. – I utstillingens første rom møter vi Van Goghs tidlige mesterverk, det dystre og realistiske «Potetspiserne» (1885), som fremstår både lysere og med langt flere nyanser enn vi er vant til å se i reproduksjoner, mener anmelderen. – Senere flyttet både han og Munch til Paris, der begge fikk et kunstnerisk løft. Her prøvde de flere stilarter før de fant sitt eget uttrykk. Van Goghs karakteristiske, korte og brede penselstrøkene møter vi først i «Såmannen» (1888). Andre sentrale verk er «Det gule huset (Gaten)» (1888) med huset han bodde i i Arles, flere selvportrett og helt til slutt «Stjernenatt over Rhone» (1888) som er valgt som utstillingens signaturbilde. – Tekstene inneholder flere banaliteter, og til tider undervurderer de publikum. For eksempel blir Van Goghs tanke om «Dekorasjon» – «en serie uavhengige malerier som fikk økt betydning og mening gjennom måten de ble presentert på» (for å sitere utstillingsteksten) – gjort til et like viktig prosjekt som Munchs «Livsfrise». I teksten avfeies Livsfrisen med at den «er bygget på den samme tanken». Det er en oppsiktsvekkende nedvurdering av Munchs viktigste livsprosjekt, mener VGs anmelder. – Slike svakheter forsterkes av den tematiske oppbyggingen, som virker vel opplagt og ikke forteller noe nytt. Alt dette gir grunn til å spørre om utstillingen holder den standard vi må kunne forvente av landets fremste forskningsinstitusjon på vår viktigste billedkunstner? Van Gogh+Munch vil likevel tiltrekke seg verdens oppmerksomhet. Utstillingen gir publikum en usedvanlig mulighet til å bli bedre kjent med en av verdens mest berømte kunstnere, skriver VGs kunstanmelder.

SELVPORTRETT MUNCH:

SELVPORTRETT MUNCH: Munch fører på et vis van Goghs strøk videre inn i modernismen, sier oversetteren og forfatteren Eve-Marie Lund.. (Foto: Nasjonalmuseet)

«Begge hadde jo trøblete liv, særlig van Gogh.

De så bønder og landstrykere, drukkenbolter og prostituerte. Begge slet med vanskelige familieforhold, vonde kjærlighetsforhold og sjelelige problemer som de prøvde å løse gjennom kunsten. Munch fører på et vis van Goghs strøk videre inn i modernismen.

Det sier oversetteren og forfatteren Eve-Marie Lund til Aftenposten i forbindelse med Van Gogh+Munch-utstillingen.
– Og så er det viktig at et norsk publikum nå får se hvem Munch lot seg berøre og inspirere av. Det er en av de viktigste årsakene til at Munch ble den han ble, mener Lund, som kjenner kunstnerskapet til van Gogh godt. Hun har oversatt brevsamlingen Å skrive livet som Aschehoug forlag ga ut i fjor, og nå har hun oversatt de nederlandske tekstene i boka som er laget til utstillingen.

KUNSTHISTORIKER:

KUNSTHISTORIKER: Det viktigste er at de to kunstnerne gis en bred presentasjon sammen. De hadde jo trøblete liv, særlig van Gogh, sier kunsthistoriker Magne Bruteig, mangeårig ansatt ved Munchmuseet.. (Foto: Bjørn Bratten)

Trøblete liv

Kunsthistoriker og Munch-ekspert Magne Bruteig, i en årrekke ansatt ved Munch-museet, er hovedkurator for utstillingen sammen med Maite van Dijk ved Van Gogh Museet. Utstillingen skal videre til Amsterdam til høsten.

Bruteig sier det viktigste er at de to kunstnerne nå gis en bred presentasjon sammen.
– Vi er ute etter å presentere likhetene på mange plan.. De hadde jo trøblete liv, særlig van Gogh, og folk er veldig interessert i det dokumentariske i livet deres og hvordan det kommer til uttrykk i kunsten.

Sykdom og død

– Men jeg tror de psykiske lidelsene var til større hinder for kunsten enn det hjalp dem. De levde sterkt følelsesmessig, av og til på grensen til galskap, og det er jo mye sykdom og død, angst og lidenskap i bildene.

De to kunstnerne var født med bare ti års mellomrom, henholdsvis 1853 og 1863, men mens Munch levde til 1944 døde van Gogh allerede som trettisjuåring, i 1890, og de to møttes aldri.
– Munch ble etter hvert interessert i van Gogh og kjente kunsten hans godt. Et sted i tekstene sine refererer han til van Gogh på denne måten: «Ild og glød var i hans pensel de få år han brente seg opp for sin kunst.»

Dette innlegget er allerede blitt lest.37830.ganger

Legg inn en kommentar