Femmere fra både Aftenposten og Dagbladet, firer fra VG

(Publisert fredag 18.september 2015 kl. 09.20, sist oppdatert fredag kl. 13.36)

Mary Poppins sørger for magiske øyeblikk og søt medisin i en forestilling som er i lengste laget, mener VGs anmelder, Borghild Maaland, og kaster en firer på terningen etter premieren på Folketeatret denne uka.

– Folketeatrets oppsetning av musikalen som bygger på den berømte Disneyfilmen fra 1960-tallet, er proppet med effektive og smarte sceneløsninger.
Det er fargerike og i blant riktig så spektakulære musikalnumre der hele ensemblet slår på stortromma. Og de fleste av oss blir aldri så voksne at vi ikke begeistres over mennesker som flyr over scene og sal, eller klatrer oppover veggen.
– Men tre timer er drøyt, og i enkelte etapper tappes energien, skriver anmelderen.

Røff og robust

Selv uten helt å overbevise sanglig, er Mads Ousdal en røff og robust Bert, Mary Poppins gode venn. Mari Maurstad finner som alltid saftige verbale piler i sine karikerte roller, denne gang som husholderske.

Siren Jørgensen og Jan Martin Johnsen leverer fine detaljer i de noe stiliserte rollene som ekteparet Banks.

Sammen med ensemble og orkester skapes iblant fargesprakende magi, en ren hyllest til glede og fantasi. Likevel er det snarere enkeltnumre enn helheten som gjør sterkest inntrykk, mener VGs anmelder.

«Tablåteater som går på skinner»

Mary Poppins er tablåteater som går på skinner, og på det beste skaper drømmer i både barn og voksne, skriver Aftenpostens Mona Levin og gir karakteren fem.

– Mads Ousdal er en sjarmerende gjennomgangsfigur som feieren Burt, så laidback hver gang han skal kamuflere et av de utallige sceneskiftene at noe av magien forsvinner. Han synger rent og enkelt (unntatt når han henger opp ned i prosceniet!), og i det krevende steppenummeret (koreografi Anneli Moe) holder han seg fornuftig i bakgrunnen.
– Mari Maurstad har skapt en bisk/snill Downton Abbey-kokke av sin Mrs. Brill, og Lars Jacobsen er en gruoppvekkende Miss Andrew, mener anmelderen.

Går på skinner

– Teknisk går det hele på skinner, så strøkent at rolleskikkelsene nå og da ender som brikker i fantastiske scenebilder – noen filmatiske, andre mer tradisjonelle. I så oppstykket tablåteater går noe av flyten i historien tapt, og tre timer er avgjort i lengste laget. Spesielt i første akt henger spillescenene, og særlig de ordrike hjemme-situasjonene kunne vært mer dynamiske, skriver Mona Levin.
– Mary Poppins» er en ekte familieforestilling som ganske sikkert pirrer fantasien til teaterglade barn, men de minste gikk hjem i pausen. Uansett er det vel fortjent at det tekniske personalet får egen applaus til slutt. Det er umulig ikke å bli imponert av et sånt teaterapparat, skriver Aftenpostens Mona Levin.

Dagbladet: «Gjennomført profesjonelt..»

Mary Poppins gjør familielivet hos familien Banks til et eventyr, men det er et eventyr med lærdommer både for voksne og barn. Den aller viktigste lærdommen: Ikke undervurder noen, heller ikke deg selv, skriver Dagblades Lillian Bikset og kaster en femmer på terningen.

– Historien burde være kjent, fra bøker og film. Men musikalen er ny i Norge. Den har dimensjoner – et orkester på elleve, femten dansere – og den er gjennomført profesjonelt satt opp.

– Miljøet tilhører London, i filmatisk fleksibel scenografi (Petr Hlousek og Maria Ducasse), fotografert med dybdevirkninger, og med et fleretasjes dukkehus i menneskelig størrelse som familiehjemmet i Kirsebærveien, skriver anmelderen.

Superkvinnen

Heidi Ruud Ellingsens Mary Poppins har noe av superkvinnen over seg, men hennes svakheter – forfengelighet, og en litt for sterk motvilje til å la Bert (Mads Ousdal) få ta den plassen han egentlig har i hennes liv – gjør henne også menneskelig.

Forestillingens aller største høydepunktet er koreografisk, en real steppesekvens på Londons tak med «fart i fotan» (ett av den nordnorsktalende og -syngende Poppins-ens favorittuttrykk).

Thea Bay kombinerer ulike stiler og ulike tidsepoker i sin koreografi, med særlig schwung over massescenene. En parkscene i første akt, og dansen som hører til «Superoptikjempefantafenomenalistisk» er også eksempler på det.

Sanglig står høydepunkter i kø. Ruud Ellingsen er selv mester for et flertall av dem, men også Siren Jørgensen som fru Banks får sine skinnende øyeblikk, mener Dagbladets anmelder.

Dette innlegget er allerede blitt lest.2721.ganger