«Min hemmelige grandonkel var nazi-torturist..»

Filmstudentens grandonkel ble skutt av en norsk hjemmefrontgruppe i 1944. Nå er historien, som var ukjent for den norske kvinnen til hun var nesten 30 år gammel, blitt en ny norsk kinodokumentar, et nytt dypdykk i den norske krigshistorien.. 

Karakter: ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ 
BJØRN BRATTEN skriver om film på Østkantliv 

Den unge norske filmstudenten Benedicte M. Orvung kom under sine studier i Stockholm over et avisutklipp som fortalte om en norsk nazipolitisjef, Karl Marthinsen, som ble likvidert av de norske hjemmestyrkene mot slutten av krigen, i november 1944. Det skulle vise seg at Karl Marthinsen, sjef for det forhatte statspolitiet i Norge og ansvarlig for jødedeportasjonene fra Norge med M/S Donau, var bror av regissør Benedictes bestefar.

Mandag kommer Benedicte Orvungs dokumentarfilm om denne historien, fullstendig ukjent for henne til hun altså ble nærmere 30 år og laget denne filmen, på 27 kinoer over hele landet. Ingen hadde fortalt barnebarna at bestefars bror var en av de mektigste personene i det nazi-okkuperte Norge. Karl Marthinsen ble skutt på åpen gate av en hjemmefrontkommando som sto under Jens Christian Hauges ledelse i krigens sluttfase, i 1944. 

Pappmachet-aktig

Benedictes oppdagelse og hennes filmberetning gir anledning til et nytt dypdykk i den norske krigshistorien, men denne gang med en langt sterkere både følelsesmessig og historisk tilnærming enn den litt pappmachet-aktige heltehistorien vi ble fortalt i spillefilmen om Max Manus.

Filmskaperne har funnet fram til store mengder autentisk arkivstoff – mye av det fungerer svært godt, sammen med en drivende godt fortalt historie, fin regi med fint tempo og et dynamisk og fint kameraarbeid. Dette er ikke Max Manus med den velprøvde, for ikke si forterpete, Hollywood-dramaturgien, men mer levende, mer påtrengende, ja, nesten betagende, og også her og der sjokkerende.

Personlig berørt

Særlig kanskje nettopp fordi dette fortelles av en ung person som virker genuint og dypt personlig berørt – vi får altså oppleve dette fra hennes ståsted, nesten bokstavelig talt gjennom hennes øyne, en effekt i filmen som kanskje blir i overkant fikst, men man forstår at en regissør og en fotograf kan forelske seg i et slikt filmatisk knep:
Vi får hyppige, kanskje litt for hyppige, nærbilder av regissørens øyeeple der historiens bilder flimrer forbi som et skinnende speilbilde på netthinnen – hennes netthinne..
Men iallafall – her ser vi en helt ny og frisk norsk, kvinnelig dokumentarfilm-regissør i full blomst.