«Dansernes skyhøye nivå er udiskutabelt», skrev Aftenposten..

Av alle koreografer jeg vet om, er det ingen som viser klarere hvordan bevegelser i et rom iblant er den korteste veien fra følelse til følelse enn Jirí Kylián – samtidig som ettertenksomheten hans, metaforene og bevegelsene som går igjen, innbyr til samtale og skriverier i etterkant.

Det skrev Dagbladets Inger Merete Hobbelstad etter premieren og kastet en sekser til Nasjonalballettens Mesteraften Kylián: Black & White-forestilling denne våren:
– I flere tiår nå har Nasjonalballetten, til deres og vår fortjeneste, pleiet båndet til den tsjekkiske stjernekoreografen. Det aller meste har vært eminent.
Noe, som Bjørvika-Operaens åpningsballett Worlds Beyond, og årets ambisiøse helaften Black & White, har vært uforglemmelig, skrev Hobbelstad.

Bra begynnerdop

– For den som snuser på moderne ballett, men ennå ikke har våget å innta den første dosen: Dette er et bra begynnerdop. Black & White består av seks balletter, der den strenge høykontrasten i kostymene står i et visst friksjonsforhold til den sanselige, vakre koreografien. Ballettene er organisert i tre klynger med to pauser mellom, der koreografiene synes å speile og kommentere hverandre.

– De første to er No More Play og Petite Mort. Den første er et intenst relasjonsdrama på en naken scene, der menn og kvinner skifter konstellasjoner, og skifter på å løfte hverandre opp og holde hverandre nede. Kroppene, organisert i par og trioer, folder seg ut som lotuser på scenen. Relasjonene er komplekse, måten de kommer til uttrykk på, utsøkt elegant.
– Ingenting er likevel finere enn ballett nummer to, Petite Mort, kveldens høydepunkt, en av disse koreografiene som får deg til å glemme å blunke og puste, skrev Hobbelstad. 

Inderlige og kokette

– Det begynner med menn med kårder, som utfører sine seremonielle utfall på scenen mens kroppene deres bades i varmt lys. Kvinnene står bak krinolinekjoler og ser på. Men kjolene er løse stativer, og snart kommer kvinnene også frem, og koreografien utvikler seg til en serie lekne duetter, som både er inderlige og kokette, men med en undertone av alvor og maktkamp, til bølgeslagene av Mozarts adagio i A-dur. Når danserne kommer seg løs fra avstanden og krinolinene, begynner et spill som er erotisk og litt farlig. Det er hypnotiserende. Forestillingens første parti varer 45 minutter som føles som ti, skrev Dagbladets anmelder.

«Hans kreativitet er en uuttømmelig kilde..»

– På femårsdagen for Bjørvika-operaens åpning var det igjen Nasjonalballettens tur til å sette publikum i brann. Fordeling mellom opera og ballett i huset kan diskuteres, men dansernes skyhøye nivå er udiskutabelt, skrev Aftenpostens Mona Levin..

Ballettsjef Espen Giljane har mye ansvar for nivåhevingen, og dette var hans siste première. Heldigvis fortsetter samarbeidet med Jirí Kylián under Ingrid Lorentzen, skrev anmelderen.

Uuttømmelig kilde

– For Nasjonalballetten finnes –  sett fra publikumsplass – hverken fysiske eller psykiske grenser. Kompaniets fremførelser av mesterkoreografen Kyliáns verk griper så dypt ned i tilskuernes sjel eller kjerne at vi ikke våger å puste. Hans kreativitet er en uuttømmelig kilde og ingen dråpe er overflødig. Klassisk ballett er fundamentet for alt han skaper, skrev anmelderen.

– Kylián begynner med musikken, og hver eneste lille tone finner uttrykk i bevegelse. Hver ørlille pause skaper rom for sceniske øyeblikkskulpturer. Alt er fylt av mening -  ikke i betydningen handling, men som ånd og tanke -  og hver eneste danser utfyller koreografens intensjoner med nesten overveldende talent og dyktighet. Nå og da presser det akrobatiske elementet mot grensen av sirkus, men tråkker aldri over.

Mesterskap

– Tidligere har vi sett mye humor hos Kylián, men her synes menneskenes liv, arv, frykt og død å være det gjennomgående tema. Stepping Stones (1991) er rent mesterskap.
– Selv Kyliáns scenografier danser: I Gods and Dogs (2008, hans nyeste) lever et bakteppe av sølvskimrende lenker sitt eget liv i takt med musikken, og en animasjon av en hund kommer stadig nærmere som en skremmende kombinasjon av indre demoner og ytre fare. Menneskelige reptiler forsvinner ned i orkestergraven, andre skikkelser utvikler seg. I rystende øyeblikk får Beethovens strykekvartett nr. 1 følge av skjebnetunge paukeslag.

Utrolig!

I Soldiers’ Mass (1980) er Martinus talende messe fra 1939, Polní Mše, den drivende kraft, og i Kyliáns krig virker tolv dansere like utallige som digitaliserte hærer i fantasy-filmer. Utrolig! Litt utrolig også at programmet ikke opplyser hvem som fremfører all den fenomenale musikken. For øvrig: En fabelaktig, gripende og utmattende kveld.

Hver eneste danser utfyller koreografens intensjoner med nesten overveldende talent og dyktighet, skrev Aftenpostens Mona Levin.