«Ikke alle ideene i regien nådde over scenekanten», skrev Aftenposten..

(Publisert lørdag 25.april 2015 kl. 23.02, sist oppdatert mandag 21.desember 2015 kl. 22.56)

– I Bjørvika spiller de en ny Traviata, mer hjerteskjærende enn jeg kan huske å ha opplevd på scenen noen gang, skrev Dagbladets Ståle Wikshåland etter premieren. La Traviata er en opera som formelig bugner, musikalsk. Den dypt tragiske fortellingen om Kameliadamen, Violetta Valéry, øser av Verdis rike melodiske åre. Vi bæres ugjenkallelig fram til avslutning, på temaer som både står distinkt fram, og samtidig vever seg i hverandre og beriker hverandre, gjensidig. Treffer forestillingen musikalsk berøres vi dypt, uendelig dypt. Og premièren på fredag traff så ettertrykkelig og så bra, over hele linjen. Tatjana Gürbacas regi trakk oss inn i Verdis musikalske gestaltning av kjærligheten til døden, som en slags allusjon til livet som sykdommen til døden (Søren Kierkegaard). Det ørkesløse festlivet i Paris blir referansen som gir fallhøyde for kjærlighetsforholdet mellom Alfredo og Violetta, som slår inn som dyp kjærlighet, ved første blikk. Men det er alltid for sent i La Traviata. Innfrielsen av lykke, hengivelsen, angeren, tilgivelsen og til slutt forsoningen — alle kommer de for sent til å snu den ubønnhørlige utgangen. Livet ebber ut, alt mens festen og livet for øvrig snurrer videre som om ingenting skulle ha hendt. Audun Iversen har sin rolledebut som Germont, Alfredos far. Han gir ikke bare scenisk vekt og autoritet til skikkelsen, men fyller rollen overdådig praktfullt vokalt. Det glipper ikke et sekund. Også Aurelia Florian som Violetta rolledebuterer. Det gjør hun med en intensitet og et vokalt overskudd som besnærer, som et drama for én stemme. Å se tæringen bryte henne ned, og skuffelsen etse seg inn i sjelen, er hjerteskjærende. Aurelia Florians Violetta forblør, innenfra. Den tredje parten i det kammerspillet som La Traviata dypest sett er, Daniel Johansson, tar også rollen i besittelse, fullt ut. Sammen utgjør de tre en nærmeste perfekt rollebesetning, i en regi som noen ganger lar operakoret velte seg for mye og for ofte inn i spillet og på scenen. Vi får alt fra påtrengende underbuksehumor til de mest gripende opptrinn. I bunnen, eller på toppen, av alt sammen, troner James Gaffigan, som leder den musikalske helheten forbilledlig. Jeg tror knapt jeg har hørt operaorkestret bedre, noen gang, skrev Dagbladets musikkanmelder.

– Den prisbelønte regissøren Tatjana Gürbaca ønsker å få frem den moderne friheten Violetta Valéry representerer, men hennes La Traviata understreket først og fremst det tragiske og maktesløse, helt fra start. Dermed oppleves forestillingen, som søker å grave dypere, også som noe flat, skrev Aftenpostens anmelder Astrid Kvalbein. Hva faller Violetta fra, når alt åpningsscenen – en gedigen fest i et dekadent overklassemiljø i Paris – er fremstilt med en beisk, mørk tone, i regi, scenerom og kostymer, og den vulgære seksualiteten som ageres ut, nærmest gledesløst? Kanskje er det et slags feministisk grep når damene drar buksene av de smokingkledde herrene, for å snyte dem for fortsettelsen og la dem stå der med buksene rundt anklene, skriver anmelderen, som mener hovedrolleinnehaver Aurelia Florian imponerte stort, med en hudløs, sanglig rikt nyansert og modig tolkning som ofte gikk langt ut av det fløyelsmyke. En like stor frihet i stemme og gester hadde ikke Daniel Johansson som Alfredo, selv om han sto stødig i flere vakre kjærlighetsscener. De sterkeste sanglige øyeblikkene oppsto likevel i dialogene mellom Violetta og Alfredos far, Audun Iversen, som med stor stemmeprakt også spente over et rikt følelsesregister, skrev Aftenpostens anmelder, som avsluttet slik: Når den siste scenen ble grusomt trist og gripende, slik den skal, var det ikke minst takket være orkesteret, som under James Gaffigans direksjon holdt nerven og engasjementet gjennom hele forestillingen. I tykt og tynt minnet det om hvor mye av fortellingen og de følelsesmessige skiftene som ligger i partituret og stadig kan bære over scenekanten – også når ikke alle ideene i regien gjør det, skrev Aftnposten.

 

Frihetssøkende – og sjuk av tæring..

Giuseppe Verdis opera La traviata om den frihetssøkende Violetta Valéry, er elsket av publikummere over hele verden. Bak Bjørvika-operaens produksjon av verdens mest spilte opera, står Tatjana Gürbaca, kåret til «årets regissør» av det tyske magasinet Opernwelt i 2013, fremgår det av omtalen på operaens hjemmeside.

Fortellingen bygger på Alexandre Dumas d.y.s roman og skuespill Kameliadamen, som igjen er basert på en sann historie. I det virkelige liv het hun Violetta Marie Duplessis og var en kjent kurtisane i Paris’ selskapsliv.
Bak navnet Alfredo Germont, hennes elsker, ligger Alexandre Dumas’ egen livshistorie gjemt. Sommeren 1845 levde han lykkelig på landet utenfor Paris med den vakre Marie, som bare var 23 år da hun døde av tæring. Siden er deres historie blitt fortalt igjen og igjen, i balletter, i filmer som Pretty Woman (1990) og Moulin Rouge! (2001) og i de utallige produksjonene av Verdis opera.

Sykdom og festmusikk

La traviata løftet 1850-tallets sykdom og problemer opp på scenen og kledde dem i musikk. Lyse strykere, som nærmest tuberkuløst gisper etter luft, settes opp mot festmusikken og Violettas triumferende arie om frihet: «Sempre libera!»
Samtidig blir vi usikre på hvor fri hun egentlig er – en tvil som gir gjenklang i spørsmålet om hvorvidt vi selv bestemmer hvilke liv vi skal leve, heter det i forhåndsomtalen.

En kjendis

Dette stadig like relevante spørsmålet belyser Tatjana Gürbaca i sin produksjon. Violetta er en kjendis og en celebritet i en verden som jager etter penger, konkurranse og sensasjon.
Hun er avhengig av kikkersamfunnet, samtidig som det sakte kveler henne. Hun vil skape og definere sitt eget liv – og sin egen død. Slik sett er Verdis La traviata et angrep på hykleri.

Men det er også en livsbejaende feiring av menneskelig verdighet, medfølelse og skaperkraft, skrev operaen før premieren fredag, med 16 forestillinger fram til 18.juni.