«Til journa-listene, vår tids helter,» skriver Timothy Snyder

Karakter: ♥ ♥ ♥ ♥ ♥

BJØRN BRATTEN skriver om historie på Østkantliv

Den amerikanske historieprofessoren Timothy Snyder anses for å være verdens-ledende på sitt fagfelt, som er det 20. århundrets totalitarisme. Han har skrevet en skremmende innsiktsfull bok, «Veien til ufrihet»(Forlaget Press 2018), om Vladimir Putins fascistiske tilbøyeligheter – i en verden på vei mot det autoritære stupet.

Når journalister her på berget forsøker å forklare mysteriet Putin og hans forhold til f.eks.  sjelsfrenden Donald Trump, har de en slem tendens til å ty til damebladenes begrepsverden.

De har åpenbart ikke lest Snyders siste bok.
Og det er jo synd, for han tilegner denne boka «Til journalistene, vår tids helter» – og da tenker han nok særlig på de krigsreporterne som satte livet på spill for å avsløre det russiske krigsspillet i Ukraina.

For Snyder gjør det helt klart: Putin mener alvor:

Vladimir Putins langsiktige politiske mål er opprettelsen av verdensherredømmet «Eurasia», og for å få til det må han knuse både EU og USA. Der mener han åpenbart at hotelleier, president – og oligark-kollega – Donald Trump kan være til god hjelp.

Kleptokratene

Kortsiktig er Putins fremste motiver høyst egennyttige (det gjelder jo også for hans venn, Donald T), hans hensikter handler om hvordan han skal sikre framtida for seg sjøl og de andre russiske oligark-kleptokratene; det vil si de smartingene som stjal mesteparten av det som var igjen av materielle verdier etter Sovjetunionens sammenbrudd, mens Boris Jeltsin var ute og badet i alkohol.
Derfor må Russland for all tenkelig fremtid ha et politisk system som ikke er så nøye med lov og rett, med romslige statsrettslige forhold når det gjelder gyldigheten/kvaliteten på valg og andre institusjoner som anses for avgjørende for demokratier. (Omtrent det samme som Trump var i gang med før han heldigvis for alle oss andre tapte presidentvalget mot Joe Biden).

I Trump fant Putin den nyttige idioten som skulle hjelpe ham på veien. Men Trump er ikke hans første nyttige idiot. Da Sovjetunionen vant krigen og utvidet imperiet vestover i 1945, begynte Ivan Iljin (født 1883, fascistisk filosof og Putins sjefsinspirator, red.anm.) å skrive for kommende generasjoner i Russland. Han beskrev sitt arbeid som en liten, lysende lykt i et stort mørke.
Med denne spede flammen har Russlands ledere nå på 2010-tallet startet en storbrann, skriver Timothy Snyder.

Opp av graven

Filosofen Iljin dukker stadig opp i Putins taler, selv om han ikke er blant oss i verden i dag. Han døde i 1954, året etter Josef Stalin, og han døde som en glemt mann, utvist av Sovjetunionen for sitt samarbeid med de hvite, mot kommunistene. Men Putin fikk hentet liket av Iljin ut av graven i Sveits og ga ham en ny begravelse på statens regning i Moskva i 2005. I 2006 sendte Putin en utsending til Michigan State University i USA for å hente Iljins papirer, som hadde havnet der.

Nå på 2010-tallet støttet Putin seg på Iljin som en autoritet da han forklarte hvorfor Russland var nødt til å undergrave EU og invadere Ukraina, skriver Snyder. Den politiske klassen i Russland fulgte Putins eksempel:

Ensrettingen

Putins propagandasjef, Vladislav Surkov, iscenesatte Putins maktovertagelse i 2012 og besørget ensrettingen av mediene som sikret at Putin etter alt å dømme vil bli sittende ved makten til evig tid. Dmitrij Medvedev anbefalte ungdommen å lese Iljin.
Man snakket om Iljin blant lederne i de falske opposisjonspartiene, Kommunistene og (det høyreekstreme) Liberaldemokratene, noe som bidro til å skape den illusjonen av demokrati som Iljin hadde anbefalt, skriver Snyder.

Storbrannen som Snyder snakker om er cyberkrigen Russland startet ved hackingen av Hillary Clintons e-poster, som ødela for Trumps viktigste konkurrent i USA-valget, og ga USA-valget på et sølvfat til Trump, som hadde vist både før og under valgkampen at han var en «russervenn».

Trollfabrikker

Britenes «Brexit» er også et resultat av russiske «trollfabrikkers» innsats, med tusenvis av løgnaktige «bots» på Twitter, med siktemål å undergrave EU. Så langt svært vellykket, sett fra Moskva.

Men det er når vi kommer til Ukraina og annekteringen av Krim at Putins storbrann virkelig tar fyr, og gir oss svært ubehagelige minner om Adolf Hitlers «Anschluss» i Østerrike – og Tsjekkoslovakia, der Hitler kom sine «landsmenn», Sudet-tyskerne, til «unnsetning.» Og startet Den Andre Verdenskrig.
Snyder snakker uten forbehold og med fascinerende dokumentariske detaljer om den russiske invasjonen i Ukraina, og han legger ikke fingrene imellom når det gjelder plassering av skyld for nedskytingen av det malaysiske sivile ruteflyet med 298 utenlandske sivilister ombord i juni 2014:

298 døde

«En av de mange russiske militærkonvoiene forlot Kursk 23.juni 2014. Det var en troppeavdeling fra den russiske 53. luftvernbrigade som var på vei til Donetsk med et Buk-luftvernmissilsystem merket «332», skriver Snyder. «Om morgenen den 17.juli ble dette Buk-systemet tauet fra Donetsk til Snizjne, før det for egen maskin kjørte til en gård sør for byen. Samtidig fløy Malaysia Airlines flight 17 over det sørøstlige Ukraina. Flyet fulgte en godkjent rute og hadde regelmessig kontakt med flygeledere – helt til en luftvernrakett tilintetgjorde det. Klokka 13.20 ble flyet truffet av flere hundre høyenergi-metallprosjektiler fra et eksploderende 9N314M-krigshode båret av en rakett som var skutt opp fra det russiske Buk-systemet i Snizjne. Buk-systemet ble i all hast trukket ut av Ukraina og fraktet til Russland, og underveis ble det fotografert med tom rakettsilo», skriver Timothy Snyder.

Schizofascistisk klang

I likhet med sin rådgiver, Glaziev, karakteriserte Putin ukrainere som ytte motstand, som fascister. Da han snakket om kaoset Russland hadde skapt ved å invadere nabolandet, hevdet Putin den 18.mars 2014 at «det var nasjonalister, nynazister, russofober og antisemitter som utførte dette kuppet. Den dag i dag er det de som angir tonen». Påstanden hadde en viss schizofascistisk klang, skriver Timothy Snyder. Russlands utenrikspolitikk i 2014 hadde mer enn tilfeldige likhetstrekk med enkelte av nittentrettitallets mest beryktede øyeblikk, skriver han:

«Utenriksminister Lavrovs utenrikspolitiske konsept, som man viste til for å rettferdiggjøre invasjonen i Ukraina, gjentok prinsippet om at en stat kunne gripe inn for å forsvare alle den anså som medlemmer av sin egen kultur. Dette var det samme argumentet som Hitler hadde brukt da han annekterte Østerrike, stykket opp Tsjekkoslovakia og invaderte Polen i 1938 og 1939, og som Stalin hadde brukt da han invaderte Polen i 1939 og annekterte Estland, Latvia og Litauen i 1940-årene», skriver Timothy Snyder.

Alarmsignal og livbøye

Aftenpostens anmelder, journalisten Ingrid Brekke, som ikke er blant de journalistene vi omtaler her som bagatelliserer Putin og hans fascistiske «tilbøyeligheter», skriver i sin omtale i Aftenposten 21.juli 2018 at «Veien til ufrihet» er uhyggelig lesning med sin blottlegging av de mørke lange linjene bak politikken».

Men hun skriver også:

«Selv sitter jeg likevel igjen med to spørsmål: Tror Putin og regimet i Kreml faktisk på gammel fascistisk ideologi, eller bruker de løsrevne brokker av mystisk tankegang når det tjener hensikten? Og: at Russland prøver å påvirker utviklingen i Vesten er soleklart. Men er innflytelsen så sterk som Snyder hevder?

Uansett rokker ikke disse to gradsspørsmålene ved hovedpoenget: Våre liberale demokratier er under press og vi trenger å forsvare oss. Vi kan gjøre lite med Russlands handlinger, men vi kan skjerpe oss og mobilisere når vi erkjenner faren.

«Veien til ufrihet» tjener dermed både som alarmsignal og livbøye i en politisk utvikling som knapt er til å fatte», skriver Aftenpostens Ingrid Brekke, tidligere korrespondent i Tyskland.

Vårt spørsmål blir: Er det ikke et litt uinteressant spørsmål om regimet i Kreml faktisk tror på gammel fascistisk teori eller ikke, når vi ser resultatene?

Dette innlegget er allerede blitt lest.3400.ganger