«Kontrastene er for få. Latteren blir ikke overgiven, tristheten berører ikke..»

Kongen dør regnes som et av Ionescos aller morsomste stykker. I Stein Winges regi får alvoret overtak på komikken, uten at helheten blir alvorlig eller morsom nok. Det skriver Aftenpostens anmelder Mona Levin, med tittelen Galgenhumoristisk alvorskomedie, etter premieren på Nationaltheatrets Amfiscene i går, torsdag, og gir en firer på sin karakterskala.

– Kontrastene er for få. Latteren blir ikke overgiven, tristheten berører ikke, metateater-effekten treffer ikke når skuespillerne snakker rett til publikum. Vi skimter ikke en snev, en gest, av kongens tidligere ytre storhet når han gjør entré, noe som kunne forklart makten han har hatt og overbevisningen om egen fortreffelighet, skriver anmelderen.

Overtydelig

– Diktatorfaktene er overtydelige – her er til og med en tommel-og-pekefinger-sirkel som skal antyde Trump, som om det ikke finnes nok av farligere potensielle herskere å ta av i Europa akkurat nå, mener Levin.

– Jon Sælid gjør en kraftfull innsats som kongen, en mann i total oppløsning, uelegant, massivt selvopptatt og selvforherligende. Anneke von der Lippe er instruert til å messe seg gjennom hele sin rolle, men lokker kongen poetisk inn i døden til slutt.

– Et dødsleie gjør noe med alle. Espen Alknes viser både fysisk og verbal timing som den brutale og redde legen. God diksjon har han også. Rebekka Nystabakk er et funn som kone nr. 2, men et voldsomt nordnorsk kommer noe på tvers av tekstforståelsen for enkelte publikummere.

Festlig

– Operaduetten mot slutten – en «jeg dør, jeg dør»-parodi – mellom henne og kongen, blir en festlig oppvisning i falsk skjønnsang, og et kontrapunkt til det øyeblikket av innsikt kongen opplever etterpå – og som skal gjøre ham allment gjenkjennelig. For hvordan bruker vi tiden?, spør Aftenpostens anmelder..

Dette innlegget er allerede blitt lest.7.ganger