HOLOCAUST: Hva skjer når venner settes på den hardeste prøven, spør Nationaltheatret når de setter opp den polske dramatikeren Tadeusz Slobodzianeks versjon av den uhyggelige historien fra den lille polske byen Jedwabne, der SS-soldater, godt hjulpet av den ene delen av befolkningen, stengte den andre halvdelen av befolkningen inne i en låve og tente på. Regi: Oskaras Korsunovas. Ekstraforestillinger i 2016: 3, 4, 5, 7. og flere i mars.. (Foto: Stig H. Dirdal)
016: 3, 4, 5, 7, 14, 17, 18. mars.. (Foto: Stig H. Dirdal)
016: 3, 4, 5, 7, 14, 17, 18. mars.. (Foto: Stig H. Dirdal)
«Et skremmende apropos til våre dagers strøm av mennesker på flukt», skrev Dagsavisen..
(Publisert fredag 4.september 2015 kl. 12.30, sist oppdatert søndag 6.september kl. 21.27)
Alle ga karakteren seks:
Selv om det må kalles utmattende, er det først og fremst fjetrende og utfordrende, emosjonelt og intellektuelt, skrev VG.
Årets viktigste forestilling, skrev Dagbladet.
Et skremmende apropos til våre dagers strøm av mennesker på flukt, skrev Dagsavisen.
Ti skuespillere makter saklig fremstilling i utsøkt ensemblespill, ingenting er spekulativt, mente Aftenposten:
«Hvilke mekanismer i mennesket skapte hatet som først førte til folkemordet på jødene og deretter fornektelsen – som fremdeles pågår, spurte Aftenpostens anmelder Mona Levin og ga karakter seks til Tadeus Slobodanieks forestilling Klassen vår på Nationaltheatret. – Når første akt toner ut – mens flammer fortærer låven i den polske landsbyen Jedwabne i 1941, der 1600 skrekkslagne jøder i alle aldre er presset inn, og mens skrikene deres fremdeles ringer i publikums ører – synger Erik Hivju en av de mest kjente jiddishe sangene: «Es brennt» (Det brenner). Stemmen hans sprenges av vill sorg og maktesløshet. Sangen ble skrevet i 1938, etter en annen polsk pogrom, en som fant sted før den tyske okkupasjonen. Dette er et av de få ufiltrert følelsesladede øyeblikkene i Klassen vår, som i hovedsak preges av en nødvendig distanse, stilisert vold og grafisk saklighet. Selve historien er dokumentert i minste detalj. Sannheten presenteres for et teaterpublikum som ikke klarer å applaudere etter første akt. Hvordan oppstår et slikt hat? Klassen vår gir mange, og ingen, svar. Religion, misforstått patriotisme, konspirasjonsteorier – og alt er ved det samme, skrev Levin. – Replikkene er klinisk fortellende og grafisk skildrende, sangene enkle. Ti skuespillere makter saklig fremstilling i utsøkt ensemblespill, ingenting er spekulativt. Bortsett fra den seksualiserte volden, er det dukker som slås i hjel. Publikum er svimeslått. I andre akt, som har en enda mer nedtonet form enn første, sitter de drepte på scenen som tause vitner om meningsløsheten. I år er det 70 år siden Auschwitz ble frigjort. Det er for sent å gråte. Tiden er overmoden for å ta det inn, uten noe «men …». Nationaltheatrets Klassen vår er en påminnelse om noe alle gjerne vil glemme fordi så mange var delaktige, kirken inklusive. Men det var noen som sa nei. Og noen som husker. Det vil det alltid være. Gå ikke glipp av denne forestillingen, skrev Aftenpostens anmelder.
«Fjetrende og utfordrende, emosjonelt og intellektuelt..»
VGs Jon Selås minte oss om den dagsaktuelle situasjonen hvor titusener av mennesker er på vei mot Europa og mot oss. – Noen av disse menneskenes erfaringer kan ligne på hendelser i Klassen vår. Så mens vi forbereder oss på å bevise vår substans som sivilisert samfunn, kan det være tilrådelig å gå på teater og lære noe, mente VGs anmelder, som skrev at det er blitt en utmattende, mer enn tre timer lang forestilling. – Skuespillerne jobber beinhardt og overbevisende med et uhyggelig vanskelig stoff. Alle forsøk på snarveier blir effektivt blokkert av til dels uhyre problematiske små utfordringer underveis. Samtidig er det en så effektiv dramatisk dynamikk i hele stykket, at selv om det må kalles utmattende, er det først og fremst fjetrende og utfordrende, emosjonelt og intellektuelt, skrev VGs anmelder og kastet en sekser på sin terning.
«Det urovekkende svaret på spørsmålet stykket indirekte reiser..»
Også Dagsavisens Mode Steinkjer trakk sammenligninger til vår tid og mente stykket ble et skremmende apropos til strømmen av mennesker på flukt. – Teksten er bunnsolid i sin kompleksitet, og forsterkes rundt utfordringene i Polens – og verdenssamfunnets – forhold til jødene og jødeforfølgelsen også etter krigen. Polske myndigheter og polske kirkeoverhoder blottstilles, det samme gjør sikkerhetspoliti under ulike regimer. Brutalitet og dumskap driver så vel ledere som lakeier, andre gjør seg til slaver av ideologiene som politiske værhaner eller religiøse dogmatikere i Israel eller USA. Ikke minst er Klassen vår en aktuell kommentar til høyreekstremisme og antisemittisme på frammarsj i Europa i dag, særlig i den tidligere østblokken. Stykket ble et skremmende apropos til strømmen av mennesker på flukt, til folkegrupper fanget i krigsområder på grunn av tro og tilhørighet, og til fremmedhat og fremmedfrykt. Sammen utgjør disse faktorene det urovekkende svaret på spørsmålet stykket indirekte reiser, om det kan skje igjen?, skrev Dagsavisen.
«Årets viktigste forestilling,» skrev Dagbladet
– Tadeusz Slobodzianeks tekst begynner i klasserommet, seksten år tidligere. Skolebarna, jødiske og katolske, oppgir navnene sine. De forteller om framtidsdrømmer og planer. De synger sanger. De leker, erter og slåss. Denne klassen, et utsnitt av samfunnet, blir det konsentrat vi skal se massakren igjennom, skrev Dagbladets anmelder Lillian Bikset under tittelen Årets viktigste og kastet en sekser på sin terning. – Gjennom nøkkelhendelser over mange år følger vi dem. Dels spilles situasjoner ut, dels gjenfortelles de, som i vitnemål og bekjennelser. Hva ble gjort. Hvem gjorde det. Hvordan gjorde de det. Hva skjedde etterpå. «Klassen vår» viser en virkelighet i grått. Den er stilisert, men utvilsomt virkelig. Tilskuerens visshet om at dette faktisk skjedde, og at dette faktisk skjer, er med på å gjøre det så rystende som det er, skrev Dagbladet.»
KRIGSDRAMA: De som er med fra venstre: Jan Gunnar Røise, Emil Johnsen, Sigurd Myhre, Øystein Røger, Per Egil Aske, Hanne Skille Reitan, Erik Hivju, Kai Remlov, Marika Enstad, Ingjerd Egeberg.. (Foto: Øyvind Eide)
Når blir en klassekamerat til en fiende?
En sommerdag i 1941 i den lille polske byen Jedwabne myrdes den ene halvparten av befolkningen av den andre. Hundrevis av jøder stenges inne i en låve, før den blir påtent. Denne hendelsen er utgangspunktet for lørdagens oppsetning på Nationaltheatret, Klassen vår, av den polske dramatikeren Tadeusz Słobodzianek.
Vi følger en skoleklasse med jødiske og kristne elever på den polske landsbygda gjennom hele livet, fra 1920-tallet og til vår tid. Volden mot jøder tiltar når tysk okkupasjon overtar for den sovjetiske. Hva skjer når nasjonalisme, religion og ideologi blir viktigere enn vennskap? Når blir en klassekamerat til en fiende, spør teatret i forhåndsomtalen.
70 år siden frigjøringen
I år er det 70 år siden frigjøringen. Med Klassen vår konfronterer Słobodzianek Polens engasjement i grusomhetene under andre verdenskrig. Og han gjør det på en poetisk måte – noe som gir menneskelig varme, men som samtidig forsterker tragedien. Klassen vår er en fortelling om vennskap og ondskap, om Polens og Europas historie gjennom et halvt århundre – og til sjuende og sist om oss alle.
Den litauiske regissøren Oskaras Koršunovas prøver å svare på noen store menneskelige spørsmål som reises i stykket; ligger grusomme handlinger latent i oss alle? Hva ville du gjort?
De som er med: Erik Hivju, Sigurd Myhre, Ingjerd Egeberg, Emil Johnsen, Per Egil Aske, Øystein Røger, Kai Remlov, Marika Enstad, Hanne Skille Reitan, Jan Gunnar Røise.
Dette innlegget er allerede blitt lest.28010.ganger