Smertefull – og nesten absurd..

(Sist oppdatert søndag 16.januar 2014 kl.20.13: Med Fedra fra 1677 på hovedscenen har teatersjef Erik Ulfsby igjen gjort et dristig programmeringsvalg. Og nok en gang har han landet støtt, skriver Aftenpostens anmelder Therese Bjørneboe etter premieren på Jean Racines Fedra på Det Norske Teatret før helga. For i Sigrid Strøm Reibos regi er  Racines konsentrerte taledrama blitt et Gesamtkunstwerk, hvor musikk, ord og bilde tilfører historien ulike sjikt, skriver anmelderen, hvis eneste innvending er at i en forestilling som er så godt tenkt og spilt, er det synd at en del av skuespillerne sliter med versemålet, aleksandrinene. Paul-Ottar Haga er den som turnerer versene best, men Nicolai Cleve Broch er også god, og det er nettopp på grunn av tekstbehandlingen at oppgjørsscenen mellom Teevs og Hippolytos er så lysende, skriver Therese Bjørneboe. Språket gir denne scenen et nesten abstrakt operapreg, hvor man endelig opplever hvordan Racines rollefigurer fremstår som «ren form». Og slik speiler scenen det tragiske i det høviske samfunnet på en måte som er både smertefull og nesten absurd, skriver Aftenposten.

En fortelling fra den greske mytologien gjenfortelles av en fransk 1600-tallsdramatiker, før det nytolkes nydelig på Det Norske Teatret, skriver Dagbladets anmelder Inger Merete Hobbelstad, under tittelen Sprengt hjerte, og fremhever Gertrud Jynges innsats i tittelrollen: Det er en gripende rolleprestasjon i selskap med flere, i en sterk forestilling som minner om hvorfor historier om slike valg, lever og lever, skriver Hobbelstad.)

En av verdensdramatikkens mest kjente og aller mest gripende tragedier, Fedra, av Racine, hadde premiere på Det Norske Teatrets hovedscene fredag, i Halldis Moren Vesaas prisbelønte gjendiktning fra 1960.

Med regi av Sigrid Strøm Reibo, og med et sterkt skuespillerlag, med Jorunn Kjellsby i spissen, som i rollen som Oinone avslutter sin lange karriere ved dette teatret, der hun fikk sin første rolle som 15-åring i 1959..

Helt unødvendig, kanskje, å minne om Kjellsbys filmkarriere, som kulminerte med den norske filmhistoriens heftigste samleie, med Stellan Skarsgård, i Hans Petter Molands «En ganske snill mann» i 2010..

 

Forelsker seg i stesønnen

Fedra er kvinnen som forelsker seg i stesønnen Hippolytes, mens mannen hennes, kong Tesevs, er i utlandet og kjemper i krigen. Når Fedra får vite at Tesevs er død, oppsøker hun Hippolytes og forteller ham om følelsene sine. Samtidig blir landet kastet ut i en uoversiktlig politisk situasjon, som ender med at Hyppolytes blir innsatt som konge, mens Fedras sønn blir stor nok til å ta over selv.

Kunstnerlig sterk

Kort tid etterpå viser det seg at Tesevs fortsatt lever. Hans tilbakekomst setter i gang et ras av misforståelser.
Regissør Sigrid Strøm Reibo har trass i sin unge alder utmerket seg med egenartete og kunstnerlig sterke iscenesettelser ved store scener både i Norge og i Russland, der hun er utdannet.
To ganger er hun Hedda-nominert og hun vant prisen for beste regi i 2012 for regien for Misantropen på Rogaland Teater og Black Rider på Hålogaland Teater. Strøm Reibo har ønsket å skape en moderne Fedra.

Minotauren

Kostymene til Olav Myrtvedt er både klassiske og moderne på samme tid. Musikken er komponert av en av russlands mest kjente avantgarde-musikere, Alexandr Manotskov, og koreografien er ved Oleg Glusjkov, som blant annet har vært engasjert ved den legendariske Bolsjoi-balletten.
I små musikalske mellomspill vil skuespillerne ikledd masker, mime og danse en ballett som tar for seg myten om Minotauren. Den ligger som et bakteppe for handlingene i Fedra, heter det i teatrets forhåndsomtale.

Skuespillere: Gertrud Jynge, som Fedra, Paul-Ottar Haga, Gard Skagestad, Nicolay Cleve Broch, Jorunn Kjellsby, Ane Dahl Torp, Hildegunn Riise, Siren Jørgensen.