..er de Snorres gode, fredsæle tyrkere, eller Attilas ville huner-horder..?

(Publisert 4.mars 2016 kl. 13.24, sist oppdatert lørdag 19.mars kl. 11.04)

Snorre Sturlason forteller om en tyrkisk hærfører som het Odin som okkuperte landene i nord i folkevandringstiden. Den historien har ikke vært så lett å svelge for etterkommerne. Men er den sann? Og er det denne Odin, Snorres gode og fredsæle tyrker, som har inspirert de nordiske borgervern-gruppene til å ta til gatene?

BJØRN BRATTEN skriver om historie på Østkantliv

Var det en høyst levende tyrkisk hærfører av kjøtt og blod, kalt Odin, som reiste med sitt folk – og sitt språk! – til nordområdene i folkevandringstiden, slik Snorre Sturlason forteller i prologen til Edda?
Som satte inn tyrkiske konger i alle landene, konger som ble i disse landene så lenge at de rakk å bli forfedre til de nordiske kongeættene?
Og innførte tyrkisk språk og sivilisasjon i disse landene hvor det tidligere bare hadde vært – slik Snorre beskriver det – enklere forhold?

Kokt i hop

Eller har Snorre kokt i hop denne historien om tyrkerkongen Odin i sitt lønnkammer på Reykholt på Island rundt 1220-tallet bare for å ergre kirken og maktsyke kongeslekter på fastlandet – og millioner av etterkommere?

Ros eller ris? Legg inn din kommentar nederst i saken..

I den korsfarer-atmosfære som må ha hersket i Vest-Europa – og i Norden – på Snorres tid, må det jo ha vært et drøyt stykke å påstå at vi alle her i Norden potensielt stammet fra tyrkere!
På den annen side – er det ikke slik at vi lett kunne tenkt oss vår tids Odins soldater som en elitetropp i en korsfarerbataljon under Sigurd Jorsalfare..?

Blodtørstig pave

Vår nyvunne kristne tro ble krydret av historiene om de “hedenske tyrkerstammene” som vestens kristne korsfarere, inspirert av den ekstremt blodtørstige Pave Urban, gikk løs på – allerede før Snorres tid.

Les mer: Kan disse hestene knuse de urnordiske mytene?

Vår egen Jorsalfare hjalp normanneren Balduin av Bouillon, som ble utropt til konge av Jerusalem, med å nedkjempe muslimene i Sidon i et ekstremt blodig slag i år 1110, drøyt 100 år før Snorre skrev sine sagaer om tyrkerfolkets ferd til nordområdene.
Det er nok i hvert fall i denne tradisjonen, som forkjempere for kristne verdier mot truende, fremmede religioner, vi finner de nordiske Odin-soldatene. Men hvor nordisk var altså den historiske Odin, hvis han i det hele tatt har eksistert som noe annet enn en mytisk drømmefigur?

Snorre fremstiller de tyrkiske innvandrere et snaut tusenår tidligere som fredsæle, gode menn som skaper fred og gir gode avlinger. Er det disse fredsæle, gode menn som har inspirert Odins soldater i vår tid?

Eller er Snorres beretning for god til å være sann? 

Norrøn mytologi

Er det snarere slik, som kirken og seinere toneangivende språkforskere og historikere har ment, at Odin-historien handlet om norrøn mytologi? At det ikke var den levende hærfører Odin og hans  æser og vaner, eller tyrkere, hunere, asiamenn, som de også er blitt kalt, som reiste fysisk, men at det var de norrøne gudenes reise som ble beskrevet av Snorre?

Religionshistorikerne mener Snorres beretning er del av en klassisk utvandringsmyte, der man forestilte seg at Romerrikets herskere stammet fra folk som hadde utvandret fra antikkens Troja, en historie som så på Snorres tid skal ha blitt knyttet til de skandinaviske kongeættene. (Gunnhild Røthe, I Odins tid. Norrøn Religion i Fornaldersagaene. SagaBok 2010).

Fred og overflod

Slik skrev Snorre om Odin og hans menn og hvordan de ble mottatt i de nye landene:

Slike tider fulgte  ferda deres, at uansett hvor i landa de oppholdt seg, var det fred og overflod. Samtlige trodde at det var de (Odins menn, red.) som forårsaka dette.

Om så var, at Odin var her, fins det overhode noe som kan bevise at det var slik? Hva skulle det i tilfelle være? Om tyrkeren Odin var på besøk her slik Snorre forteller om, bør det kanskje finnes spor etter tyrkisk språk eller påvirkning på andre måter?

Vår alles magefølelse her i nord er at den blotte tanke på at vi skulle stamme fra en tyrkisk hærfører, eller, som vi skal komme tilbake til, fra ville huniske horder, er ikke bare uhyrlig, men fullstendig utenkelig. Det kan jo også være en av grunnene til at det knapt finnes noen spor av slike  kulturer. Det har aldri vært naturlig, eller opportunt, eller interessant, å lete andre steder enn i vår egen etnisk norske/nordiske/germanske fortid.

Urørt kultur

Forestillingen om vår norrøne kultur som urørt av utenforstående er altså dypt forankret i menneskene i Norden. Derfor har det også i snart 150 år nå vært en vedtatt sannhet at tekstene på runesteinene ble skrevet på et germansk språk kalt urnordisk, en oppfatning som var sterkt inspirert av den tilsvarende forestillingen om urgermansk lenger sør.

Men språket på runesteinene kunne ellers vært et slikt spor til en alternativ løsning, siden de ble rissa og reist nettopp i den aktuelle perioden, – folkevandringstiden, mellom år 200 og 500-600 e.kr., da altså folkevandringer hørte til dagens orden etter sammenbruddet av det tusenårige romerriket.

Det urnordiske språket på runene er et språk som knapt ligner på noe annet man har sett på våre kanter. Selv om man leter velvillig etter spor av nordisk språk.  Om vi ser bort fra løsrevne gloser, som like gjerne kan ha en annen betydning enn den nordiske – på et annet språk.

I begynnelsen var runene..

Runeeksperten Dr.Philos. Terje Spurkland skriver i sin bok «I begynnelsen var Futark – Norske runer og runeinnskrifter» (J.W.Cappelens Forlag a.s og Landslaget for norskundervisning, Oslo 2001) at urnordisk er det eldste stadium av nordisk språk vi har vitnesbyrd om. Det er veldig ulikt (vår utheving) gammelnorsk, eller norrønt om man vil, som er det språkstadiet som følger etter urnordisk.

Les mer:  Norske og nordiske heltekonger var av hunisk avstamning?

Spurkland bemerker at dette språket oppviser få dialektforskjeller og som én årsak til det nevner han at språkmaterialet er spinkelt, siden det dreier seg om få funn, om vi skal se det i det tidsperspektiv det handler om, hele 3-400 år med runerissing på de drøyt femti steinene som er funnet her hos oss i nord.

Det kunne tenkes at språket på de reiste steinene var en slags overdialektal skriftvariant som enten bare ble brukt til slike steininnskrifter, eller tilhørte en eller annen elite som sto bak reisningen av denne typen steiner (vår utheving), skriver Spurkland.

Kilroy was here..

ek HlewagastiR HoltijaR horna Tawido – slik er orddelingen i den urnordiske versjonen av Nordens mest berømte runeinskripsjon, på det danske Gullhornet:

“Jeg, Legjest, Holts sønn, gjorde hornet,” slik det lyder på norsk, er et utsagn som siden har vært betraktet som Danmarks eldste kunstnersignatur.

Det er denne tolkningen av Gullhornet på 1800-tallet som er blitt stående som en standard for alle runetolkninger som siden er gjort på de eldre nordiske runetekstene. I våre dager blir en slik tolkning – også av språkforskere som Spurkland, kalt en Kilroy-løsning, fordi den forteller om dåren som skriver sitt navn over alt (Kilroy was here..).

Årsaken til det er ganske enkelt at språkforskerne klamret seg til de to første bokstavene i de aller fleste runeinskripsjonene, nemlig e og k. De kunne tolkes til eg, som vi kjenner fra gammelnorsk, og kunne leses som Jeg, som igjen ga løsningen Jeg, (egennavn), har laget denne runa!
En svært stor del av de urnordiske runetolkningene faller i denne kategorien.

Les også: Historietime: Gullhornene skapte de urnordiske mytene..

Det urnordiske språket, om aldri så ukjent og uforståelig, er et fenomen som fortsatt står ved lag og praktiseres på en daglig basis som den autoriserte versjonen av den nordiske runeskatten..

Svært problematisk

Terje Spurkland skriver om Eggjasteinen, (den yngste av de eldre runetekstene, og den lengste, med rundt 190 tegn), og de store språkendringene, av språkforskerne kalt Synkopen, som førte til overgangen fra urnordisk til norrønt språk:

– Hadde språkhistorikerne alene fått datere Eggja-innskriften, ville de ha sagt 800-900-tallet, i alle fall ikke tidligere enn 800. Så her kolliderer arkeologien og kunsthistorien med språkhistorien. Den nedre datering for norrønt språk kom til å stå og falle med dateringen av Eggjasteinen, og nå måtte de skyve denne grensen bakover fra rundt 900 til i verste fall midt på 600-tallet. Og da ble det kort tid for så omfattende språkendringer, skriver Spurkland, som siterer språkhistorikeren Gustav Indrebø som i sin Norsk Målsoga skriver:

Edda: Skriftlig fremstilling på tyrkisk

Ikkje i nokon annan likso stutt tidbolk, so lenge me kjenner til soga åt målet vårt, hev det vorte så sterkt umskapa. Indrebø mener det er et større steg fra språket på Tunesteinen (ca. år 300-350 e.kr.) til språket på Eggjasteinen (ca. år 600) enn det er fra gammelnorsk til moderne norsk. Dateringen av Eggjasteinen medfører at dette steget ble utført på 250-300 år, skriver Spurkland, som mener at denne tidlige dateringen kan svekke språkforskeren Ottar Grønviks og andre språkforskeres tolkning av Eggjasteinen.

Det hører med til denne historien at arkeologiprofessor Lotte Hedeager, leder for Institutt for arkeologi, konservering og historie ved Universitetet i Oslo forteller at Attilas hunere og andre asiatiske nomadefolk i flere hundre år i folkevandringstiden, kanskje helt opp til vikingtiden, kan ha okkupert det området som i dag er de nordiske landene, og at Snorre kan ha forvekslet Odin med Attila. (Hedeager: Iron Age Myth and Materiality – An Archeology of Scandinavia AD 400- 1000. Routledge 2011)

Kanskje det er Hedeagers Attila/Odin-figur som har inspirert Odins soldater? Eller kanskje runene rett og slett er skrevet på tyrkisk? Ordet edda, begrepet som på nyåret kommer som helaftens teaterforestilling på Det Norske Teatrets hovedscene i Jon Fosses nynorske språkdrakt, er forøvrig et gammeltyrkisk ord. Det betyr stil, eller skriftlig fremstilling. Litteratur heter eddabiyet..