«Anne Marit Jacobsen tilhører de store, sjeldne, og på egne vegne likevel beskjedne kunstnerne», skrev Aftenposten..

(Publisert onsdag 4.mars 2015 kl. 12.03, oppdatert søndag 22.november kl. 11.50)

Anne Marit Jacobsen får det til å dirre av øyeblikkene, som er som åpne vannmerker, og likevel så pregnante at de gir meg gåsehud. Det er naturligvis Jon Fosses fortjeneste, men det er en bragd ikke å stille seg i veien for teksten, når Anne Marit Jacobsen ikke bare leser, men også illuderer, med gester, tonefall, henrykkelse og latter, eller korte utbrudd av raseri og redsel, skrev Aftenpostens anmelder Therese Bjørneboe etter premieren.. – Kanskje kunststykket ligger i å balansere mellom følelser og emosjoner. Ifølge filosofen Byung Chul-Han er det en vesentlig forskjell, fordi man kan si skjønnhetsfølelse, eller for den del ballfølelse, men ikke for eksempel skjønnhetsemosjon eller ballemosjon. Denne distinksjonen er talende og treffende på Fosses dramatikk og prosa, som naturligvis handler om menneskelige emosjoner, men hvor den følsomheten som forlanges av skuespillerne dreier seg om noe annet, som også krever avstand, hvis det ikke skal bli føleri, skrev Bjørneboe. – I begynnelsen er jeg engstelig for at Jacobsen spiller for mye. Med hender som er som barnelanker, og som griper i luften – på toppen av de trillrunde gløggene hun fra naturens side har. Men det tar ikke mange minuttene før jeg er solgt. I andre del har hun en «tørrere» spillestil, men hun forkroppsliggjør samtidig Fosses tekst, slik at personene står levende frem for oss, men bare ganske kort. For teksten navigerer mellom dem, de er som skjær som dukker opp og som får det til å lugge i Johannes. Og kanskje det er det, at Johannes ikke blir karakterisert. I Fosses tekst er på samme måte stående uttrykk, eller talemåter, ankerpunkter som det gjelder å treffe tonerent. Det er banaliteter, men det er nå engang slik det må være, og Anne Marit Jacobsen treffer tonene i dette folkelige idiomet, uten at det oppleves kokett, slik det ofte er en fare for med «hovedstadens skuespillere», skrev Aftenpostens anmelder.

Anne Marit Jacobsens formidling av Jon Fosses poetiske kraft har magiske krefter. Noen ganger skapes øyeblikk av stor kunst gjennom små virkemidler. Som i denne nydelige, medrivende forestillingen om selve livet; om fødsel og død, skrev VGs Borghild Maaland og kastet en sekser på sin terning. Virkemidlene er i dette tilfellet Jon Fosses undrende, vare og nakne tekst, samt Anne Marit Jacobsens levende, varme og nyanserike evne til å formidle teksten. Så enkelt – så nært. Med i denne helheten hører også komponist og musiker Benedicte Maurseth som vekselsvis underbygger og skaper kontrast til teksten. Det hele er styrt med stø regihånd av Hildegun Riise. Kjærlighet til stoffet ligger i enhver detalj.

Om fødselen, livet, og døden

Av den sterke litteraturen lærer en å dø, ikke å leve, har Jon Fosse sagt. Og av Morgon og kveld kan vi kanskje gjøre begge deler, heter det i forhåndsomtalen til denne forestillingen på Nationaltheatrets Amfiscene, med monologmesteren Anne Marit Jacobsen i den eneste rollen.

Jon Fosses roman Morgon og kveld fikk strålende kritikker da den kom ut i 2000. Den ble kåret til en av de 25 beste norske romanene fra de 25 siste åra og ble nominert til Nordisk råds litteraturpris. 18.mars var det altså premiere, i skuespilleren Hildegunn Riises bearbeidelse og regi, og med nykomponert musikk av felespiller Benedicte Maurseth.

Alene i verden

I magen til Marta har han fått både fingre, tær og ansikt, øyne og hjerne, og nå skal han så, mens mora skriker i smerte, komme ut i denne kalde verden og så skal han være alene der.

Jon Fosses kritikerroste roman handler om Johannes. Om fødselen hans, livet og døden – et streif av hvordan det er å være et enkelt menneske på jorda. Vi trer inn i verdenen til Johannes som han selv gjorde det, gjennom fødselen og det første øyeblikket han er løsrevet fra mora.

Universelle temaer

I inngangen til livet – morgen – og utgang – kveld – møter vi opplevelser og refleksjoner et menneske har rundt livet og døden. For dette er en forestilling som handler om de store universelle temaene, om tro, tvil, vennskap, ensomhet, lengsel, redsel og kjærlighet, heter det i forhåndsomtalen.