«Helheten er så overbevisende at motforestillingene blekner,» mente Mona Levin..

(Publisert søndag 4.september 2016 kl. 10.38, sist oppdatert søndag kl. 12.53)

«Med Stian Blipp i rollen som Cosmo Brown (Donald O’Connor i filmen) får denne musikalen akkurat det løftet som er helt nødvendig. Med bakgrunn fra break og hiphop, samt massiv TV-erfaring, er det ikke like overraskende for alle, men kvaliteten på det han gjør, er en øyeåpner..»

Det skrev Aftenpostens anmelder Mona Levin og ga en femmer på sin karakterskala etter premieren på Folketeatret på Gene Kelly-musikalen Singin’ in the Rain.
– Han synger fint, danser alt, stepper elegant og spiller godt teater. Blipp har timing, tempo og ikke minst rytme – kort sagt jazzfot. Han kaster seg atletisk rundt, som i Make’em laugh, han har en ubesværet sjarm og til og med et visst vemod.

– Slik blir han omdreiningspunktet i en musikal med handling fra 1927, da talefilmen gjorde sitt inntog og tiden var ute for stumfilmstjerner som ikke kunne snakke eller synge, skrev Aftenpostens anmelder.

Ingen danseløve

– Don Lockwood (Atle Pettersen) og Lina Lamont (Siren Jørgensen) er det store stumfilmparet, men hennes brautende og brekende bergenske er ubrukelig i talefilm. Stumfilmmimikken er kostelig, mente Mona Levin.
– Skuespillerspiren Kathy Selden (Charlotte Brænna) har derimot stemme, rammer også Don midt i hjertet, og konfliktene er i gang. Pettersen og Brænna er et pent, litt glatt par. Han mangler tyngde i rollen, virker stiv i overkroppen og er ingen danseløve i scenisk sammenheng. Brænna danser fjærlett og synger krystallklart, men deres felles spillescener henger, og hun har en tendens til å strupe vokalene, skrev Aftenposten.

– Helheten er så overbevisende at motforestillingene blekner, mener Mona Levin. Ikke bare er Terry Parsons påkostede art deco-scenografi og kostymer usedvanlig lekre og miljøskapende, men de store utstyrsnumrene trekker nostalgiske linjer til etterkrigstiden revolusjonerende musikalfilmer. Thea Bays showkoreografi utgjør en stor del av flyten og spensten. Stepp-koreografen Håkon Sigernes løfter Broadway Ballet (ingen norske titler i programmet) inn i samtiden og utnytter Blipps showdans- og stepp-talent, mens ensemblet hele veien viser presisjon og humør både i chorus line og vokalt.

Generøst!

– Musikken, det absolutte hovedelementet, er full av optimistisk og sprelsk stemning, og får et ekstra driv gjennom det klangsterke levende orkesteret under Bendik Eides ledelse. Generøst!, mente Levin. Atle Halstensen er musikalsk ansvarlig og trives åpenbart med det. Bjarte Hjelmeland/ Lars Jacobsens regi er med alle sine tidsriktige detaljer en oppvisning i kjærlighet til musikalen og det vi trodde Hollywood var. Helt hollywoodsk er den ikke i energi og fremdrift, men det kan komme. De har klokt latt mindre roller få sin plass, slik at de blir store. Hilde Lyrån slår til i tre helt forskjellige skikkelser, med logopeden på første plass. Ida Holten Worsøe tar scenen ved hver lille entré, og påklederen Alexander Langset yter nydelig karikert stumspill, skrev Aftenpostens Mona Levin.

VG: «Siren Jørgensen stjeler hver eneste scene hun er med i..»

Scenografien og kostymene er de største stjernene i Singin’ In The Rain på Folketeateret. Men de to «kjendisene fra TV» er ikke verst de heller, skrev VGs Morten Ståle Nilsen og kastet en firer på sin terning.

– Alles favoritt-filmmusikal – min også – «Singin’ In TheRain» (1952) har et så vanvittig feelgood-driv, så mye amerikansk pizazz og razzamatazz, at man knapt legger merke til hvor kaldt og kynisk den behandler Lina Lamont; stumfilmstjernen med den skingrende stemmen og den brede dialekten, som har null sjanse til å overleve nå som lydfilmen er kommet til Hollywood. Den nye teateroppsettingen av klassikeren prøver å sukre dette litt sure ved å gjøre Lamont til enda mer en hyene av et kvinnemenneske – og selve stykket til mer av en farse, mente VGs anmelder.

– Det lykkes den i. Siren Jørgensen, som gir Lamont en bred, burlesk bergensdialekt («kyss meg i ræææven!»), stjeler dessuten hver eneste scene hun er med i. Hva med de to kjekkasene i historiens midte? Atle Pettersen som Don Lockwood og Stian Blipp som Cosmo Brown? De som har steppet på et «kjent fra TV!»-bananskall inn i de to hovedrollene som sangere og dansere med mangeårig utdannelse ville ha ofret armer og bein for (selv om det ville vært aldri så kontraproduktivt)?

– Ingen av dem var fullbefarne skuespillere, enn si musikalartister, før Singin’ In The Rain. Det er de ikke etter heller. Men de jobber for harde livet, vel vitende om at dette er veien deres ut av karrierene i talentkonkurranser på TV. (Nåtidens fredags- og lørdagsunderholdning på fjernsyn – med sitt mas om syng! dans! gjør litt av alt! – fungerer som de reneste utklekningsanstaltene for musikalscenen).

Den provoserende kjekke Pettersen ­– sjekk den filmstjernetanngarden! – er en smule for gutteaktig som smukkasen Lockwood. Han spiller greit, synger brukbart, danser godt. Men har blir spak i dialogene – spesielt i de romantiske scenene der han er alene med dydsmønsteret Kathy Selden (Charlotte Brænna) på scenen. Blipp danser en del bedre, synger en god del svakere og flyter godt på sin nonsjalante programledersjarm. Innsatsen hans i «Folk vil le» («Make ’Em Laugh»), praktisk talt en avansert turnøvelse, er det lite å si på.

Gene Kellys innsats i musikalens tittelnummer er så til de grader en del av den populærkulturelle dannelsen – det er musikalnummeret selv de som hater musikaler kjenner – at gjensynet nesten er dømt til å bli et antiklimaks. Det blir det da også, om enn langt fra i ødeleggende grad. En publikumssuksess for de kommende regnfulle høstmånedene? Garantert, mente VGs anmelder.

En femmer fra Dagbladet: «Showfaktoren er høy, og sterkest skinner stjerneglansen fra Stian Blipp..»

Singin’ in the Rain er en vital fantasi om en tid som vel aldri egentlig var, i alle fall ikke så harmonisk som den er her, så energisk og så munter, så sjarmerende og så leken. Showfaktoren er høy, og sterkest skinner stjerneglansen fra Stian Blipp, skrev Dagbladets Lilian Bikset og kastet en femmer på sin terning. Fra skuldre til fingertupper, fra isse til tær, behersker han dansescenene, tilsynelatende uanstrengt. Han trekker til seg oppmerksomheten i talescenene og han synger med flyt, mente anmelderen.

Premierekvelden kunne det virke som om Atle Pettersen forsøkte å spare stemmen, som om han holdt litt igjen i sangen (forkjølet?), men filmstjerneglamouren hadde han likevel i behold – både i stumscener og tale. Charlotte Brænna matcher ham godt, stemmene kler hverandre, og romansen mellom de to får vokse fram med en fin balanse mellom det uttrykte og det tilbakeholdte. Som Lina Lamont skingresynger og skrikesnakker Siren Jørgensen med glød og iver. Å høre på henne er en gru, og det er en fryd, skrev Dagbladets anmelder.

Firer fra Dagsavisen: «Fredagsunderholdningen på TV har nådd showbizscenen..»

Singin’ In The Rain viser at to av Norges mest populære programledere på TV kan føre seg også på scenen, skrev Dagsavisens Mode Steinkjer og ga karakteren fire..

– Med årets oppsetning av musikalen Singin’ In The Rain på Folketeateret i Oslo, har fredagsunderholdningen på TV nådd showbizscenen. Det er ikke nødvendigvis en hemsko, for både Atle Pettersen som filmstjernen Don Lockwood og Stian Blipp som musikeren Cosmo Brown bærer stykkets mannlige hovedroller med timing og sjarm nok til at skuespillet ikke behøver å være førsteklasses. Det er det derimot Siren Jørgensen som sørger for, i den komiske bravurrollen som stumfilmstjernen Lina Lamont, hvis skarreskingrende bergenske stemme ikke tåler talefilmens lys i denne brytningstiden for Hollywood i 1927, skrev anmelderen.

– Siden den udødelige filmversjonen med Gene Kelly og Debbie Reynolds i hovedrollene, har Singin’ In The Rain (1952) med rette hatt status som en av de mest slitesterke musikalene fra sjangerens gullalder. Sceneversjonen som bygger på filmen er en ferdigsydd rettighetspakke som ikke gir store rom for fri tolkning, likevel bærer Bjarte Hjelmeland og Lars Jacobsens regi preg av overskudd og friske humoroverdrivelser som gir ikke minst Siren Jørgensen og Hilde Lyrån (i ulike biroller) mye å spille på av frodighet. Nestoren Terry Parsons utstuderte art deco-kulisser, opprinnelig laget for oppsetningen i København, løfter det visuelle sammen med et ensemble som fungerer i alle ledd, samtidig som den sjablongaktige stumfilmpantomimen i filmene er vellaget krydder.

– Singin’ In The Rain er rene ord for pengene, skriver Dagsavisens anmelder, – en underholdningsmaskin som er smurt og trimmet til siste innsalg, og gir seg ikke ut for å være noe annet enn et bud på en dundrende suksess basert på en godt utprøvd vinneroppskrift. Men den har også et ferniss av noe nytt, med en til dels ny generasjon dansere og sangere i ensemblet og prisverdig nok et levende orkester som under Bendik Eides ledelse gir helheten et organisk preg. Dette gjør Singin’ In The Rain til den opplevelsen musikalfansen ønsker seg, mente Mode Steinkjer.

 

Dette innlegget er allerede blitt lest.194.ganger