«Konsist, ustyrtelig morsomt, og nettopp derfor historisk betydningsfullt», skrev Aftenposten

(Publisert 5.mai 2016 kl. 09.20, sist oppdatert lørdag 14.mai kl. 06.55)

Fienden er først og fremst jødene som truer med å oversvømme Norge. Så er det kommunistene, de homoseksuelle, de funksjonshemmede, og alt annet rusk som skal fjernes fra den nye tids skinnende samfunnsmaskineri. Uten at det sies med rene ord, og selv om parallellen er noe haltende, er hensikten her også å belyse vår holdning til dagens flyktningsituasjon.

Det skrev Aftenpostens Mona Levin etter Oslo-premieren på forestillingen 1930 – Diktatoren, en samproduksjon mellom Statsteatret og Rogaland Teater, med manus og regi av Yngve Sundvor, på Oslo Nye Teaters filial i Trikkestallen på Torshov. Bruk en sommerkveld på denne forestillingen, anbefalte anmelderen og ga karakteren fem:

Ustyrtelig morsomt

Sundvors manus er konsist, ustyrtelig morsomt, og nettopp derfor historisk betydningsfullt. Hans regi myldrer av presise påfunn, med bitte små detaljer og replikkutvekslinger som taler langt utenfor sitt eget språk, skrev Mona Levin. Musikkvalget understreker situasjonene: litt kammermusikk, charleston, to takter Schindlers liste, og hele You raise me up som militaristisk hymne–alt med komisk effekt.
Forestillingen følger prosessen fra første leseprøve, gjennom prøvetid og frem til premiere, og er stappfull av teaterkomikk – men fordi vi vet hva som skal skje i virkeligheten, har komikken også tragiske undertoner. Tragisk er det også hvor lett menneskene lar seg manipulere og overkjøre.

Briljerer

Per Kjerstad briljerer i en rekke roller, som sjarmerende skuespiller (i skapet), som kostymesjef (veldig ute av skapet) og som komponist/kapellmester (bustete hår, noter overalt og komplett uinteressert i tekst). Det smerter når han som kostymesjefen må knuse sin identitet for å beholde jobben og livet. 
Cato Skimten Storengens Gunnvald er en landsens type med et visst talent for buskis. Nå får han sjansen til å krype oppover karrièrestigen, og ender som en brølape av hitlerske dimensjoner. Skimten Storengen har burlesk troverdighet og mesterlig timing i rollens mange sider: som ynkelig meningsekko fra fulle nazister på bierstube, som undergraver av teatersjefens stilling, som slem jøde, og som selvhater på grunn av en usynlig «skavank», skrev Aftenposten.

«Kulda fra 30-tallets armod fester sitt iskalde grep..»

Den mektige teatersjefen Sven Elvedal er konkurs. Teatret skal stenges, venner og kolleger skal kastes ut i håpløs arbeidsledighet. Kulda fra 30-tallets armod fester uvegerlig sitt iskalde grep om dem alle. Men inn fra venstre kommer den barmfagre Hilda Hendriksen.

Slik låter det når produksjonsselskapet Statsteatret ønsker velkommen til sjette forestilling i rekken av Statsteatrets ti produksjoner tilegnet rettskrivingen av Norgeshistorien, med premiere på Oslo Nyes biscene i Trikkestallen på Torshov tirsdag til uka.

Sterkt fascistisk

Denne gangen er forestillingens tema hentet  fra norsk mellomkrigstid – og det er en sterkt fascistisk revy skal settes opp, heter det i forhåndsomtalen. 

Med barmfagre Hilda følger det penger, men også uhyre sterke føringer. Hun har nemlig skrevet en hyllest til den nye politiske stjernen på himmelen, en mann ved navn Quisling. Kunne teatret være interessert i å framføre denne hyllesten? Etter mye om og men takker Elvedal ja. Da bryter helvete løs.

Verken livet eller teatret blir noen gang det samme. Veien mot premieren blir en reise i frykt, fordommer, intriger og brutal maktkamp. Det hele blir frekt, fornøyelig og fullstendig fascistisk, skriver teatret i omtalen.
De som er med: Per Kjerstad, Kim Sørensen, Cato Skimten Storengen og Linda Mathisen.
Regi og manus: Yngve Sundvor.