«Hvorfor danser vi ikke med døden?»

(Publisert 15.januar 2009 kl. 16.37, sist oppdatert 13. september 2017 kl. 19.20)

Per Fugelli reiste i 2009 på to dødsreiser, som han kalte det, til Afrika – for å finne det gode liv. Seinere i 2009 fikk han kreft. I 2010 skrev han boka Døden — skal vi danse?, som var et bidrag til åpenhet om døden i livet.
I 2013 ble han hyllet med Fritt Ords pris for sin åpenhet rundt kreftsykdommen.
I mai 2013 ble Per Fugelli friskmeldt, men i et intervju publisert i Dagbladet i februar 2016 fortalte han at han like før jul hadde fått beskjed om at lungekreften hadde nådd et stadium hvor det ikke lenger var noe som kunne gjøres.

Sommeren 2017 erklærte han i Stavanger Aftenblad at han hadde reist til Jæren for å dø. Onsdag 13. september meldte NRK Dagsrevyen at Per Fugelli er død, 73 år gammel.
Dette intervjuet ble gjort før kreftdiagnosen i 2009:

BJØRN BRATTEN skriver om østkantfolk på Østkantliv

– Det er det som er så fint med å bo her på Grønland, sier Per Fugelli.

Vi sitter med et Dagens smørbrød på det nyglansete Lompa, han slår ut med hånda mot livet utenfor:
– ..du ser ikke så mange glansbilder her – livet er et blandet regnskap, og det er et vakkert syn! 

Sosialmedisineren Fugelli, de siste 17 åra bosatt i Urtegata på Grønland, er klar for et halvt års reiser i Afrika for å finne ut hvordan mennesker i andre kulturer forholder seg til døden, og for å skrive bok om funnene sine.

– Hvorfor danser vi ikke med døden, spør professoren, som har samlet stoff noen tid allerede, og vært på reiser i Nepal og Australia. Tittelen på boka skal bli: Døden – skal vi danse?

Verdivalgene

– Og spørsmålet er jo hvorfor vi ikke tør å danse med døden, hvorfor den må gjemmes bort, og kan det hende vi får et bedre liv om vi husker det greske ordtaket: Memento Mori – husk at du skal dø.
– Kan det hende det hadde gjort noe med måten vi lever på, verdivalgene våre, at vi er mer bevisst på dette, at vi tenker på døden, snakker om den, kanskje ikke nødvendigvis tre ganger om dagen, men vi snakker om døden, med venner og bekjente, sier professor Fugelli, som nå skal reise i Vest-Afrika, Mali, Burkina Faso, Niger og i Nil-området, Uganda, Sudan, Etiopia og Egypt.

– Det blir altså en dødsreise som egentlig er en jakt på det gode liv, sier han.
– For det du kan si om den fremmedgjøringen av døden som vi driver med i vår kultur gjør døden til et ikke-emne, et fenomen som er kommet med det moderne industrisamfunnet, mens andre kulturer har et helt annet forhold til døden.

Et speil

– Og vi kan jo bare gå 100 år tilbake i Gudbrandsdalen, for eksempel, så la de den døde på låven i dagene fram til begravelsen, og da var det vanlig at den som følte for det kunne legge seg ved siden av, og kanskje inntil, og ha en minnestund med den døde, en fin måte å ta farvel på. Nå blir vi stive i maska så snart noen nevner døden.

– Å skrive denne boka blir som å holde opp et slags speil – for å vise at vi velger feil, at vi har latt oss forføre av denne dyrkingen av vinnerne, mens for å ha det godt må man forsone seg med svakhet, feil, ufullkommenhet, synd, i stedet for hele tiden å jakte på glansbildet.

Nok-punktet

– I den siste boka mi, som kom i høst, Nok-punktet (et fint nyord, når du Googler det spør de: søker du kokepunktet?), snakker jeg om himmelsyken, dette at vi absolutt må skape en himmel på jord, gjøre mennesker til engler, at ingen og ingen ting er bra nok, men sånn er vi faen ikke, og når noen faller utenfor så er det så mye som blir feil, og hemmeligheten med det gode liv er at vi er glade for at noe er godt nok, og at vi ikke hele tiden må jakte på perfeksjon – det sliter folk ut og legger målene så langt bort at du aldri finner dem..

_bb/