Lammekanon med kruttsaus

Galleri Smia
Opplandsgata 19 

To bønder i byen, Taralf og Alida, vandret i skumringstimen innover Opplandsgata på Vålerenga med en viss frykt for at den allesteds-nærværende sokneprest Gelius skulle dukke opp i det vi nærmet oss Vålerenga kirke. Ikke det at vi hadde noe usnakket med ham, men Vårherres representant på Vålerenga hadde vi jo hørt masse rart om. 

Ris eller ros? Vi tåler også nedovertommeler! Legg inn kommentaren din nederst i saken..

Vi hadde hørt mye rart om Smia også, at det skulle være et slags kunstgalleri. Andre fortalte at det hadde vært ei smie som antikvariske myndigheter ikke ga tillatelse til å rive, og at det skulle være kafé med god mat der.

– Dit går vi, erklærte Taralf.

GALLERI: Det så svært så innbydende ut..

Hadde vi hatt kjelke, kunne vi ha akt rett fra kjerka og inn i Smia i Opplandsgata 19. Vi kom derimot adstadig ruslende inn på gårdsplassen, passerte en temmelig forfrossen uteservering, men forsto raskt at det var mykje lys og mykje varme innendørs. Det så svært så innbydende ut, ut fra det vi så gjennom vinduene. Kaldt var det blitt ute, så vi vandret trøstig inn i det som engang hadde vært smie, men som etter et par års innsats fra eierne, skulptøren Merete (har laget VG-mannen), og blikkenslager Petter, nå var restaurant med alle de rettigheter en kan ønske seg.

– Dette er omskapt med stor kreativ kraft, sa Taralf, en spontan bemerkning i Sponheimklassen.

Inne var det så mye stearinlys at Taralf lurte på om eierne ikke hadde betalt strømregningen, men det hadde de. Det var dekket langbord med hvite duker og funklende vinglass til et par ventede selskaper, og det var dessuten småbord for mer tilfeldige gjester. Taralf og Alida fikk plass på en lav teglsteinsplatting, der hvor vi formoder essa hadde stått den gang smeden øvet sitt håndverk.

LYS – OG KULDE..: Ikke uteservering om vinteren..

Servitrisen var både hyggelig, hjelpsom, pen i tøyet, påpasselig, rask og villig. Hva mer kunne vi ønske oss. Menyen var kort og grei og klistret på ei jernplate, slik at smiealibiet ble forsterket. Forrettene lå i underkant av hundrelappen og hovedrettene i underkant av to. Uten å gå i detaljer, skal vi avsløre at Taralf valgte den eneste som kostet over to hundre kroner — lammekanon. Lær deg like godt uttrykket. Den er laget på lammesadelen, hvor beinet er tatt ut og begge ytrefiletene er igjen. Den blir så marinert, deretter surret og stekt i ovn.

Maten kom lenge før vi ble utålmodige. – Veldig god, og skorpa er passe stekt, gryntet Taralf.

Rattepoteter

– Det er sausen som er selve grepet, doserte han, mens han lot Alida ta en forsiktig smak på sausen med pekefingeren. Jordskokkpureen kunne ikke vært bedre. Alida hadde valgt breiflabb med et lite snev av dårlig samvittighet for kannibalistiske tilbøyeligheter. Fisken var ikke slik den ble servert i hine hårde dager i Berlevåg, men skal man ha sjømat på Østkanten i dag, må man regne med at den er litt trendy. Godt var det åkkesom, med rattepoteter og stekt lever. Rattepotet er ikke potet for trailersjåfører, men en slektning av mandelpoteten, så vet man det.

Taralf er ølhund, og dermed er alt sagt om den siden av saken. Alida fikk rause glass med edleste franske hvitvin og syntes vinen var enda bedre enn maten. Det var nesten fullt, på en alminnelig torsdag. Bordbestilling er nok nødvendig om en ikke er veldig tidlig ute som vi var. Stedet virket usnobbete, og siden både meny, service og miljø sto til laud, er dette et sted vi ikke er redd for å ta med daten.

Og skulle du komme ut for Gelius på Vålerenga, er det bare å rømme inn på Smia.
..Taralf og Alida