Kraftwerk: Roboter på tivoli (VG)
Disclosure: En drømme-booking (Dagbladet)

Settingen er finfin og den evig-underfundige minimalismen fremdeles like besnærende. De stramt uniformerte elektronika-pionerene har brorparten av Øya-publikummet i sin hule 3D-boble, skriver Dagbladet etter Kraftwerk-konserten på Øya fredag.

(Sist oppdatert søndag 11.august 2013 klokka 11.50)

Av BJØRN BRATTEN, Østkantliv

Men de tyske elektronika-pop-legendene begeistrer ikke, og det ender med firere på terningene, både hos Dagbladet og kollegene i VG. Sistnevnte kaller fenomenet i Middelalderparken Roboter på Tivoli, med undertittel Fire aldrende herrer og datamaskinene deres. Nå også i 3D..

Måtelig vellykket

Måtelig vellykket totalpakke fra Kraftwerk, bemerker Dagbladet i sin undertittel..

Til gjengjeld ble den britiske elektronika-brødre-duoen Disclosure en øyeblikkelig suksess på Øya i går. Som årets mest vellykte crossover mellom klubbmusikk og pop er Disclosure noe av en drømmebooking for Øya, skriver Dagbladets anmelder Rannveig Falkenberg-Arell og kaster en sekser på terningen sin, mens Thea & The Wild sanker en begeistret femmer fra Aftenposten. Mer om det nedenfor..

Tradisjonsbærere

Kraftwerk bedriver legetim forvaltning av egen fortid. Men 3D-opplegget gjør dem i grunnen til mer av en tivoli-attraksjon enn de trenger å være, skriver VGs Morten Ståle Nilsen. Kraftwerk samler det mest tilårskomne publikumet jeg kan huske å ha sett på Øyafestivalen, og er, uansett hvor elektroniske og digitale de er, tradisjonsbærere. Av sin helt egen tradisjon, skriver Nilsen.

— Musikken er oppdatert fra forrige gang de var her, i 2004. Det dreier seg stort sett om minimale forandringer, nesten umerkelige. Lydene og teksturene er, som min sidemann sier, «pimpa». Arrangementet i «The Robots» er nøyaktig det samme som i originalen. Det er bare lydene som er fetere, mer «moderne», skriver VG.

Aftenpostens Eirik Aimar Engebretsen er heller ikke nesegrus begeistret for herrene fra Düsseldorf og gjør et poeng av hvor vanskelig det er, for en skarve musikkjournalist, å skulle anmelde et livekonsept som åtte kvelder på rad ble fremført på Tate Modern gallery i London.

Rett og slett fett

— Det er også en vanskelig og interessant diskusjon om hvorvidt dette faktisk er Kraftwerk. Samtidig som Ralf Hutter går på scenen denne kvelden, det eneste originale medlemmet av Kraftwerk, arrangeres det en protestkveld på et av byens utesteder. Her spilles de fire første Kraftwerk-albumene for å markere avstand til hvordan Hutter forvalter arven etter Kraftwerk.

— Men konsert blir det uansett. Som ventet gjør ikke de fire herrene på scenen noen verdens ting. For et utrent øre er det også få til ingen endringer fra musikken slik den låter i innspilt versjon. Det er altså ikke noe liveshow å anmelde som sådan, skriver Aftenpostens anmelder, som likevel bemerker at han og de andre på Enga nå har fått kose seg med samtlige av Kraftwerks største låter, spilt kjempehøyt på et fantastisk anlegg. Nevn en Kraftwerk-låt du liker, de spilte den. Og det alene er rett og slett fett, skriver Aftenposten.

Dagens eneste sekser: Disclosure

Som årets mest vellykte crossover mellom klubbmusikk og pop er Disclosure noe av en drømmebooking for Øya, skriver Dagbladets anmelder Rannveig Falkenberg-Arell og kaster en sekser på terningen sin.

Hitene under kontroll

Både kred’en og P3-hitene er under kontroll, og på toppen har brødreduoen en musiker-bakgrunn som lar dem krydre opptredenen med livebass, perkusjon og keyboards — akkurat nok til å gjøre det lettere for den gjengse festivalgjest å akseptere en elektronisk artist på scenen. Litt vokal blir det og, men for det meste er den overlatt til harddisken. Det blir likevel aldri noe savn, med en settliste ribbet for dødpunkter.

Det er klart: Dette hadde vært morsommere i mørket. Og noen gjestevokalister kunne vært staselig. Samtidig føles det helt riktig at dise ekstremt talentfulle musikerne får stå i søkelyset på egen hånd. Og når man i fullt solskinn skaper dansering (det er da festival) allerede ved andre låt, da gjør man noe rett, skriver Dagbladet.

Dansbare låter

Aftenpostens Eirik Aimar Engebretsen gir en femmer til Disclosure.

— Disclosure har med seg det som må være et av de aller beste albumene fra i år, Settle, i bagasjen når de kommer til Øyafestivalen i år. Singlene fra dette albumet har også gjort Disclosure til en av Englands største grupper. På veldig kort tid har de altså gått fra å være en elektronika-duo for kjernen, til å bli en radiovennlig favoritt hos massene, skriver Aftenpostens anmelder.

Danser i svett kjeller

— Og de kler begge rollene på Sjøsiden i dag. Lyden er skrudd perfekt, som seg hør og bør fra noen man nesten bare må anta er lydnerder, og de kunne like godt vært en obskur garage-act der de står bak bordene med maskinene sine. Men, helt fra basslinjen på ”When a fire starts to burn” spilles live, blir det tydelig at de også er komfortable i rollen som større, kommersielt suksessrike artister.

— De dansbare låtene kommer som perler på en snor, ”Boiling”, ”You & me”, og ikke minst ”White noise”. Andresingelen fra albumet er minst like bra live som på plate, og idet refrenget dundrer ut av anlegget er det som om solen forsvinner og vi alle er i en svett kjeller og danser, skriver Aftenposten.

Thea & the Wild har begynt å markere seg på den norske indiehimmelen, og bekrefter hypen med en levende, real konsert. Det er en blid og engasjert Thea Raknes som møter hjemmepublikummet sitt i finværet midt på dagen. Raknes’ sprudlende, naturlige scenepersonlighet, som til en viss grad står i kontrast til musikken, er en sikker vinner tidlig på dagen; bandet sliter ikke med å holde på oppmerksomheten, og prøver aldri for hardt. Strangers and Lovers, en ny låt, blir et rocka høydepunkt, og møter god respons, skriver Aftenpostens Eivind August Westad, som gir en femmer til Thea og bandet.

— Thea & the Wild arbeider i et melankolsk og luftig lydbilde; ikke like svevende som drømmepop, ikke like hardt som powerpop. Med seg har hun backingbandet The Wild, bestående av dyktige musikere med fartstid i band som 120 Days og Heyerdahl. Sounden kler vokalen hennes godt, og instrumenteringen varierer fra det skjøre og sarte til råe, mer hardtslående partier. Lyden er stor, men nær; ikke dekket av romklang og effekter, slik mye annen musikk i sjangeren har fått for vane. Låtene blir drevet fremover av tunge bassganger og småskranglete gitar, hvor rytmikken er essensiell. Små keyboard-melodier bidrar til ambiens. Trommene kan minne om Joy Division: nesten maskinelle, svært dansbare. Vokalen er flott, og lyder levende der Raknes’ danser rundt og tramper takten, skriver Aftenposten.

Dette innlegget er allerede blitt lest.9494.ganger